Paragone 10 år: Betraktninger om tidsskriftets fortid, nåtid og fremtid

Kaka fra lanseringen av den første utgaven av Paragone (2013)

Paragone ble født i 2012, ved initiativ fra studenter på kunsthistorie ved Universitet i Oslo, hvor tidsskriftet i dag fortsatt har base. Gjennom årenes løp har Paragone gått gjennom oppturer, nedturer og hamskifter. Paragone har gått fra å være en skisseaktig plan på en papirduk på en restaurant i Roma, til å bli en respektabel og progressiv institusjon, både i universitetsmiljøet og i kunst-Norge. Det var i aller siste planleggingsfase av denne utgaven ar jeg oppdaget at det i år er ti år siden første utgave av magasinet ble utgitt. Temaet for utgaven var allerede satt: «Et eventyr». Javel, men historien om Paragone er jo et eventyr i seg selv! Dermed fikk også denne teksten en plass.

Det dere er i ferd med å bevitne er et forsøk på å skissere Paragones historie, samt en noe løssluppen spekulasjon om dets fremtid. Med det sagt, dette er på ingen måte å regne som Paragones «offisielle» historie. Denne teksten gjør bruk av bevisste subjektive innvendinger, og står dermed for min egen regning. Da jeg begynte på kunsthistoriestudiet sa en foreleser følgende på velkomstmøtet: «Det finnes ingen kunsthistorie, det finnes bare kunsthistorier.» På et åpent Paragone-møte avsluttet jeg mitt innlegg ved å si «Bli med i Paragone, bli med på å skrive kunsthistorie!» Jeg kunne like gjerne, som foreleseren, sagt kunsthistorier, for det er nettopp det vi produserer. Altså, mulige måter å skrive om kunst på, som for alt vi vet kan føre til nye standarder.Standarder som igjen vil brytes ned og omformes av kommende generasjoner kunsthistoriestudenter.

Når vi tenker på selve kunsthistorien, tenker vi gjerne på det som en slags enhet det er konsensus om: en kanon. I løpet av artikkelen kommer jeg til å sneie innom den pågående debatten om kunsthistoriefaget, da fagets historie og utvikling er en viktig faktor som betinger produksjonen av Paragone. En tendens vi ser i dag er en bevegelse fra en strengt historie- og vestlig orientert praksis til en som er mer fagkritisk. I desember 2017 endret UiO navnet på studieprogrammet Kunsthistorie til Kunsthistorie og visuelle studier. At nye reformer står for tur er å forvente, da faget i disse tider står for en historisk utskiftning av vitenskapelig ansatte.

Flere av de som skapte og bidro til Paragone i dets spede begynnelse er i dag godt i gang med å innta sentrale posisjoner i kunst-Norge. Paragone er et sted der ting settes i gang. På samme måte som det kan være minst like sterkt å se en studentutstilling som en utstilling med verker av kunstnere med lang fartstid og status, kan det være minst like interessant, om ikke mer, å lese Paragone. Altså kan det være minst like interessant å lese Paragone som de kunstskriverier som publiseres i etablerte medier der kunstkritikerne har blitt for komfortable, eller rett og slett late. Ved hvert høstsemester strømmer ferske studenter inn i Paragone-redaksjonen. Spenningen og nervøsiteten er til å ta og føle på. En noe karikert generalisering av utsagnene som kan komme fra dem er følgende: «Men jeg er jo bare en fersk student, hva har jeg å bidra med?» Eller: «Jeg har en idé til en tekst, men jeg tror jeg må lese litt mer før jeg kan skrive noe …» Javel, vi er bare studenter. Men er ikke det nettopp et poeng som er positivt? Jeg vil hevde at grunnen til at det hele tatt er interessant å lese kunstkritikk, er at vi får ta del i en annen persons kunstopplevelse. Dersom kunstkritikk hadde dreid seg om såkalte objektive sannheter og endimensjonale betraktninger, kunne vi bare matet informasjon inn i en maskin og avviklet hele kunstkritikkdisiplinen som sådan. Til grunn for enhver tekst ligger skribentens epistemologi, det vil si hvordan de erfarer verden. En students blikk er annerledes enn blikket til en fagveteran. Kanskje er det mer åpent, kanskje er det mer kritisk. Kanskje er det friskere, mer fremoverlent, i så måte at man enda ikke har blitt formet av de tendenser  som er gjeldende innenfor faget. Tendenser i form av måter å tenke om kunst på, som forsåvidt høyst sannsynlig var annerledes da kunstverdenens og kunstjournalistiskkens makthavere selv studerte.

