Byens farger

Oslo preges av mangfoldige bydeler med arkitektur fra forskjellige epoker og hver sin palett. Farge er en motesak, men enkelte nyanser har vært mer eller mindre i bruk i flere hundre år. I denne artikkelen skal jeg se nærmere på disse og hvordan de kommer til uttrykk i dagens bybilde.

De eldste bygningene i Oslo er fra 1600-tallet, og befinner seg i Kvadraturen og på Akershus festning. Etter at middelalderbyen Oslo brant ned, bestemte den danske kong Christian IV å anlegge et nytt festningsverk og en ny by med rutet gateplan etter renessansens idealer. Christiania skulle bygges i stein og mur for å forhindre flere store bybranner. Dette har satt sitt preg på sammensetningen av bygninger i Oslo, som har mindre trearkitektur enn andre norske storbyer som Bergen og Trondheim.

Etter en levetid på fire hundre år er det ingen av de eldste bygningene som er i samme tilstand som da de ble bygd, de har alle måttet gå gjennom ombygninger i ulik skala. Enkelte av byggene har derimot blitt tilbakeført til nær original tilstand. Rådhusgata 19 er et av disse. Det er et teglsteinsbygg i stilen etter hollandsk og dansk renessanse. Ytterveggen er i gule og røde striper av tegl, en effekt som oppnås ved at teglsteinen får en mørk og lys side ved brenning, og at steinen snus for hver rad. Flere hus i tilsvarende stil er flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Oslo domkirke kommer fra samme periode og har også dette karakteristiske teglsteinsmønsteret.

Teglstein var et kostbart materiale som kun ble brukt av de rikeste. Et mindre kostbart alternativ var å bruke en kombinasjon av grovere teglstein eller bruddstein sammen med murpuss. Dette ble så malt i rødt eller oker for å etterligne teglsteinsbyggene. Malingen besto av kalkvann tilsatt pigment som kunne være ordinært fargepigment, pulverisert teglstein, friskt dyreblod, eller en kombinasjon.

Pigment er det som gir farge til malingen, og kan både bli kunstig fremstilt og funnet i naturen. De første industrielt produserte fargepigmentene kom på markedet i Norge på midten av 1700-tallet, men naturpigment var rimeligst og hyppigst brukt. De eldste og i lang tid vanligste pigmentene kommer fra jorda, som oker, umbra, og sienna, som kan gi farger i beige, gul, rødt, brunt, og til og med grønt. En maling som kalles for engelsk rød fikk sin farge fra jernoksid, og er en av de vanligste husfargene i landet. Svarte farger som kjønrøk og bensort var laget av trekull og forbrente dyreknokler, og man kunne utvinne hvitt pigment fra kritt eller bly.

Teglstein og rødlige toner dominerte bybildet i en lang periode, men mot slutten av 1700-tallet begynte rødfargen å gå av moten. Borgerskapet orienterte seg mot en mer sparsommelig fargebruk, og rødt var en farge som ble assosiert med bondestanden. Barokk og rokokko introduserte lyse og lette farger som skulle gi assosiasjoner til naturen. Blått, grønt og rosa i pastellnyanser var på moten i Europa, men slo ikke like godt an i Norge som de steinimiterende fargene gjorde. Kalkstein, sandstein og de ulike marmorvariantene ble forsøkt kopiert på vegger av murpuss i hvitt, gråtoner, gult, beige og grårosa.

De dyreste fargepigmentene ble gjerne brukt til å male detaljer i stedet for store veggflate. På den måten demonstrerte man velstand uten at det ble for kostbart. Pariserblått, en kraftig blåfarge med svakt grønnlig skjær som ble fremstilt for første gang i 1704, ble ofte blandet sammen med blyhvitt og litt gult for å skape en blågrønn farge brukt på vinduskarmen. Kjønrøk, som kommer fra fint sot, skapte en rimeligere gråblå farge.

Interessen for romersk og gresk arkitektur fikk en gjenopplivning med utgravingen av Pompeii på slutten av 1700-tallet. Dette ga utslag i en ny stilretning. Empire-stilen på starten av 1800-tallet var mer nøktern i fargebruken, og foretrakk jordfarger, men også de gule, hvite og grå nyansene. Arkitektonisk var den strengere og mer geometrisk, og skulle ligge nærmest mulig det gresk-romerske idealet. Dette var den foretrukne stilen i Napoleons keiserdømme, derav navnet. Stilen har satt sitt preg på mange av byens hoved-institusjoner som slottet og universitetet.

På 1800-tallet så Christiania en stor vekst i bygningsmassen. Denne veksten var stort sett uregulert, noe som forklarer det fragmenterte bybildet vi ser i dag. Bygrensen forflyttet seg vestover mot Frogner og Uranienborg, østover mot Tøyen og Grünerløkka og opp langs Akerselva mot Sagene. Samtidig med denne ekspansjonen ble løkkeeiendommene, ubebygde landområder tilknyttet et gårdshus, ombygd til leiegårder. Disse løkkene har satt sine spor i form av navnene på mange av byens nabolag.

