Emil Noldes fargehav

Illustrasjon av Ylva Melbye Berget

Det lilla, gule, røde, blå beveger og unndrar seg en fast fortolket mening. I et slags gi-og-ta-forhold med naturen nærer Nolde et hemmelig liv som forsyner han med utrettelig inspirasjon og skaperglede. 

«When the sea was calm on mild days, it was incredibly beautiful. But also when the heavy storm clouds appeared. On the flat plains they are the terror of the weak spirits and to the strong every time they are an experience in the drama and power of nature.»

Mellom Nordsjøen og Østersjøen, på grensa mellom Danmark og Tyskland, i den lille landsbyen Nolde ble Emil Hansen (1867–1956) født. Her vokste han opp, og hit vendte han alltid tilbake. Som kunstner tok han også navnet etter sitt hjemsted. Her var landskapet svært flatt; et stort og åpent marskland som fra tid til annen oversvømmes når tidevannet kommer inn ved flo. Som så mange malere av landskap før han fant også Emil Nolde stadig sin inspirasjon i slike «flat plains», og han malte utrettelig de vidstrakte, monumentale områdene som bredte seg fremfor han i all sin enkelhet og evighet. Men også den store, åpne sjøen fascinerte ham dypt. For Nolde var dette landskapet et «wonderland from sea to sea», og denne nærheten til havet som var så fundamental for livet her ble også gjennomgripende i kunstnerens personlige liv og skapende kraft. 

Noldes vannfargefremstillinger av havet er fremoverlente fargeeksplosjoner, altoppslukende atmosfæreskildringer hvis fremste uttrykksmiddel er fargene. Gult, blått, fiolett, grønt, rødt; de ublandede fargene både kolliderer og flyter over i hverandre i skyliknende formasjoner. Videre intensiverer disse fargekombinasjonene også klarheten og lysstyrken i verkene. I High Seas (Link) er det som om betrakteren er kastet på havet. Irregulære felt og striper av turkis og blått spenner over tre fjerdedeler av bildeflaten – noen ganger energisk lysende, andre agende lyssky. I disse feltene dannes bildet av bølgene, inntegnet i skjøre, brutte og hektiske linjer. Himmelen er en stripe av gult, grønt og blått som så vidt har rent ned i havet. Den sprekker opp i pulserende fargeflekker. Likeledes virker vannet nærmest elektrisert – jeg ser for meg små strømladninger som via Noldes nettverk av ømfintlige linjer sendes mellom de opplyste feltene i bildet. High Seas har en magisk og glødende kvalitet ved seg som vitner om kraften som lever i dette havet, og som overflaten kun makter å antyde. 

Idéen om kunstnergeniet og naturens potensial

Emil Nolde mente naturen hadde en helt spesiell påvirkning på menneskene og at denne ble utøvd forskjellig fra landskap til landskap, sted til sted. Sterkt påvirket av den tysknasjonalistiske Völkisch-bevegelsens tanker om forholdet mellom menneske og natur, trodde han på en spirituell utveksling innad i dette forholdet som påvirket hvordan menneskets og folkets karakter utvikler seg, og som forankrer dem til hjemstedet på et åndelig, mystisk plan. Völkisch-bevegelsens nasjonalistiske og ofte antisemittiske holdninger kaster et grelt lys over idéen om ett land for ett folk i denne perioden. Og selv om Nolde flagget hakekorset på gården sin, er påvirkningen fra Völkisch-bevegelsen likevel viktig for å forstå hans landskapsmalerier. For denne bevegelsen hadde fra romantikken arvet idéen om en natur med en egen sjel som «kommuniserte» på en mystisk måte med menneskenes sjel via folket som bodde og levde i et visst landskap. Derfra hadde de også overtatt en affinitet med begrepet om kunstnergeniet som en fortolker, forvalter og formidler av en tid eller kultur. I forlengelse av dette begynte derfor Nolde etterhvert å se seg selv som en representant for en ny kunst for et nytt, nazistisk Tyskland. Likevel var det tanken om en symbiose mellom naturen og folket Nolde tok til seg, og om kunstnerens rolle som den utvalgte fortolker. 

