I fargenes hav: et intervju med Oda Victoria Reitan

Oda Victoria Reitan.

Oda Victoria Reitan kaller sine verk for fargeharmonier. Jeg tok en prat med kunstneren om hennes kunstnerskap, inspirasjoner og farger. 

Reitan er kunstner, kunstkritikker og kunsthistoriker. I 2015 debuterte hun på Ashok Jain Gallery i New York, og siden da har hun stilt ut på flere gallerier, blant annet Galleri Golsa i Oslo og Modern Art Gallery i Trondheim. 

Fargeharmonier

Mitt første møte med Reitan sine verk kom gjennom instagram - og selv gjennom mobilskjermen ble jeg oppslukt av hennes energi og dynamisk fargepalett. Arbeidene hennes er abstrakte, og lar fargene stå i sentrum. Kunstnerens tilstedeværelse er fremhevet gjennom en maleprosess med tydelige penselstrøk.

Måten Reitan jobber på minner om synestesi. Hun henter ofte inspirasjon fra musikk, og bildene hennes er på en måte en visuell manifestasjon av akustiske sensasjoner.

Klassisk musikk har lenge vært en del av måten jeg maler på. Dybde, volum, skygge og lys er viktige elementer i det jeg selv liker å kalle mine fargeharmonier. Jeg søker å skape en rytmisk dialog mellom ro og kraftige rørelser og bruker aktivt musikk når jeg maler, hvert penselstrøk er en reaksjon på de klassiske tonene. Det jeg ønsker å oppnå med dette er å gjenskape harmonien i musikken over på lerretet og å skape et rom i bildet som en kan forsvinne inn i. Jeg tror også musikken er med på å gjøre malingen mer intuitiv, den styrer kanskje prosessen litt, men gjennom følelser og ikke logikk. Begynner man å tenke for mye over hvor en skal sette neste farge, neste strøk, så mister bildet mye av spenningen og kan fort bli kjedelig og forutsigbart.

Farger er likevel sentrale i hennes kunstnerisk prosess.

Oda Victoria Reitan, detalj av kunstverk.

Farger er formidlere av en stemning og det er ofte der prosessen min starter. Hva er det jeg har lyst til å uttrykke? Stort sett bestemmer jeg meg for en begrenset fargepalett før jeg setter i gang med å male. Da er det ofte en blanding av farger jeg vet går godt sammen, så kan jeg senere i prosessen legge til en farge som egentlig skjærer seg litt med de andre, men som gjør bildet i sin helhet mer interessant. Noen ganger blander jeg fargene på forhånd, andre ganger lar jeg det være mer tilfeldig ved å la fargene blandes sammen av malekosten på lerretet. Farger er så viktig synes jeg, ikke bare i kunst, men i livet generelt. Jeg opplever at mange er litt redde for farger og det synes jeg er trist. Farger stimulerer hjernen og er ren energi.

Selv om Reitan sine bilder ofte viser klare lyse fager, forteller hun at hennes favoritt farger å jobbe med er mer nøytrale.

Det må nok være noen av jordtonene. Kanskje spesielt sandfarge og oker. Jeg synes de er så deilige farger i seg selv, nøytrale og nære naturen. Og siden de ikke gjør så voldsomt mye ut av seg selv kan de jo også blandes med det meste av andre farger! Med andre ord er det gode farger å begynne med, som kan bevege seg videre i alle retninger. 

Reitan forteller om hvordan hun finner inspirasjon i hverdagen. 

De tre l’er. Livet, lyset og litteraturen. Livet, fordi mange av bildene jeg maler har utgangspunkt i en følelse jeg har lyst til å uttrykke. Lyset, fordi naturen bare gir og gir. Og da spesielt lyset, som aldri er konstant, men i en evigvarende endring. Jeg elsker å observere hvordan lyset treffer og hvilken stemning det skaper. Skyggene lyset kaster lar jeg meg også fascinere av, det er noe vakkert i kontrastene der som jeg også ønsker å gjenskape i bildene mine. For uten mørket vil det heller ikke være noe lys.

