På Verdenssauen finner vi en Formskifter

- Peer Gynt fortalt gjennom skulpturer

Illustrasjon: Linn Hovde Hestnes

Alle eksemplarer av Henrik Ibsens Peer Gynt er tilintetgjort. To bestevenner reiser til en skulpturpark for å lage historien på ny.

Fra den dypeste delen av Gålåvatnet steg en skikkelse opp. Det var ingen tvil om at det var dramatikeren Henrik Ibsen. Det karakteristiske kinnskjegget og det faktum at han reiste rett til Grand Café røpet det hele. Men noe stemte ikke. Teknologisk utvikling og globalisering satt til side, var ikke Norge slik det en gang var. Karl Johans gate var dekorert med sitater fra alle hans stykker, en gate var oppkalt etter han, og hans hjem i samme gate ble omgjort til et museum. Da Ibsen skrev stykket Peer Gynt i 1867 som et bilde på norsk kultur, var det ikke slik han så for seg at Norge skulle utvikle seg. Det  mest skrekkelige syntes Ibsen var at skuespiller Toralv Maurstad trolig aldri kom til å spille Peer igjen. Da han drakk sin siste ølslurk på kaféen erklærte han et ultimatum: Alle eksemplarer av Peer Gynt skulle tilintetgjøres.

Verden kunne ikke gjøre annet en å lytte til dramatikerens ord og adlyde hans ordre. Dette var frem til Ibsen igjen sank ned i Gålåvatnet. Med Ibsen i dyp søvn var kysten klar for å begynne det mest ambisiøse prosjektet: Å skrive Peer Gynt på ny. Oppgaven var vanskeligere enn man skulle tro. Det norske folk hadde glemt hvor ufattelig langt stykket var, og selv det samlede minnet til en hel befolkning var ikke nok til å huske hver replikk, hver scene, hver akt. 

Illustrasjon: Linn Hovde Hestnes

Selv var mitt første minne med stykket gjennom musikken av Edvard Grieg. Lyden av «Morgenstemning» fylte klasserommet på barneskolen, og da vikarlæreren i etterkant spurte oss hvilket stykke melodienvar fra, slang min bestevenn og jeg uheldigvis inn en ekstra bokstav i svaret. Peer Gynt ble til Peer Grynt, til stor latter fra vikaren. Spoler vi frem til videregående både leste jeg, så fjernsynsopptak og spilte selv stykket. Eller, jeg spilte en mormoner i en Peer Gynt-musikal der Peer og Solveig reiser til Amerika. Nesten samme greia.

Nå var det altså opp til meg og min Peer Grynt-medskyldige bestevenn, Håvard, å skrive Ibsens teaterstykke på ny. Èn person som kan mye om stykket, én med kunnskap som fyller en halv notislapp. Oppgaven falt på oss på grunn av min briljante idé: Hva om vi baserte historien på skulpturene til stykket? 

På Løren i Oslo finner vi den Selvaag-eide Peer Gynt-parken. Parken inneholder over 20 skulpturer basert på ulike scener fra stykket, skapt av kunstnere fra blant annet Italia, Polen, USA og Norge. Her er det snakk om mange ulike kunstnere, med hver sitt kunstneriske uttrykk og hver sin tolkning av manuset. Kartet i parken gir deg rekkefølgen til verkene, og skilt ved siden av verkene gir nyttig kontekst. Ellers står du på bar bakke, og er avhengig av egen fantasi og tolkning. 

Gjenskapelsen av Peer Gynt er en kombinasjon av vår samtale, uttrykkene til skulpturene og de tilhørende informasjonsskiltene. Historien baserer seg løst på rekkefølgen til skulpturene, slik at du kan gå den samme ruta i parken med denne historien i hånda. 

Det var en gang en sau

I Hinduistisk mytologi finnes en myte om at vår klode hviler på ryggene til fire elefanter, som igjen står på en gigantisk skilpadde. Akkurat som hviskeleken forvandler klar tale til bokstavsuppe, endret myten form etter hver landegrense den krysset. Da den omsider traff de norske gårder, var ikke lenger elefanten i rommet. Til slutt sovnet myten på en gård på en haug, og jordkloden hvilte nå i ulla til en verdenssau. 

Mens sauen hopper rundt i det ytre rom, skuer Knappestøperen over alle beboerne. Knapt et kne eller knoke i hans krok av universet er ikke kludret til med en knapp. Knappestøperen elsker knapper. Fascinasjonen gikk over styr da han i et øyeblikk av svulmende skaperglede støpte sitt eget hode om til en knapp. Da var det nok. Dette er til frustrasjon for hans makker, den Magre i Prestekjole. Den Magres hobby er å fange mennesker i sitt store nett, for så å stjele personlighetene deres. Knappesamlingen klarte å løse den kaotiske knipen den Magres hobby kreerte: de personlighetsløse fikk leve videre omstøpt som knapper i samlingen. En overflod av personlighetsløse i verdensrommet er både ille for fysikkens tid og rom, men også ille for en Knappestøper som har kneppet igjen kreativiteten. For alles sikkerhet måtte det neste støpeprosjektet skje fort. «…Skje?»

Peer, hva er du?