Den völkische filosofen Julius Langbehn (1851–1907) skriver om hvilken rolle mennesket spiller også for naturens egen fullkommenhet, hvis ideal ikke er symmetrisk eller rasjonell, men rytmisk og irrasjonell. Denne formen for mystisisme vitner om et brudd med romantikkens mystisisme, som i Caspar David Friedrich eller Philipp Otto Runges malerier fortrinnsvis etableres gjennom symmetri og et nøye konstruert system, og påkaller samtidig Friedrich Nietzsches (1844–1900) teori om det apollinske og dionysiske. Mens naturen møter romantikeren som uforståelig, enorm og sublim, blir man i et völkischt perspektiv snarere styrket fordi naturen overfører mystiske krefter til individet. 

Nolde, som regnes blant de tyske ekspresjonistene, skilte seg fra sine samtidige ved å ikke dele følelsen av å leve i en mørk og ubarmhjertig verden, av angst og fremmedgjøring. Når Nolde følte seg ensom trodde han fremdeles han var en del av et hemmelig liv med naturen og fant sin trøst der. Naturens og verdens kraft er hos Nolde verken ødeleggende eller apokalyptisk, den bærer snarere i seg et potensial for skapelse og harmoni. Begrepet om det isolerte og lidende kunstnergeni hadde Nolde gjort gyldig for seg selv; han valgte sine utposter hvor han levde alene, eller kun med sin kone, og betraktet seg selv nærmest som en martyrskikkelse på veien mot åndelig og kunstnerisk regenerering. Likevel konfiskerte nazistene mer enn tusen av verkene hans, stilte han ut som degenerert kunst og forbød ham å male.

En dynamisering av landskapet

Endringene i landskapet ble en motivasjon for Nolde, og han så landskapet på hjemstedet som ladet med en transcendental kraft som kunne innvirke på hans sjel og gi åndelige gaver. Han bruker begrepet Stimmung for å beskrive denne naturens effekt på ham. Begrepet kan oversettes til stemning, men til forskjell fra det romantiske stemningslandskap er ikke dette noe som oppstår hos mennesket i en ren betraktning av naturen, men betegner heller en form for kraft fra naturens side. Forholdet mellom betrakter og det betraktede er for Nolde således ikke lenger klart adskilt i subjekt og objekt, for hos han spiller også naturen en aktiv part i et slags gi-og-ta-forhold. I en videreføring av en kontemplasjon av landskapet, i samspill med naturen, gikk Nolde således også inn i en kontemplasjon av seg selv. For den dypt kristne Nolde bar disse mystiske møtene med naturen også i seg en religiøs lengsel.  Mellom 1909 og 1912 hadde han forsøkt å gi uttrykk for disse følelsene i eksplisitt religiøse motiver, og det var kanskje også da han utviklet sin spesielle fargebruk. I disse verkene gløder fargene med et slags indre lys; figurenes spiritualitet synes å komme fra et sted inni eller bakenfor de maskeaktige ansiktene (Link). Men i Noldes kunstnerskapet kan det også bevitnes en tendens til å dirigere eller kanskje sublimere disse kvalitetene over i landskapsmaleriet. 

Slik mystiske krefter sirkulerte fra natur til menneske, og vice versa, sirkulerte de også mellom ulike elementer innad i selve landskapet. Noldes landskapsmalerier har ingen figurer, men låvebygninger og vindmøller forekommer tidvis og fremviser den menneskelige sfære i de ellers «tomme» landskapene, og Flood (Link) er et eksempel på dette. Her ligger en rødmalt gård dynket i fargestrømmer av oransje, lilla og gul. Noen flekker av grønt i nærheten av de røde husene synes å indikere omkringliggende trær, men den tilsynelatende vilkårlige repetisjonen av flekkene – både i farge, form og størrelse – sår tvil om selv dette for mange trøstende avviket i den ellers massive evigheten. I dette landskapet er himmel og jord kun adskilt av en stripe sort som sakte viskes ut mot høyre og de røde husene som ligger ankret til jorden. Havet har nettopp slått inn over land, og lagt igjen en hinne av lavenderfarget tidevann som gradvis, men uunngåelig svøper innover landskapet. Samtidig speiler den himmelen; her blir jorden til vann, og vannet til himmel. Selve flommen bærer i seg sterke bibelske konnotasjoner, og vitner om fornyelse og regenerasjon. Den store, kremmerhusformede skyen til venstre er hovedaktøren i bildet, og representerer i sin feiende kraft den åndelige utveksling mellom himmel og jord. Gården som ligger badet i alt dette frykter ikke værets destruktive kraft, den venter ingen katastrofe. Som den menneskelige stedfortreder bevitner den tvert imot om løftet om mystisk forandring og transformasjon. 

