Stjernenatt – den ulykkelige pioners manifest

"Akkurat som vi tar et tog for å komme til Tarascon eller Rouen, tar vi døden for å nå en stjerne" står det i et skriv fra Van Gogh som hang bak dette berømte maleriet. Vincent Van Gogh, Stjernenatt, 1889. Museum of Modern Art, New York.

«Jeg har lagt mitt hjerte og min sjel i mitt arbeid, og jeg har gått fra forstanden i prosessen».

«Å se på stjernene får meg alltid til å drømme, på samme måte som jeg drømmer om de svarte prikkene som representerer byer og landsbyer på et kart. Hvorfor, spør jeg meg selv, skal ikke de skinnende prikkene på himmelen være like tilgjengelige som de svarte prikkene på kartet over Frankrike?

Akkurat som vi tar et tog for å komme til Tarascon eller Rouen, tar vi døden for å nå en stjerne. Vi kan ikke komme til en stjerne mens vi er i live mer enn vi kan ta toget når vi er døde. Så for meg virker det mulig at kolera, tuberkulose og kreft er det himmelske middelet til bevegelse. Akkurat som dampbåter, busser og jernbaner er de landlige virkemidlene. 

Å dø stille i alderdommen ville være å gå til fots.»

Skrevet på en lapp festet til baksiden av Vincent Van Goghs berømte bilde Stjernenatt fra 1889, kunne kunsthandler Johanna Bonger lese sin svigerbrors siste beskjed til verden. Ordene på lappen vitner om en mann som lengter etter himmelen. Lengtet etter stjernene, like utilgjengelige for ham som suksessen han ofret sin psykiske helse, og til sist sitt liv, for å oppnå. En sommerdag året før hadde Van Gogh stelt seg i en eng, pekt geværet mot brystet og skutt. To dager senere døde han i sin bror, Theos armer. Hele 2100 usolgte skisser og malerier ble katalogisert etter hans død. Uten å regne med de mange bildene vi aldri får vite om, ettersom mange av de som kjente til kunstneren mens han levde, passet på å kvitte seg med kunstverkene de kom over ved å brenne dem da han gikk bort. Inkludert hans egen mor. 

I Vincent Van Gogh, møter vi en plaget mann. En kunstner som vekslet mellom tilstander av sterk lidenskap og dype depresjoner. Men kanskje viktigere, i ham finner vi en kunstner som søker seg inn til den menneskelige tilværelsens innerste virkelighet. Han var i konstant flukt fra virkeligheten, og et turbulent sjeleliv og en økende frykt for sinnssykdom drev ham til å arbeide i en rasende fart. Han hadde en visjon om det perfekte, tidsriktige maleriet som skulle oppfylles. Han skulle nå stjernehimmelen. -Om så på bekostning av ham selv. Mareritt, hallusinasjoner, samt helseplager som gonoré og syfilis, gjør at tematikk som døden preger hans siste bilder. Blant disse bildene er det kanskje spesielle maleriet Stjernenatt som har gjort denne dypt ulykkelige kunstneren så anerkjent. Fra et vindu i asylet i Sør-Frankrike, skuer han ut over landskapet som får sin rettmessige plass i historien som et av verdens mest berømte bilder. 

Det ekspressive, det opprevne og det fortvilte

«Stjernenatt» er et bevis på Van Goghs såre mangel på sjelelig balanse. I bildet ser vi en landsby er omgitt av tett skog- og fjellandskap som vrir seg nærmest som i krampe. Noen få hus har lysene tent, men for det meste virker landsbyen sovende. Blikket fanges av en sypress, en type busk han inkluderer i flere av bildene sine. Bladene bukter seg, nærmest flammeaktig, mot nattehimmelen, og beveger blikket vårt mot en mørk og stjernebesatt nattehimmel. Det er denne himmelen som dominerer bildet. Månen, øverst til høyre i bildet, skinner nærmest om kapp med den ene stjernen som ser ut til å gløde sterkere og klarere enn de andre stjernene.

Van Gogh benytter seg av lokalfarger, hvilket betyr at han maler himmelen blå, stjernene gule, og sypressen grønn. Etter hvert som sykdommen utvikler seg, kan det virke som at maleriene hans gripes av en flytende bølge i naturen og atmosfæren. Se bare på vindkastet som bukter seg over nattehimmelen som et urolig hav. Malt i korte penselstrøk som plasseres tett inntil hverandre, i motsatte strømmer, nærmest kjemper fargene om plassen på lerretet. Det er blant annet denne teknikken som skal gjøre Van Gogh så berømt. Himmelen er nemlig malt på et slikt vis, at det nesten kan se ut som stjernene beveger seg. Det nære og det fjerne males med den samme fargeintensiteten. På denne måten gir kunstneren avkall på den naturlige opplevelsen av perspektiv, og erstatter den med en spenningsfylt og følt virkelighet. 