Jeg vil nå gå inn på Paragones historie. La oss for enkelhets skyld i denne sammenheng konstruere tre betegnelser: Paragone 1.0 (2012–2015), Paragone 2.0 (2019–2020) og Paragone 2.5. (2021–). Den oppmerksomme leser vil påpeke  at det er noe som mangler mellom 1.0 og 2.0. Dette stemmer, tidsskriftet gikk nemlig i oppløsning, eller dvale, etter niende nummer i 2015. Første utgave av Paragone 2.0 ble utgitt i 2019, men forsøkene på en gjenreisning av tidsskriftet begynte to år før. Dette vil jeg komme tilbake til.

Nr.1/2012. Paragone.

Paragone 1.0 (2012–2015)

Så, hvordan begynte det hele? Paragones første redaktør Linn Willetts Borgen forteller at «ideen om et tidsskrift dukket opp under et kunsthistorieemne i Roma, og en første plan ble skriblet ned på en papirduk ute på restaurant.» I 2012 ble første utgave lansert. Paragone var imidlertid ikke det første studenttidsskriftet for kunsthistorie ved UiO. På 80-tallet ble Humanoia utgitt ved daværende Institutt for kunsthistorie og klassisk arkeologi. Universietsbiblioteket opplyser imidlertid om at tidsskriftet ble «utgitt av studenter og lærere». Et rent studenttidskrift var det altså ikke. Med Paragone ble et nytt tidsskrift startet fra scratch, med utelukkende studenter i førersetet. Navnevalget falt altså på Paragone, og i samtlige versjoner av Paragone 1.0 kunne man lese følgende informasjonstekst i kolofonen:

Hva er paragone?

Paragone er italiensk og betyr sammenligning. Ordet betegner en stor diskusjon i renessansen, der man stilte de forskjellige kunstartenes verdi opp mot hverandre. Blant debattantene var Leonardo Da Vinci, som i flere skrifter argumenterte for malerkunstens overlegenhet., og Michelangelo, som på sin side hevdet at skulpturen var mest høyverdig.

Linn forteller at «grunnen til at vi valgte navnet var for å vise at tidsskriftet skulle favne ulike kunstformer og bidra til faglig dialog mellom studentene.» I lederartikkelen til første utgave skrev hun at «Paragone skal være for alle». Hun siktet til at Paragone skulle legge til rette for ulike perspektiver på vidt forskjellige typer kunst. Hun ønsket ikke at det skulle bli for spesialisert, men at man i Paragone skulle kunne trekke store linjer og henvende seg til offentligheten. I forordet gjorde også Linn Paragones lesere oppmerksom på mangelen på synlige kunsthistorikere i offentligheten, noe som stadig er aktuelt, med tanke på Leif Osvolds radbrekking av faget i kronikken «Kunsthistorie er den mest anonyme akademiske profesjon i Norge» publisert i Khrono 10. juli i år. Tross intensjonen om å penetrere/overskride universitetsboblen, bar tekstene publisert i Paragone 1.0 preg av nært slektskap med det typiske akademiske essayet. I sin første fase opprettholdt  Paragone et stabilt regime, med kun ett redaktørskifte. Nye skribenter publiserte tekster, men selve redaksjonen var rimelig statisk. Det betydde imidlertid ikke at ting foregikk knirkefritt. Simen forteller: «Jeg husker at vi satt til langt på natt og redigerte. Charlotte (Amdahl Midthun, red. anm.), som var designer på flere av utgavene, som i utgangspunktet var veldig seriøs og ordentlig, satt oppe til typ fire på natten og mailet og var sånn «vi blir aldri ferdig!» og «nei, men det der er feil utgave! Vi må sende det til trykk om ti minutter!» og ja, det var bare helt galskap! Sånne kaotiske mailutvekslinger husker jeg veldig godt.»

Paragone har fra starten hatt en tradisjon for åpne temaer. Det vil si, temaene har vært tematiske (eks: kropp, rom, identitet osv.) heller enn historiske (historisk avgrening.) De har vært åpne i den forstand at temaene har vært åpne for tolkning for hver enkelt bidragsyter. Dette har ført til et mangfold av tekster med mange ulike innganger. Verdt å nevne er også det sosiale aspektet. Det er ingen underdrivelse å påpeke at Paragone reddet meg, og mange andre fra sosial fiasko på Blindern. Simen forteller: «Jeg husker veldig godt oppstarten. Vi satt rundt et svært langbord oppe i 5. etasje på IFIKK og følte at nå satte vi himmel og jord i bevegelse. Vi spøkte med hverandre at man kom til å snakke om Paragone-kretsen om tyve år. Jeg husker også at jeg og Lars Erik (Haugen, administrativ leder, red.anm.) løp over Fredrikke-plassen med masse esker og noe prosecco over skulderen. Det var noen litt sånn pirataktige øyeblikk.» Moroa varte en stund, men i 2015 sa det stopp for Paragone. Medlemmene i redaksjonen var nogenlunde de samme som ved oppstarten og da de ble travle med jobb og/eller avhandlinger, forlot de skuta. De som ble gitt roret maktet ikke å manøvrere skipet videre, og til slutt gikk det ned. Paragones tiende utgave, med temaet økologi, ble aldri realisert.