Midt i en ullfloke finner vi Kongeriket Norge, der den mest populære eventyreren etter Askeladden (i hvert fall ifølge han selv) nettopp har fortalt sin mor enda en historie hun sliter med å tro på. Peer Gynt er mest kjent for å være bygdas skøyer, og mindre kjent for å alltid gå i for korte klær. Klesstilen er det god grunn til. Peers fantasi er så enorm at den har blitt kroppsliggjort. Historiene omfatter alle han selv, og da er det han selv som endres. Enkelt sagt er han en formskifter, en som skifter form.

Peers historier spres videre av bygdas skalder, som måtte finne opp nye skaldekvad etter at kvad om konger og guder gikk av moten. Publikum var lei av at hver linje avsluttet med henvisning til knapper. Peers historie lyder som følger: 

Gjem deg ei fra bygdedyrene

De er alle Peer Gynts karakterer

Er alt som flyr, og kryper i myrene

Personlighet som sterkt varierer

Med en fot i hver form

Kostyme det siste minutt

Trer en bukk ut av skogen og hjem til sin Mor

Men med frontallappen så godt som borte

Blir livet med Aase helt lø

Ut av hiet stiger så vår Peer med et brøl

En forening av mann og kvinne

Avbrutt av festbremserbjørn

Rapser, rasper, ribber, robber

Bruden til fjells

Til lyden av bygda som roper

Vår Peer er på rømmen

Hvem er det han nå er blitt?

Svaret forsvinner i Bøygens skygge

Imens Peer ledes vekk av berg, troll og kvist.

For før vår skøyer forsvinner fra vår bygd

Forføres han inn i Dovregubbens hall

Der hersker trollene med grisehoder

Frykt, frykt!

Peer blir solgt av svimlende grammatikk

Å bli et troll selv, tenk så mye mystikk!

Men Peer innser lureriet, og får så panikk

Forbannelsen brytes, Peer rømmer – er kvikk

For som grisete troll får han svært liten–

Illustrasjon: Linn Hovde Hestnes

Krussedullen i Sahara

Fri fra Dovregubbens hall innser Peer at han må vekk. Langt bort fra Kongeriket Norge. Peers eskapade fører han til Afrikas ørken, men her stopper historien opp. Skaldene forble i Norge, og konstante sandstormer i ørken gjorde det umulig å se noe. Peer forstod derfor ikke at hans nye forelskelse, Anitra, egentlig var en krusedull. Anitra så dette som en fordel. Det er ikke ofte en krusedull blir oppfattet som en sterkt erotisk kvinneskikkelse, så ved hjelp av både ørkenklima og språkvansker kunne Anitra lett stjele alle Peers eiendeler. 

Resten av oppholdet overbelastes Peers skaperevne, så psyken tvister fantasi til mani. Sjanglende mellom illusjoner og det ekte har han en kort yrkesperiode som arkeolog for å kartlegge de nye skapningene som omringer han. Bedre blir det ikke når han på hjemreisen forfølges av en sort hund. Merkelig nok hadde hunden prestekjole og et nett i munnen.

Den som venter på noe godt, blir til slutt en hytte

Mens alt dette skjer, sitter en kvinne med navn Solveig i en hytte og venter på en flyktende Formskifter. 

Hun venter. Venter. Venter. Vent.

Hva skjer med den som venter?

Hva skjer med en som forblir på samme sted til evig tid? Solveig synker dypere og dypere inn i hyttegulvet, og veggene omfavner henne som en fredfull trøst – som en stemme som sier «Han kommer tilbake, så bare vent.» Sisyphos ruller steinen opp bakken, bare for at den skal rulle ned igjen. Sisyphos og steinen har blitt én. Uten steinen, ingen Sisyphos. Uten hytta, ingen Solveig.

Hjemmet er der hjertet er, og Solveig forente sitt hjerte med hjertet til sin hytte. Med dette har hun funnet sin hensikt: å vente, vente, vente. Vente, slik at Peer i trygghet kan komme hjem – hjem til et sted der to hjerter venter som ett.

Det skjer med Peer

Det skulle en Peer Gynt til for at Knappestøperen endelig fant ut hva hans neste støpeprosjekt skulle være. Den Magre tok sin sjanse, fanget Peer og brakte hans sjel til den knappefylte delen av universet. Her skulle det skje, at Knappestøperen skulle støpe en skje i hans støpeskje. Og Peer, den sjonglerende sjarlatan, skulle få sin sjelfulle personlighet fanget, så han sjelløst sjanglende skøytet opp i skjeen for å selv bli en skje. Det var den Magres og Skjestøperens plan, men etter planen går ikke ting som Peer er med på. 

Som formskifter var Peers personlighet splittet mellom hver sin form. Bukken, Bjørnen, den Yngre Peer, den Eldre Peer - alle var fragmenter av Peer. Konsekvensen er at den «ekte» Peer forble et mysterium, men det positive var at alle hans deler sklei gjennom hullene til den Magres nett. Da fikk heller ikke Knappestøperen fanget Peer Gynt, som seilte avgårde på et kall han fanget opp fra de norske skoger. Kallet brakte Peer til sikkerhet, til en tilsynelatende tom hytte. Et knirk fra treverket forstod likevel Peer som et tegn på tilgivelse: tilgivelse for alle hans krumspring, hans flukt. Et nytt knirk, og et skjold som skjermer skje-ambisiøse støpere fra å sjekke inn i hytta blir skapt. Et siste knirk, en invitasjon til Peer om å bruke sin fantasi for siste gang, forene sitt hjerte, og forenes med torvtak og trevegger. Et siste knirk, en tone mørkere, og en formskifter som til slutt fant seg selv – og sin hensikt.