Animalsk Enigma – på ferten av det dyriske i Franz Marcs ekspressive linjeføring

Illustrasjon av Veronika Vatnaland Nilsen

For den tyske maleren Franz Marc (1880-1916) var et av de største enigmaer en kunstner kan utforske den fenomenologiske gåten: Hvordan oppleves verden sett fra dyrs perspektiv? Hvordan ser en ørn, en hjort eller en hund på naturen, spør han seg, og gjør dem til hovedaktører i sin oeuvre. Vi transporteres til dyrenes naturlige habitat, sett gjennom et forenklet formspråk som vil fange opp dyrenes umiddelbarhet og deres indre impulser gjennom dristig koloritt og linjeføring.

Dyreikonografi. Fra Den Andre til Egne Rom

Gjennom kunsthistorien er de stadig tilstede, som en skygge av det menneskelige, dyrene. Deres skikkelser er yndet råmateriale for vår skaperkraft. De er komplementære elementer i idealiserte scener i klassiske landskap, markører for det konkrete og kontemporære i 1600- tallets genremalerier, og de formes til symboler for den menneskelige karakter, som i middelalderens ikonografi der ulike arter er allegoriske framstillinger av vår åndelige veksling mellom det lastefulle og det dydige. Gjennomgående i den mangslungne historien som avbildede vesener er hvordan dyrene rammes inn av det menneskelige blikket som en evig “Den Andre”. Hva så med dyrenes egne rom? Gjennom de to forrige århundrene, i takt med at deres habitater ble forstyrret og svant hen i økende tempo, ble man stadig mer opptatt av at dyr har en selvstendig sfære, en kognitiv respons på verden som er verdt å utforske og få innblikk i. I kunsthistorien er den tyske ekspresjonisten Franz Marc en uttrykksfull representant for kunst som verken gir oss avbildninger som er rent deskriptive eller allegoriske. Snarere søkte han, gjennom en fargesprakende innlevelse, å skue inn i dyrenes egne visuelle horisonter.

Den holistiske hesten

Marcs Hest i landskap fra 1910 vekker assosiasjoner til Caspar David Friedrichs berømte Vandreren over tåkehavet (1818). Begge motiv framstiller en aktør med ryggen vendt mot oss som skuer utover et uendelig landskap. Hos Marc føres betrakterens blikk over den flammende røde ryggen og blålig bølgende manen til en hest, hvis grasiøse bue av en kropp fortsetter som vaiende horisontale bølger i gult, grønt og rødt inn i et landskap der intet element er rasjonelt avgrenset, men kontinuerlig og i frittflytende dans, lik fargefelt man kan se med øynene lukket. Hos Friedrich er det en grunnleggende avstand mellom vandreren og omgivelsene, et tåkebelte mellom indre liv og ytre virkelighet. Marcs motiv gir en motsatt effekt. Han ville i sin kunst ikke gjøre bildets betrakter oppmerksom på hva vedkommende så på, men snarere hva de så gjennom. Opplevelsen av at hesten og landskapet er uatskillelige gir en fornemmelse av hestens væren som noe umiddelbart, det er som om dens indre kraft smelter sammen med solens lysspektrum i sirkulære bevegelser, lineær tid og innrammet rom eksisterer ikke. Marc sin fargefilosofi var essensiell for å smi en empatisk forbindelse mellom dyr og mennesket. Han ga primærfargene symbolsk verdi: det feminine prinsipp assosiert med glede, harmoni og sensualitet knyttes til gulfargen, i kontrast til det spirituelle og maskuline som uttrykkes i blå toner. Rødt knyttes til det brutale, intense og smertefulle. Alle disse tonene er i spill i Hest i landskap, der hesten er en forening av instinkt og ånd. Den blåtonede manen henspeiler på spiritualitet, en følelse av å stige opp og flettes inn i det kosmiske panoramaet som hesten er en organisk del av.