Nr.1 /2019. Innenfor/Utenfor.

Paragone 2.0 (2019–2020)

I 2017 satte nye studenter i gang forsøk med å starte opp Paragone igjen. Initiativet kunne endt i ingenting, hadde det ikke vært for Christine Marie Bruu. Hun forteller: «Da jeg ble med i Paragone som andreårsstudent våren 2018, bestod redaksjonen av kun to andre. Ingen av dem hadde mulighet til å drive tidsskriftet videre, og spurte om jeg var interessert i å bli redaktør.  Jeg så det som en utrolig mulighet til å samle dyktige medstudenter for å gjenoppbygge det som da var landets eneste studentdrevne kunsthistoriske tidsskrift.» En annen sentral skikkelse under relanseringen, var Norunn Marie Nese, som fungerte som administrativ leder.

Paragone 2.0s første utgave kom ut i 2019, med tittelen Innenfor / Utenfor. Temaet var i tråd med redaksjonsmedlem Ebbe Christofer Selbys visjon for Paragone. Ebbe hadde på dette tidspunktet levert master om tidsskrifter som Profil, og var opptatt av at Paragone skulle være en plattform for å utfordre det etablerte. I utgavens lederartikkel, signert Christine, står det: «Vi ønsket å utforske spørsmål som: Hvem har definisjonsmakt? Hvilke kunstnere har falt utenfor kunsthistorien? Og ikke minst: Hvordan skrive den nye kunsthistorien?» Utgaven ble distribuert bredt februar 2018, og november samme år holdt Kulturrådet sin årskonferanse med tittelen Utenforskap. Blant de som holdt innlegg var mangeårig kritiker Bjørn Hatterud, som bidro som gjesteskribent i nevnte utgave. Nevneverdig er også Paragones økte presseetiske bevissthet under journalistutdannede Christines ledelse. Fra første utgave av Paragone 2.0 sto det eksplisitt at Paragone fulgte Vær Varsom-plakaten, Redaktørplakaten og Åndsverksloven.

Til forskjell fra Paragone 1.0, ble en sterk digital tilstedeværelse et satsningsområde for Paragone 2.0. Publiseringen på nettsiden og konsekvent deling gjennom tidsskriftets kanaler på sosiale medier, bidro til at artiklene effektivt nådde langt utover Blindern. Da jeg selv ble en del av Paragone i 2019, ble min første sak sitert i Morgenbladet, noe jeg husker at jeg syntes var både veldig gøy og veldig skummelt. Samme år ble Sanna Bjerktvedt og Andora Hylland invitert til Universitet i Bergen for å holde innlegg på deres seminar om Bauhaus. Anledningen var de universitetsansattes bejubling av duoens artikkel om kvinner i Bauhaus. Andora overtok sammen med Ingrid Brich Eide stafettpinnen fra Christine. Dette var begynnelsen på en ny tradisjon som fortsatt praktiseres: to (ansvarlige) redaktører, samt to nettredaktører. Andora, som i likhet med Christine var utdannet journalist, fortsatte arbeidet med en journalistisk profilering av tidsskriftet. Andora forteller: «Paragone skulle være en plattform der den yngre generasjonen fremtidige kunsthistorikere kunne utfolde seg. Kunst- og kunsthistoriemiljøet kan for mange virke litt utilgjengelig, i hvert fall i starten. Det kan være skummelt å rekke opp hånden. Paragone skulle være et sted der alle kunne rekke opp hånden.»

Paragone 2.5. (2021–)

2021 markerer overgangen til fasen jeg har valgt å kalle Paragone 2.5. Formatet var det samme, men designet var radikalt forandret. Christines opprinneloge designprofil ble forkastet til fordel for en ny, skapt av Ekaterina Karskov Bergstrøm i samarbeid med Christine. Det nye designet fremsto som mer moderne og ikke-symetrisk. Logoens typografi gikk fra klassisk til moderne, fra all caps til til no caps. Hva gjelder den nye logoen husker jeg at jeg tenkte: joda, det ser profesjonelt ut, men hva så? Det stilistiske utgikk til fordel for det minimalistiske. Til gjengjeld var den nye layouten langt mer dynamisk enn den forrige. Utgaven hadde passende nok tittelen Noe tapt, noe vunnet. Temaet var sterkt laget av endringene skapt av pandemien. I lederartikkelen skrev Christine og Ekaterina i samarbeid med redaktør Adine Lexow følgende: «Med det nye designet presenterer vi en ny visjon for PARAGONE - en platform for unge kunsthistorikere og kunstinteresserte kan dele ideer og utforske deres kreativitet. Vi er fortsatt det faglige kunsthistoriske tidsskriftet dere kjenner oss som, bare med litt ekstra vilje til å skape noe nytt og fremtidsrettet i en tid der alt står stille.»