I de totalt 70 maleriene Van Gogh malte i ukene før sin død, er lengselen og fortvilelsen til å ta og føle på. Landskapene han maler blir plutselig mer ekspressive, og håndgripelig mer opprevne. Vincent Van Gogh er ubestridelig en av vår tids største kunstnere, og ettertidens kollektive gisp med henblikk på at så mange var ivrige etter å sette fyr på Van Goghs verker så snart de var kvitt Vincent selv, er ikke vanskelig å begripe. Den dype kløften mellom den ytre verden og hans egne indre verden, førte til en sammenbitt og livslang kamp for å få ned på lerretet hans eget bilde av verden. Det er derfor jeg argumenterer for at vi, i Stjernenatts turbulente og eksplosive himmel, får se med våre egne øyne en destruktiv galskap som i dag har gitt Vincent Van Gogh genistatus. 

Budskapet ingen lyttet til

I populærkulturen kjenner vi ham som kunstneren som, etter det som skal ha vært en krangel med venn og kunstnerkollega Paul Gauguin, skar av seg øret og ga det til en prostituert. Arketypen av en sart kunstnersjel, hvis mottakelighet både for naturens enkle skjønnhet, men også livets dunklere sider, til sist drev ham fra vettet. I balladen «Vincent (Starry Starry Night)» fra 1971, synger Don McLean om kunstneren som led for sin fornuft, og som viet sitt liv til et budskap om kjærlighet som ingen var villige til å lytte til. Det raker ingen tvil om at Van Goghs liv var et liv preget av skuffelser, ulykkelig kjærlighet, manglende suksess, skam over å ha mislyktes og en sterk indre tvil. Vi er ikke de første som spør oss hvorfor ikke Van Gogh, denne nærmest selvlærte kunstneren, denne avantgardisten for det moderne maleriet, som plukket og mikset ideer og teknikker fra impresjonistene og derfor anerkjennes som en av de viktigste forløperne for ekspresjonismen, ikke solgte mer enn ett bilde hele sitt liv? Han arbeidet utrettelig for å oppfylle sin visjon om et maleri som reflekterte hans indre bilde av verden. Sterke, nærmest lysende farger, påført i ekstatiske, brede penselstrøk skapte en dybde i bildene som skyldes fargekontrastene heller enn perspektivet. En pioner, men en svært ulykkelig en.

Den klareste stjernen på himmelen

Han malte det han følte. Med kjærligheten for naturen og skjønnheten i det enkle, forsøkte han å formidle et indre sjeleliv, et liv han til sist ikke lenger holdt ut. Da lengselen etter stjernene ble for sterk, etterlot han ettertiden med dette, sitt livs verk Stjernenatt. Selv om lys og liv skimtes i husene i det fjerne, er det himmelen som er sentralt i bildet. Finnes det en spådom i at en av stjernene på nattehimmelen skinner sterkere enn alle rundt seg? Det er mulig at vi, i Stjernehimmel, er vitne til kunstnerens farvel med sitt eget liv slik han så det. Et liv avskåret fra menneskene rundt seg, urolig, dystert og ikke minst lidenskapelig. «Når ikke en stjerne var igjen i siktet, tok du livet ditt slik elskere ofte gjør», fortsetter McLeans ballade.  For ettertiden, og for alle som har blitt betatt av kunstnerens mange mesterverk, finnes muligens en smal trøst i at Van Goghs higen etter anerkjennelse gikk i oppfyllelse. Kunstneren, som blant sine tusener av bilder bare solgte et eneste ett mens han levde, betraktes som en av vår tids største kunstnere. Han nådde til sist himmelen, og stjernene.

Litteraturliste

Butler, Adam, Claire Van Cleave og Susanne Stirling. Kunstboka. London: Grøndahl og Dreyers Forlag AS, 1997.

Goodreads.com, “Vincent Van Gogh Quotes”: https://www.goodreads.com/quotes/773113-looking-at-the-stars-always-makes-me-dream-as-simply

Krauze, Anna Carola. Maleriets historie fra renessansen til i dag. Spektrum forlag, 2005.

Vincentvangogh.org, «Vincent Van Gogh Quotes”: https://www.vincentvangogh.org/quotes.jsp