En storebror

Jeg drømte at du fortsatt levde i natt.

Såpass!

Jepp.

Gjorde vi noe lættis?

Jeg grein veldig mye.

Klart gjorde du det, din grinerunge.

Jeg drømte om den siste ferien vi var på, da vi var i Barcelona. Siste gangen vi alle sammen var helt som før. Som den familien vi pleide å være.

Mhm, den gang da.

Det ble stille, men kun for et øyeblikk. Vi satt der i hver vår stol, overfor hverandre, som på en helt vanlig dag. Bare at nå var han død, mens jeg tilsynelatende levde.

Selv om jeg prater med deg som nå, sa jeg, så var det noe annerledes med ideen om at du faktisk var der.

Mhm. Jeg så ikke for meg døden sånn her, sa han.

Sånn hva?

Jeg trodde aldri på spøkelser, men nå har jeg blitt et.

Helt ærlig så tror jeg det bare er jeg som er psykisk syk.

Muligens.

Angrer du? Spurte jeg

På hva?

På at du døde?

Nei, sa han. Du kan ikke angre på døden, men jeg angrer på at jeg ikke innså verdien av livet da jeg hadde muligheten.

Han strøk seg i barten. Barten vi bestandig hadde mobbet han for, men jeg kunne ikke se for meg han uten den. Det er slik jeg husker han så godt. Med en litt rufsete bart, bustete hår og pilotbriller hengende ned fra halsen på genseren. Min storebror Kalle. Mannen med ni liv. Som tilsynelatende alltid ville lande på beina om han falt. Han levde i de tingene han gjorde, en lidenskap jeg sjeldent hadde sett maken til. Med en humor og en karakter det var umulig å ikke føle på og beundre. De eventyrene han fortalte, alle de fantastiske, tullete og til tider helt idiotiske situasjonene han klarte å befinne seg i. Han beskrev ofte seg selv som en sjarlatan med sjarm, som fjollet og lekte seg gjennom livet, balanserte på en knivsegg - vi andre bare lo av det. Det var før det begynte å gå til helvete. De mange nettene jeg hørte storebroren min låse seg inn hos mamma for å sove på sofaen. De påfølgende morningene der han satt i skammen, mens mamma strøk han over ryggen og var bare så uendelig glad for at sønnen hennes hadde funnet veien hjem til henne. Selv om det bare varte et øyeblikk. Så dro han igjen. Etter å ha lovet mamma å endre seg. Etter å ha nektet for all den dritten vi visste han hadde rotet seg borti. Vi kunne bare håpe han omsider ville ta til fornuften. At han til slutt ville forstå at han ikke kunne holde på sånn her lenger.

Jeg forstod først at det gikk ordentlig dårlig den natten han ringte meg for å fortelle at han hadde funnet Gud. Gud er heroin, Johanne, jeg finner sjelero med Gud i blodet! Men jeg trenger hjelp, jeg har ingen penger. Du vet jeg trenger det, jeg trenger Gud. Jeg ønsker å dø, og du vil være like ansvarlig som meg om jeg tar mitt eget liv, Johanne! Dere alle sammen! Men hør Johanne, du er troende du og, du må se meg når jeg sier jeg har funnet han! Skrek denne hensynsløse og fordervede versjonen av storebroren min som jeg egentlig var så ufattelig glad i. Vi har ikke samme Gud, sa jeg bare, og måtte tvinge meg selv til å legge på. Jeg skalv meg gjennom den natten.

Ikke gi han penger, beordret mamma. Hva enn du gjør, ikke gi han noe!

Husker du første gangen jeg kjøpte øl til deg? Sa storebroren min og smilte.

Ja, sa jeg, den japanske. Jeg drikker den hver gang jeg spiser ramen, alltid på det stedet du viste meg i Torggata den gangen.

Ja det vet jeg, smilte han. Jeg er der med deg. Hver gang.

Jeg kjente tårene forsøke å bryte seg gjennom, men jeg ville ikke at storebroren min skulle se meg gråte. Det var nå jeg visste at det faktisk var over. At han ikke skulle være her mer.

Kalle, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre i dette livet uten deg.

Han så på meg. Med det blikket han ga meg hver gang jeg følte meg hjelpeløs. Det betryggende storebrorblikket. Et blikk av beskyttelse og omsorg, som bekreftet en uerstattelig kjærlighet. Det blikket jeg ikke hadde sett på så altfor lenge.

Der tar du feil Johanne, sa han, du vet godt hva du skal gjøre. Du har allerede levd lenge uten meg, før jeg døde. Jeg er lei meg for at jeg ikke kunne være den storebroren du trengte, men det er bare dere nå. Dere må ta vare på hverandre. Du må passe på mamma, det vet du. Du og Una. Dere er hennes verdi og mening. Jeg er lei meg for å ha påført henne nok en tragedie, og derfor behøver jeg at dere passer på henne og fortsetter å være hennes anker i livet. Jeg kommer til å betale for denne synden i evigheten. Det at jeg tok henne for gitt, ikke minst skuffet henne. Lov meg, Johanne. Så må du love meg at du lever så enkelt, men så modig og bevisst som mulig. Ha det jævlig gøy, men samtidig trå varsomt. Jeg tror på deg, det har jeg alltid gjort og det kommer jeg bestandig til å gjøre. Lov meg at du ikke mister deg selv på veien. Det er den aller største sorgen. For du skal være jævlig heldig om du da klarer å finne deg selv igjen.

Endelig gråt jeg. Han holdt meg. Det føltes ut som en evighet. Dette ble den siste samtalen jeg hadde med Kalle. Han hadde pratet med meg flere ganger etter at han døde, så det hadde begynt å føles nesten normalt, men nå var han faktisk helt borte. Nå måtte jeg akseptere at jeg skulle vente et helt liv før jeg kunne håpe på å se han igjen. Storebroren min døde 27 år gammel. Brevene jeg fant liggende i leiligheten hans, røpte et sinn så mørkt at selv kunne jeg ikke begripe hvordan noen kunne havne så dypt i sine egne tanker. Han beskrev seg selv som nytteløs, forkjært og suicidal lenge før han døde, men det var ikke han i de brevene. Det var noen helt andre. Kalle døde egentlig for lenge siden. Dette med å være et spøkelse, det har han egentlig vært de siste årene av livet sitt. Jeg håper inderlig at etterlivet vil han annerledes. Sjelefred og en gjenforening med selvsomheten. For min storebror var en stjerne. Og foruten han, hadde ikke jeg vært meg.

Oldtidens eventyr

På Verdenssauen finner vi en Formskifter