I lys av designendringen, som ga nye rammer for innholdet, ble en intern diskusjon om tidsskriftets profil satt i gang. Er det presist at Paragone bærer undertittelen Kunsthistorisk tidsskrift? Et premiss for dette spørsmålet er: hva mener vi med kunsthistorisk? Hva gjelder Paragone 1.0, lå det en tydelig hovedvekt på historisk kunst. Med dette mener jeg primært klassisk og modernistisk kunst. Det er nærliggende å tenke at dekningen skyldes hva tidsskriftets redaksjon og skribenter selv var mest opptatt av. Med Paragone 2.5 ser vi at hovedvekten ligger på samtidskunst. Med samtidskunst mener jeg verk produsert av kunstnere som fremdeles lever eller som relativt nylig har gått bort. Til forskjell fra Paragone 1.0, som fokuserte på essayistikk, er kunstkritikk et satsningsområde for Paragone 2.5. Det siste og kanskje beste eksemplet på Paragones visuelle lekenhet ser vi forrige utgave av Paragone: Sex, designet av Malthe Helgren Kjeller.

Paragones i dag og i morgen

Hvilken retning vil tidsskriftet ta herfra? Det er vanskelig å si, men gøy å spekulere i. For å sitere Ebbe: «I studentverden må du ha en konstant fornyelse». Det er en klisjé, men det er sant: viktig er det å være bevisst på historien, så vi kan lære av den. Forhåpentligvis har Paragone lært av sin egen historie, slik at en aktiv årlig rekruttering av nye studenter forhindrer at tidsskriftet kollapser, slik det gjorde i 2015. Blant Paragones redaktører vil jeg trekke frem Embla Ingeborg Myklebust som en av de stødigste. Hennes systematiske lederstil har vært utslagsgivende for å holde Paragone på plass i en urolig tid. Ved Paragones årsmøte, som ble avholdt i september, ble Mathea Saric enstemmig valgt til ny redaktør. Valget er historisk, da Mathea er den første redaktøren som ikke går studieprogram for kunsthistorie. Hennes studieprogram er tverrfaglige kjønnsstudier, der kunsthistorie er fordypningsfaget. Dette korrelerer godt med at Paragone dette semester kom til enighet om å rekruttere bredt. Vi lever i en brytningstid der kunsten har gått fra å være såkalt autonom, til å inngå samhandling med andre samfunnssfærer og tankesystemer. I lys av innlemmingen av visuelle studier i studieprogrammets navn, er det mulig å spørre: Kunne Paragones undertittel med fordel endres fra kunsthistorisk tidsskrift til tidsskrift for kunst og visualitet? Eller ville dette være historieløst? (No pun intended.)

Et problemstilling i arbeidet med denne artikkelen er hvilke kilder jeg hadde å gå til. Utover kildene som er gjengitt løpende gjennom denne tekster har jeg gjort bruk av førstehånds muntlige samtaler og tekstlige kommunikasjon med et knippe nøkkelpersoner fra Paragones historie. Disse fortjener en ekstra stor takk: Linn Willetts Borgen, Simen K. Nielsen, Christine Marie Bruu og Ebbe Christopher Selby. Med tanke på Vær Varsom-plakatens punkt 2.3. er det naturlig å nevne at brorparten av de overnevnte er å regne som venner eller bekjente av undertegnende. Derav  bruken av fornavn til fordel for etternavn gjennom teksten. Utvalget skulle helst vært større, men av tidsmessige og praktiske årsaker, har noen avgrensninger måttet finne sted. I anledning jubileet inviterer jeg herved alle, som har noe på hjertet om Paragone å sende det til vår nettside. Intensjonen med denne teksten er ikke bare å markere tidsskriftets tiårsjubileum. Det er også å legge fundamentet for en ny disiplin: historien om Paragone. Ved tidsskriftets neste jubileumsmarkering vil forhåpentligvis denne teksten være til hjelp.

Da gjenstår det bare å ønske samtlige involverte gjennom Paragones tiårige løp tillykke med dagen! Takk til alle bidragsytere, støttespillere  og alle som har hatt og har tro på dette eventyrlige tidsskriftet. La oss utbringe en skål for ti nye år, minst!

Redaksjonen, Høsten 2022. Foto: Ziriu Liu