Fra hedonisme til helvete på ett steg

The Garden of Earthly Delights på Museo del Prado i Madrid, ca. 1495–1505, kreditert til Hieronymus Bosch.

Er man født som en absolutt livsnyter som ikke bryr seg om de mer kjedelige og hverdagslige ting, og heller har lyst til å drikke, bade, elske, plukke og spise frukt? Da er det mer sannsynlig at man drar rett til helvete. I hvert fall malte kunstneren Hieronymus Bosch det slik. You are always welcome in Hell!

«The Garden of Earthly Delights» er et triptych som er utstilt på Museo del Prado i Madrid. Dette er en fargerik komposisjon som består av tre bilder som er satt sammen. Til venstre ser man himmelen, til høyre finner vi helvete og i midten er selve Livshagen. Dette er et maleri som er rikt på små detaljer. Man kan bruke flere timer på å stå og glo på de mange fargetonene og samhandlingene mellom folkene og dyrene på de tre billeddelene. Alle disse avbildete figurene er meningsskapende og danner en helhet til sammen.

Blikket blir først ledet til Livshagen i midten av triptychen. Her har Bosch malt mange små og store figurer av nakne folk og dyr på et landskap med gress, busker og sjøer i denne delen av verket. Alle figurene er opptatt av sine jordiske affærer, og er avbildet slik at de ser dyrisk ut. Dette henviser seerne til tanken om at alle mennesker og dyr opprinnelig stammer fra naturen og er derfor knyttet tett til den.

Maleriet virker mangfoldig, kaotisk og travelt på grunn av den store mengden folk og dyr som er plassert i komposisjonen, nettopp fordi figurene er malt nakne, litt aggressive og i det – ubeskyttede. Slik som ville dyr pleier å være i naturen. De ser ut til å være opptatt av å opprettholde sitt liv ut fra de primære behovene ved å stadig gjøre noe, enten det er å bade, å ri, å snakke med hverandre, å ha sex i vannet eller ved å spise grådig — som en løve.

Man kan også se et stort surrealistisk jordbærstykke som en mann spiser og klemmer nederst til høyre på bildet, som om dette er hans siste måltid. Hvis man ser nøye etter, finner man flere jordbær i bildet. De kan symbolisere både begjær og samtidig himmelens mat, som ikke er tilgjengelig for vanlige jordiske vesener, men for de hellige. Det kommer an på hva man selv foretrekker ifølge Walter Bosing, som skriver om at spanjolene pleide å kalle maleriet for «Jordbærhagen» på grunn av de mange jordbærene i bildet. Mens, i Bosch sin tid i Nederland var det «å plukke frukt» et metaforisk uttrykk som betydde å ha sex. Fiskene kan også tolkes i denne retningen. De hopper ut av vannet på bakre plan og kan ses som falliske symboler.

Slik klarte Bosch å blande inn i komposisjonen symboler på både nytelse og kontroversielle kristne spørsmål om synder som man kan dra til helvete for. Dette minner seerne om ideen om at man ikke kan ha det for godt i all evighet. Kunstneren har likevel klart å male bildet slik at seeren ikke blir trist eller skremt, men snarere underholdt av å se på alle disse søte og groteske folkene og de eventyrlige dyrene.

Det virker også som at dyr og mennesker hos Bosch er presentert som likestilte vesener som lever i en naturlig balanse og sammenheng. Den eneste mulige evolusjonen for alle de avbildete livsformene er reisen til enten helvete eller til himmelen.