Skyen som protagonist i en slik dynamisering av landskapet er også særlig tilstede i tysk ekspresjonistisk diktning der den ofte fungerer som en aktiv styrke som frembringer en følelse, stemning eller destruksjon i landskapet. Det dynamiske landskapet er aktivt heller enn objektivt, rytmisk heller enn lyrisk. På samme måte har også Noldes skyer, idet de påkaller endringer i været, transformerende egenskaper, og fungerer ofte som katalysatorer for en forskyvning av åndelige energier fra en sfære til en annen. De er ikke gjengivelser av en atmosfærisk kvalitet ved skyen som sådan eller en impresjonistisk analyse av et værfenomen, men fremstilles i former og farger som understreker kunstnerens ekspressive holdning til atmosfæriske forekomster. I The Sea at Dusk (Link) har en skyliknende formasjon i gul sentrert seg i billedrommet. Den brer seg over vannet og fikserer seilbåten som blikkfang. For menneskene ombord besegler den på liknende måte som i Flood en transformasjon eller mystisk erkjennelse. 

Farger som unndrar seg mening

Både Sea with Red Sky (Link) og Sea in the Evening Sunlight (Link) viser havet fra et liknende perspektiv som både High Seas og The Sea at Dusk – betrakteren er kastet til sjøs, og nærmest bader i Noldes fargehav. I disse akvarellene utnyttes Noldes wet on wet-teknikk («våte» farger på vått papir) henimot en symbiose av form og innhold. Fargene både renner, kolliderer og flyter utover i billedrom uten særlig tredimensjonalitet, uten et lokkende element og uten trøst. Noldes fargehav er konfronterende og fremstår ofte nesten-abstrakte – de har en glødende kraft i seg og sprenger seg mot betrakteren. Dramatikken som skapes gjennom de sterke fargekontrastene knytter naturens dramatikk til et mystisk potensial og fungerer i analogi til den indre, åndelige bevegelse hos beskueren.

I sin skildring av landskap skiller Nolde seg fra både impresjonisme, realisme og symbolisme, og viser seg som et viktig bidrag i den tyske ekspresjonismen. Selv mente han at: «a work becomes a work of art when one re-evaluates the values of nature and adds one’s own spirituality». Og i den grad den åndelige utvekslingen mellom himmel, hav og menneske kan uttrykkes gjennom Noldes «genistreker» gis også betrakteren tilgang til den spirituelle sirkuleringen, som på grunn av verkenes tidløshet, kvasiabstraksjoner og vilkårlighet, evner å fremstå aktuelle, givende og inspirerende også i dag – gitt til betrakterne som kunstverk i seg selv, og skilt fra kunstnerens opprinnelige holdninger og målsettinger. 

Noldes himmel er vekselvis lilla, gul, rød, blå, og det samme gjelder både landområder og hav. Fargene hans viser seg således som verken realistiske eller ikke-realistiske, men springer fra å betegne ett element i et verk til et annet i det neste. De lar seg ikke fange, kategorisere eller teoretisere. Slik symboliserer de heller ikke, for ettersom de stadig og usystematisk beveger seg unnslipper de en fast fortolket mening, og glipper mellom fingrende på det kravstore signifikat.

Litteraturliste

Bradley, William S. Emil Nolde and German Expressionism. A prophet in His Own Land. Michigan: UMI Research Press, 1986.

Elkins, James. «Night, Colorstorms, and the Unnatural: Emil Nolde’s Search for Ruleless Color,» James Elkins. 1984. http://www.jameselkins.com/index.php/essays/269-emil-nolde-ruleless-color

Gosebruch, Martin. Nolde. Watercolors and drawings. New York: Praeger Publishers, 1973. 

King, Averil. Emil Nolde. Artist of the Elements. London: Philip Wilson Publishers, 2013. 

Krämer, Felix. «Emil Nolde «‘Demon of This Region’,» i Emil Nolde. Retrospective, red. Felix Krämer, 13-21. München, Prestel, 2014.

Nietzsche, Friedrich. «Det apollinske og det dionysiske,» i Klassisk litteratur teori. En antologi, red. Eiliv Eide, Atle Kittang og Asbjørn Aarseth, 253-261. Oslo: Universitetsforlaget, 2007.