Ikke ta for gitt at himmelen er blå

Henrik Follesø Egeland, ingen tittel, fotomontasje, 2020.

Du og jeg har en evne til å oppfatte farger, en evne også delt med fotografiet. Men, menneskers fargesyn er notorisk subjektivt, så gir fargefotografiet da en realistisk representasjon av verden, i farger?

Fargefotografiet har en lang historie, men det ble faktisk ikke anvendt ordentlig før på 1950-tallet. Hvilket betyr at den kamerateknologien vi anvender til daglig er ganske ung. Fargefotografiet har heller ikke hatt en enkel vei inn i dagens kunstneriske verden. Gjennom historien har fotografiets tradisjonelle uttrykk og kanon satt en knapp på at sort-hvitt-fotografiet er den teknikken og det uttrykket som gjenspeiler det «ekte fotografiet». En verden med farger i sort-hvitt og toner av grått. En slags fargeløs verden, men likevel en gjenspeiling av vår egen sanseverden. En merkelig motsetning.

Oppfinnelsen av fotografiet er omstridt, og kan tildeles to oppfinnere. Det første daguerreotypiet ble publisert i 1839 av franskmannen Louis-Jacques Mandé Daguerre (1787–1851), og det ble fort en økonomisk suksess. I samme tidsrom tok engelskmannen William Henry Fox Talbot (1800–77) en annen tilnærming til prosessen. Han oppfant fotografiets negativ/positiv-prosess, som åpnet muligheten for reproduksjon fra et filmnegativ. Selv rett etter mediets oppfinnelse var muligheten for å fange opp farge et mål for mange. Både Daguerre og Talbot hadde utviklet monokrome prosesser, noe som ga menneskene i bildene likbleke hudtoner, og for mange uhyggelige assosiasjoner til død og sykdom. Å forevige familiemedlemmer var fotografiets hovedfunksjon i denne perioden, og håndkolorering ble derfor tatt i bruk. Håndkolorering ble fotografiets første verktøy for å gjenskape farge, og dermed også liv i bildene. Dette illustrerer fascinasjonen for fargefotografiet, selv så tidlig i mediets historie, og det ble startskuddet for et teknologisk kappløp, som førte til utviklingen av tre-farge-prosessen (ill. 1).

Tre-farge-prosessen tar utgangspunkt i universalgeniet Thomas Youngs teori om fargesynet. 

James Clark Maxwell, Tartan Ribbon, fotografi, 1861. London: Science Museum.

Teorien beskriver hvordan øynene våre oppfatter røde, grønne, og blå bølgelengder med lys og hvordan hjernen så kombinerer disse primærfargene til et sammenhengende fargebilde. I 1861 baserte den skotske vitenskapsmannen James Clerk Maxwell en rekke eksperimenter på denne teorien. Ved å fotografere samme subjekt tre ganger, og ved å bruke forskjellige fargefiltre på de tre eksponeringene, samt på reproduksjonen, oppdaget Maxwell at han kunne gjenskape fargespekteret det menneskelige øye ville sett. Fargene i den avbildede sløyfen er kanskje ikke imponerende etter dagens standard, men «Tartan Ribbon» er likefullt verdens første fargefotografi (ill. 2). 

Fargeteorien og tre-farge-prosessen la grunnlaget for fargefilmutviklingen, og i 1935 lanserte filmprodusenten Kodak den første moderne fargefilmen Kodakchrome. Dette var et revolusjonerende produkt som kun trengte én eksponering i motsetning til Maxwells prosess. På grunn av kostnader skulle det likevel ta tid før fargefotografiet ble allemannseie. Fra 1930-årene av, ble fargefotografiet brukt i reklame og publikasjoner som National Geographic, men ikke før etter andre verdenskrig fikk fargefotografiet utfolde seg blant massene.  

