Modernismens dekadente helvete

Ramón Casas, Jove decadent, 1899. Museum of Montserrat, Montserrat, Spania. Hentet fra Wikimedia Commons

Dekadanse er et begrep med en lang historie. Det er også vært trukket frem som en av de mest sentrale begrepene i modernismens diskurs. Denne teksten skal se litt på betydningen av ordet, og argumentere for at det enda gir et aktuelt bidrag til bevissthet om hvordan vi vurderer vår utvikling. 

Ukjent, Portrett av Nietzsche. Hentet fra Wikimedia Commons

Modernismens helvete skapes av selvopptatte individer som mesker seg i overfladisk kunstig nytelse mens de kveler alt liv. Men dekadensen er ikke noe nytt, og vår tids dekadense har vært ventet. Til alle tider har det vært oppfatninger av dekadense, og det har stått sentralt i vestlig tankegang. Menneskets første synd var vår selvbevissthet. Vi skilte oss fra dyrene da vi tok på oss klær for å skjule vår skam. Det var også her dekadensen startet. Menneskets selvbevissthet vil uunngåelig ende med at alt går til helvete. Før var det en forutsigelse. Nå ser vi det i praksis. Alt mennesket skaper er kunstig. Det er dødt. Vi kan bevare livet bare ved å praktisere avholdenhet; Ved å underordne oss det større hierarki.

Nietzsche har vært regnet som dekadensens filosof. Han poengterer selv i en tekst om Wagner at dekadansen har stått sentralt i hans tenkning. For Nietzsche ble kampen mot dekadensen en kamp for å bevare livet. Det er blitt påpekt at Nietzsche så dekadanse som resultat av å falle ut av rytme med livet, og for å unngå dette så kreves en slags asketisk holdning. Vi må unngå dekadensens overflødighet, gjennom selvbeherskelse og å søke å komme tilbake i rytme med livet. Her kan vi kanskje høre et slags ekko fra tidens kritikere som så det selvdestruktive av at kulturen hadde mistet kontakt med naturen. Samtidig burde det være lett å kjenne seg igjen i en aktuell oppfattelse av at vi overdøves av sanselig stimulering, samtidig som vi er vagt merker at vi destruerer vårt livsgrunnlag. 

Så hva betyr egentlig dekadanse? Som begrep har det vært brukt ulikt til ulike tider. Mange baserer seg på den franske kategoriseringen av dekadensen som en kort litterære periode. Eventuelt den marxistiske tradisjonen for å knytte inn dekadensen i sin kritikk av overfladisk borgerlig kunst. Dekadent kultur som en overfladisk nytelse å fore den undertrykte klasse. Dette er to oppfatninger av dekadense blant mange. Det er også verdt å se at begrepet har lange røtter. Nietzsche var opptatt av forholdet mellom moderne sekulær tenkning og religiøs tenkning. Han har inspirert teorier om moderne kultur som en slags religion uten gud. Dette er grunnen til at jeg startet denne teksten med litt pseudo-religiøs retorikk.

Min interesse for begrepet dekadanse er inspirert av den romanske modernistiske kritikeren Matei Calinescu, som i sin omfattende undersøkelse av modernismen søker å basere seg på en mer italiensk tradisjon(kontra fransk eller russisk), for å vise at dekadanse er et produktivt og kompleks begrep, med en fokus på hvordan begrepet har utviklet seg under modernismen. Italiensk decadentismo er preget av reaksjoner på den sentrale italienske filosofen Benedetto Croce som brukte begrepet for å angripe den dekadente tradisjonen som han hevdet startet med Romantikken, og ble bevart gjennom modernismen med fokus på primitiv sanselighet og overfladisk form. I en slik historie forståelse så kan man plassere både realismens fokus på detaljer og romantikkens impulsivitet inn i en dekadent utvikling. Andre har igjen påpekt at i tillegg til romantikken så spiller klassisismen en viktig rolle i dekadansens utvikling. Jeg kan ikke gå inn på alt, men argumentet her er at dekadansen forstått som en kort litterær periode kan bli veldig snevert, og at det er aktuelt å inkorporerer omtrent hele modernismens kultur i en analyse av dekadensen.  

I utgangspunktet så er uttrykket dekadens vært brukt for å forklare det estetiske uttrykket til kulturer i forfall. Klassisister har vært opptatt av forfallet av deres de tidligere kulturer de opphøyer, og gjennom tiden har dekadens blitt trukket inn i ideologisk diskusjon. Fascistene, spesielt Hitler, var veldig opptatt av degenerert syk kunst. Og kommunistene brukte, som sagt, dekadanse for å kritisere borgerlig kunst. 

Som et negativt uttrykk blir dekadens gjerne knyttet til en fokus på individ over helhet, overfladiske fokus på detaljer, og dyrking av det kunstige. Dyrkningen av det kunstige var også et sentralt bevist virke for kunstnere fra dekadensens tilsynelatende storhetstid på slutten av 1800-tallet. Da kommer vi innpå at dekadense ikke nødvendigvis alltid har vært brukt negativt. Det er mange som har kalt seg selv dekadente med ære. Poenget jeg har fokusert på er at ordet fremdeles har sitt utgangspunkt i kritikk. Men den kulturen noen kritiserer, må jo også noen praktisere. Og så kan vi jo snakke om produktiv destruksjon, men det er en stor diskusjon i seg selv. Generelt er begrepet dekadens et komplekst begrep brukt ulikt til ulike tider.

Det viser hvor omfattende begrepet dekadanse er at det tradisjonelt har vært koblet så vel til primitiv sensualitet som til raffinert kunstig form. Jeg kan ikke prøve å uttrykke dekadensens kompleksitet da jeg ikke kan fullstendig begripe det. Argumentet som jeg ønsker å heve er begrepets produktive potensial og aktualitet. Matei Calinescu knytter inn dekadens som et av modernismens gjennomgående sentrale uttrykk (ved siden av uttrykk som kitsch og avant-garde), og gir et godt argument for at begrepet er meget produktivt for innsikt i den moderne diskurs. En av argumentene han bruker for dette er å se dekadanse som et begrep tilknyttet menneskets tradisjon for å oppfatte seg selv i en krisesituasjon.  Dette gjør det lett å argumentere for at begrepet ikke er noe mindre aktuelt i vår tid.

Hvis dekadanse er kunst fremfor natur. Individ fremfor helhet. At vår kontakt til natur og liv brytes av narsissisme og dyrkelse av kunstige goder. Med dette som utgangspunkt er det ikke vanskelig å argumentere for at dagens kultur er fylt med dekadanse, som igjen kan knyttes til oppfatningen om at vi for tiden driver med kollektiv selvutslettelse. Menneskets forfall står høyt på agendaen i dagens politiske debatt, så vel som menneskets natur, og dekadensen er et begrep som gir selvinnsikt i både vår natur og vårt forfall. Hvis verden virkelig går til helvete, da blir jo vår tids kulturelle uttrykk dekadensens endelige erobring. 

Bibliografi:

Benson, Bruce Ellis “Nietzsche's Musical Askesis for Resisting Decadence”  Journal of Nietzsche Studies No. 34 2007.

Buchen, Irving H.  “Decadence as Blasphemy” Modern Language Studies Vol. 2, No. 1, Program Issue 1972.

Calinnescu, Matei. “Five Faces of Moedrnity - Modernism, Avant-Garde, Decadence, Kitsch, Postmodernism” Duke University Press. 1987.