En annerledes vei

Reitan har egentlig ikke tatt en konvensjonell kunstutdanning. I 2015 gjorde hun ferdig sin bachelorgrad i kunst og kunstformidling ved Høgskolen i Oslo og Akershus (nå OsloMet). Hun forteller at denne erfaring var et nøkkelpunkt for hennes kunstnerskap.

Det er egentlig litt tilfeldig hvordan ting har skjedd og vokst seg større. Det startet jo selvfølgelig med en glede og interesse for å male. Et eksamensprosjekt på min første bachelor innenfor kunst og kunstformidling hjalp meg med å utvikle noe av det uttrykket jeg fortsatt har i dag samtidig som det tvang meg til å bruke teori og sette ord på hva det var jeg ønsket å utrette med maleriet. Et salg ledet til et annet og det samme gjelder for kontakter og nettverk. Nå håper jeg bare å fortsette den prosessen og la det ta meg til et bra sted, steg for steg. Å oppleve andres engasjement og interesse for noe jeg skaper er utrolig givende og kanskje den største motivasjonen til å ta det videre.

Reitan forteller om hvordan hun har kommet til det visuelle utrykket hun har i dag. 

Det er vel som det meste annet; en prosess. Før var jeg mest opptatt av det å skape tekstur og struktur i bildet og brukte kun en palettkniv som redskap, mens nå er det det å skape en spennende dynamikk. Jeg håper det vil fortsette å endre seg fremover like mye som det har gjort, for det ville vært kjedelig om mitt visuelle uttrykk er ferdigutviklet nå.

Oda Victoria Reitan, detalj av kunstverk.

Inspirasjon fra fortiden

Ved siden av å være kunstner, er Oda Victoria Reitan kunstkritikker for Minerva og tar mastergraden i kunsthistorie ved UiO. 

Jeg henter utrolig mye inspirasjon fra kunsthistorien og synes det er veldig interessant å kombinere teorien med det utøvende. Det å være kunstskribent i tillegg hjelper meg både å skjerpe blikket og å sette ord på kunsten. 

Med kunsthistorie som inspirasjonskilde, nevner Reitan kunstnere som har en spesiell betydning for henne.

Når det kommer til kunstretninger må nok ekspresjonismen og senere den abstrakte ekspresjonismen være favoritter, på grunn av den kraftige fargebruken og uventede fargekombinasjoner. Hvordan kom Munch på å male et bryst blått for eksempel og Rothko et helt lerret sort og få det til å se ut som et hav av farger om man står nære nok? Etter å ha bodd der to ganger er jeg også helt vill etter alt som skjedde i Wien på starten av 1900-tallet, kanskje spesielt den skamløse bruken av gull. Utover maleri er jeg betatt av klassisk skulptur og vil aldri slutte å la meg begeistre av hvordan en gjennom kald sten kan få ut så mye sensualitet. 

Kunstens digitalisering.

Mens kunstverden tilpasser seg til vår nye hverdag, henvender stadig flere kunstnere seg til internett. På sin instagram profil, inviterte Reitan følgere til å bli med i hennes kunstneriske prosess. Hun deler ofte detaljer av verk hun jobber med, samt glimt fra sin egen hverdag. Hun ser derfor nytten av kunstens digitalisering. 

Nylig ble jeg bedt om å skrive en artikkel om digitale kunstopplevelser og for å være ærlig synes jeg det var litt vanskelig. For hvordan oppleve kunst på nettet uten at det bare føles som en kjip erstatning for noe mer sanselig? Når det er sagt synes jeg generelt at en digitalisering av kunstverden er en bra ting. Det å se et kunstverk i levende live kan nok ikke erstattes, men digitaliseringen utvider jo horisonten for hva som faktisk finnes der ute! Jeg liker også muligheten det gir for å bli tatt med mer bak kulissene og lære kunstnere bedre å kjenne. Dessuten tror jeg den merkelige situasjonen vi er i nå hvor stort sett hele kulturlivet er blitt stengt ned, tvinger de fleste til å jobbe mer med sitt nærvær på nett. 

Følg Oda Victoria Reitan @odalisque_  på instagram og besøk www.odavictoriareitan.com.