Sort-hvitt-fotografiet ble sett på som den absolutte uttrykksformen for fotografiet frem til 1970-tallet. Til da hadde dokumentar- og kunstfotografer sett på fargene som «enkle» og «uekte», men en drastisk endring fant sted under dette tiåret. Fargefotografiet, «den nye realiteten», ble på mange måter akseptert på grunn av en ny tilnærming til dokumentarfotografiet. «Snapshot»-estetikken, som approprierte kjennetegn fra amatørmessige familiebilder, brakte fargene inn i det «seriøse» fotografiet. Fargefotografiet ble jo faktisk mest anvendt av privatpersoner, og den autentiske realismen man fant i private familiefotografier ble appropriert av profesjonelle. William Eggelston og Nan Goldin er gode eksempler på fotografer som brakte denne tilnærmingen til både dokumentarfotografiet og kunstverdenen. Fargefotografiet var endelig blitt en akseptert realitet.

Men, fargeoppfatningen er notorisk subjektiv, og sort-hvitt-film er fortsatt anerkjent som mer autentisk enn fargefilm. Fargefotografiet, tross dets anerkjennelse, har fortsatt et tillitsproblem. Utallige bilderedigeringsapplikasjoner som gjør det mulig å endre «de virkelige fargene» med noen få tastetrykk kan være en grunn til dette. Ved å endre fargene er ikke fargefotografiet lenger en realistisk representasjon av den virkelige sanseverdenen. Dog denne problemstillingen er høyst aktuell i lys av moderne teknologi, er den ikke ny. Fargefilmens representasjon av forskjellige farger er et produkt av subjektive valg på produsentens side, samt tekniske begrensninger. På begynnelsen av 1900-tallet var lyse hudtoner utgangspunktet for Kodaks fargekalibrering. Dette var grunnet i filmens tekniske begrensninger, men også på grunn av den dominante kundegruppen på den tiden. Ved produksjon av film ble det anvendt et «Shirley card» for å fargekalibrere hudtonene i bildet for å få frem den perfekte fargetonen. Et «Shirley card» var et fotografi av en hvit kvinne med brunt hår og fargerike klær. Denne kalibreringen gjorde blant annet at man ikke realistisk kunne representere andre hudtoner enn hvit, og heller ikke korrekt representere mørke toner generelt. Det var ikke før på 1990-tallet at Kodak utviklet nye utgangspunkter for fargekalibrering av filmene sine,  noe som blant annet innebar at de lagde et nytt «Shirley card» med kvinner av ulik etnisk identitet. 

Det er selvfølgelig mange aspekter innen fargefotografiet og dets historie som ikke har blitt nevnt her, men poenget er å gi deg muligheten til å tenke over fargene vi har rundt oss. Fargene som dukker opp på skjermene vi ser på og fargene vi fanger opp med kameraet, enten det er digitalt eller analogt, må ikke taes for gitt, men man må likevel se på dem med et kritisk blikk. Det å ta et steg tilbake lar deg tenke over den virkeligheten fotografiet utgir seg for å være. En virkelighet som har vist seg å ikke nødvendigvis være uproblematisk, en virkelighet der tekniske begrensninger og ingeniørers subjektive valg har definisjonsmakt. Men, et steg tilbake vil også la oss sette pris på at man har muligheten til å fange opp fargene, samt eksperimentere med de. Det har gitt oss nye former for «autentisk» dokumentarfoto og spennende fotokunst. Men, det er fortsatt enkelt å ta fargefotografiet for gitt, noe man absolutt ikke burde. Det er et under at vi nå kan fange vår egen virkelighet i vakre, levende, samt noenlunde realistiske farger.

Bibliografi:

Bate, David. Photography: The Key Consepts. UK: Bloomsbury Academic, 2013.

Clarke, Graham. The Photograph. New York: Oxford University Press, 1997.

Hirsch, Robert. Exploring Color Photography: From Film to Pixels- 5. utg. UK: Elsevier Inc., 2011.

Lewis, Sarah. «The Racial Bias Built Into Photography.» The New York Times. 19.04.19.https://www.nytimes.com/2019/04/25/lens/sarah-lewis-racial-bias-photography.html

Marien, Mary W. Photography: A Cultural History. 4. utg. UK:Laurence King Publishing Ltd, 2014.