Panemosjonalitet. Marcs fargespill som empatisk mediator

For Marc var spiritualitet en bevisst og følt union mellom menneske og natur, forent i nettet spunnet av fysikkens lover. Kunsten kunne formidle energiene som ga form og kraft til alt som eksisterer gjennom visualitens rytmer, dets linjer og koloritt. Fargepigmenter skaper en syntese av det indre og ytre; de er fysiske bølgelengder som mennesket kan kommunisere sitt indre rytmespill gjennom. Dermed blir det lyset som forener mennesket med kosmos, både gjennom objektiv viten og subjektiv erfaring. Marc forsøkte å skape en slik bro gjennom sin “animalisering” der fargene er en kanal inn i den instinktive og intuitive sfæren vi deler med andre vesener. Dette utfordrer den mentale avstanden vår bevissthet ofte etablerer mellom oss selv og våre omgivelser, ved at den visuelle poesien skaper en analogi som bringer oss sammen med dem. Den Andre, det dyriske, blir en utforskningssfære også for det menneskelige. Vår væren synes å være i et spenningsfelt mellom det indre og ytre idet vi forstår eller føler jeget som plassert i den andre.

De og Oss. Antropomorfisme i kunst og vitenskap

Denne poetiske projiseringen finner gjenklang innen naturvitenskapen. På starten av 1900- tallet, parallelt med Marcs mest definerende kunstnerår, tas viktige skritt mot å etablere dyrepsykologi som en empirisk vitenskap. Det antropomorfe, i utgangspunktet brukt om menneskeliggjøring av det guddommelige, ble omfortolket av George Lewes på 1800-tallet. Heretter viser begrepet til vår tilbøyelighet til å tolke dyrs atferd gjennom analogier til oss selv, eller det å gjøre det ikke-humane menneskeliknende. Darwins evolusjonsteori ble et vitenskapelig grunnlag for forståelsen av de tette forbindelsene mellom ulike eksistensformer, et paradigme som skapte en bevegelse fra å forstå dyr som vesensforskjellige fra mennesket til gradsforskjellige. Hundre år senere, på 1970-tallet, introduseres kognitiv psykologi i etologien (studiedisiplinen om dyrs atferd), hvor man sammenlignet menneskets og dyrs mentale opplevelser. Denne oppdaterte versjonen av antropomorfisme kombinerte empirisk metode med bevisste forsøk på å leve seg inn i dyrenes indre liv. Man bestrebet seg på å finne en balansegang mellom fruktbare og relevante analogier mellom animalsk og human atferd, og samtidig bevare forståelsen av at dyr har sine unike erfaringer som ligger utenfor menneskets horisont.

Marcs Hest i landskap viser oss et dyrs indre panorama, dansende fargespill og ekspressive linjer som vekker noe umiddelbart hypnotiserende og samtidig gåtefullt i sin abstraksjon.

Franz Marc kort fortalt

• Født 1880, død 1916, tysk maler og grafiker.

• Blant de fremste representantene for tysk ekspresjonisme. Han var med å grunnlegge kunstnergruppen Der Blaue Reiter sammen med Vasilij Kandinskij og August Macke i Munchen i 1911.

• Utdannet ved kunstakademiet i München, mottok senere avgjørende impulser fra impresjonistiske og postimpresjonistiske kunstnerskap på reiser til Paris i henholdsvis 1903 og 1907, der særlig Vincent van Gogh var en betydelig inspirasjonskilde.

• Influert av orfismen etter møte med en av dets opphavsmenn Robert Delaunay i 1912. Fate of the Animals (1913) målbærer denne kontakten med dets dristige farger og skarpe vinkler som tenderer mot det abstrakte.

• Symbolsk fargebruk: blå symboliserer for Marc maskulinitet og spiritualitet, lyse farger som gul viser til det feminine, og rødt assosieres med det intense og brutale.

Litteraturliste:

Gemtou, Eleni. "Art and Science in Franz Marc’s Animal Iconography." Rupkatha Journal on Interdisciplinary Studies in Humanities 8, nr. 3 (2016): 2-12.

Hoberg, Annegret og Helmut Friedel. "Franz Marc The Retrospective”.” Art Book 15, nr. 2 (2008): 21-22.

Franzmarc.org. “Franz Marc and his paintings”. 5.4.2020. https://www.franzmarc.org/