Mot slutten av århundret ble historismen populær. Det er et samlebegrep for ulike stilarter, heriblant nyrenessanse, nybarokk, og nygotikk, som alle låner fra eldre epoker. Felles for disse var en relativt lys fargepalett, en mer oppbygget og tredimensjonal fasade og vektlegging av dekorative elementer. Borgerskapet som bygde seg leiegårder konkurrerte med hverandre i å bygge prangende fasader med gipsutsmykninger, karnapper og tårn med spir. Selv om de mest populære fargene lå i de tradisjonelle steinimiterende fargene, fantes det også innslag av duse blå, grønne og rosa farger. To-farging av fasaden var også fasjonabelt, med enten rød teglstein og gipsutsmykninger i gult for å etterligne sandstein eller travertin, eller panelt fasade i murpuss med rødt og grått.

Trehusbebyggelsen i Damstredet, Telthusbakken og området rundt gamle Hammersborg, samt på Kampen og Vålerenga, viser en helt annen tidskoloritt. Disse nabolagene ble bygget av fattige mennesker der det var ledige tomter i utkanten av byen. Med maling kunne man emulere de mer kostbare byggene i tegl eller murpuss. Overklassen demonstrerte velstand med forseggjorte fasader imens de mindre velhavende kompenserte med livlig fargebruk. Flere av disse områdene sto i fare for å bli revet i etterkrigstiden, men har heldigvis blitt bevart for ettertiden. En slik bebyggelse som stod på Enerhaugen er i dag gjenskapt på Norsk Folkemuseum.

På Grünerløkka ble det bygget murgårder i rutenett med en nyklassisistisk stil som er mer nøktern enn det man finner på vestkanten. Disse boligene var tiltenkt arbeiderne som jobbet på fabrikkene langs Akerselva. De var opprinnelig malt i jordfarger, men ble på 1820- og 1830-tallet malt i grå og gule nyanser. I dag er Grünerløkka et av byens mest fargerike strøk, men det finnes fortsatt eksempler på 1800-talls farger, spesielt i de øvrige områdene rundt Birkelunden. Det har blitt anbefalt av byantikvaren å gjeninnføre den tradisjonelle paletten i gult og grått. Dette ville bidratt til et helhetlig og monumentalt uttrykk samtidig som det ville bevart en del av lokalhistorien. Innbyggerne på løkka er ikke interessert i denne tilbakeføringen og foretrekker det fargerike nabolaget vi ser i dag.

Med funksjonalismen i første halvdel av 1900-tallet kom en ny måte å tenke om farger på i arkitekturen. Le Corbusier, stilepokens mest sentrale skikkelse, var i starten negativt innstilt til farger, men anvendte selv farge i de senere prosjektene sine. Denne hostiliteten til farge er noe mange arkitekter fortsatt i dag ser ut til å bære med seg. Det er en misoppfatning at funksjonalismen var fargeløs.

På 20- og 30-tallet ble teglsteinsarkitekturen igjen populær, med Oslo rådhus som det mest betydningsfulle bidraget. Den foretrukne fargen på boligblokker i tillegg til rød teglstein var hvitt, men det ble også brukt toner av gult og beige. Innslag av farge ble heller brukt på aksenter som dører, vinduer og listverk, der rødt og grønt er av de vanligste.

Farger i arkitekturen fikk et lite avbrudd med etterkrigsarkitekturen på 50- og 60-tallet. Teglstein var fortsatt mye brukt, men i stedet for maling var ubehandlede overflater det foretrukne. Arkitekturen skulle ikke skjule materialets egenart, og vise til en slags enkelhet og ærlighet. Treverk fra denne tiden er som regel enten beiset, malt i svart eller en mørk brun farge.

På 80-tallet skjedde det et skifte i måten farger ble brukt. Farger ble for alvor tilgjengelig for gjennomsnittsforbrukeren, i alle tenkelige nyanser. Maling ble ikke lenger kjøpt hos spesialister med veiledningen som følger med, men i stedet hos de store varehusene. Valget var fritt og alle muligheter åpne. Siden da startet en mer individualistisk tilnærming til valg av farge der personlig preferanse overstyrer helheten i nabolaget.

I Oslos arkitektur etter år 2000 finnes få innslag av farge. Den nye bydelen som vokser frem langs vannkanten domineres av glass, stål og hvit og grå stein. Munch Brygge er et godt eksempel på moderne teglsteinsarkitektur, og fungerer som et varmende element i de ellers kjølig betonede omgivelsene. I tillegg skapes det en historisk kontinuitet med andre teglsteinsbygg i byen som går helt tilbake til 1600-tallet. På Sørengkaia finner man et uventet fargeinnslag som kun kommer til syne i gløtt på fasaden og på innsiden av bygården. Det er en ny måte å bruke farger i arkitekturen på, og det er med på å gi det nyopprettede nabolaget personlighet og karakter. Dette er kanskje en indikasjon på en større vilje til å inkludere farger i ny arkitektur.

Bibliografi:

Bruun, Ole Daniel. Arkitektur i Oslo: En veiviser til byens bygningsmiljø. Oslo: Kunnskapsforlaget, 1999.

Brænne, Jon. Farger og stil. Oslo: Fortidsminneforeningen, 1989.

Grønvold, Ulf. Historiens hus: norsk arkitektur gjennom 1000 år. Oslo: Norsk arkitekturmuseum, 1996.

L’Orange, Mette. Farger i arkitekturen: Byen, stedet, gata. Oslo: Scandinavian Academic Press, 2008.

Stang, Kaare. Moderne tider: 1900-tallets stilarter i norsk arkitektur, kunstindustri og design. Oslo: Cappelen, 1996.

Et innblikk i Munchs røde kvinner

Oslo in Black & White