Hvis man skal sammenligne Livshagen på det sentrale bildet med de to andre, himmelen og helvete, ser man noen vesentlige forskjeller i komposisjonene. Først og fremst er det mange flere figurer avbildet i helvete enn i himmelen. Ville Bosch kanskje formidle til seerne at det er få sjanser til å dra til himmelen hvis man er en dødelig skapning? Trodde han kanskje at det var flere syndere enn dydige folk, ut fra sin egen livserfaring? Til venstre på himmelens bilde, er de eneste som er avbildet Jesus, to nakne unge piker som ser på ham, og litt flere dyr, plassert rundt omkring i landskapet. Landskapene i himmelen og i Livshagen ligner veldig på hverandre, men man finner ikke det berømte epletreet fra den bibelske fortellingen om Eva og eplet, noe som kan virke litt rart.

Helvete, på den annen side, er mye mørkere og er mer dramatisk. Bildet er mer ekspressivt i fargebruken, menneskene og dyrene er enten i slåsskamp med hverandre eller ligger allerede som lik, kaotisk oppå hverandre, eller på diverse gjenstander. På det bakre planet er det mørkt med flammer, som symboliserer døden, men når synet til seerne kommer gradvis ned til fremre plan, ser man både folk og dyr i store mengder, som er desperate. I full panikk slåss de for sitt liv og dreper hverandre brutalt, i motsetning til himmelen eller Livshagen, hvor de bor sammen i fred og samarbeider. Men det som bildet av helvete og bildet av Livshagen har til felles er at begge er like mangfoldige. I Livshagen fremstår figurene også som dyriske og aggressive. De behersker seg like lite som syndere ville gjort.

Når man kikker på hele triptychen, tenker kanskje seeren på at helvete og Livshagen begge har mer mangfoldige figurer enn himmelen. Det virker som om Bosch trodde menneskeheten er fortapt, i og med at de fleste drar til helvete etter døden i maleriet. Man kan også spore implisitt satire på både politikk og religion når man for eksempel ser en mann som bæsjer gullmynter, eller en gris med nonneslør i helvete. I tillegg gjør de andre monstrene, som spiser mennesker levende, bildet demonisk. Den avbildede seksualiteten på det sentrale bildet, som opprinnelig er helt essensiell, blir vrengt til et skittent og syndefullt begjær på grunn av måten det er avbildet. Dette kunne nok ansees som i beste fall noe avant garde på Boschs tid. Derfor kan man anta, at mens man vektla harmonien, skjønnheten og symmetri i komposisjonen under renessansen, brøt Bosch brutalt disse estetiske normene, ved unntak av symmetrien. Sentralperspektivet kan godt sees i maleriet, som tilegner det til tidens tendenser. Men figurene samt deres aktiviteter og måten de er malt på er neppe estetisk harmonisk og tilfredsstillende i forhold til renessansens generelle estetiske normer. Til og med i dag er det ikke alle som trives med dette maleriet, fordi man som regel ikke vil merke sine verste sider og «indre monstre». Særlig når de demonstreres så bokstavelig som hos Bosch.

Selv om man ser hvor direkte Bosch illustrerte det at man mest sannsynlig vil dra til helvete, tror jeg at kunstneren først og fremst ønsket å vise seerne hvor fint det jordiske livet egentlig er. Det er fullt av små gleder og fristelser av en helt primitiv og dyrisk art basert på våre instinkter som er knyttet til naturen. Hans Livshage ser ut som et utopisk paradis hvor alle mennesker er vakre og smertefrie hedonister, som lever som dyr. Disse folkene bryr seg ikke om død eller andre vanskeligheter. Disse forferdelige livsrealiteter kan skje med oss alle, men de gjør ikke det i dette øyeblikk. Himmelen virker til og med mye mer kjedelig og prosaisk i verket. Derfor får kanskje alle vi som seere et håp om at livet kan være fargerikt og bekymringsløst. Man kan begynne å tro at man selv kan skape sin egen virkelighet, slik som Bosch gjorde med dette verket, og denne virkeligheten kan bli spennende!

Bibliografi

Bosing, Walter., Hieronymus Bosch, and Norbert. Wolf. Hieronymus Bosch: C. 1450-1516: Between Heaven and Hell. Rev. Ed.]. ed. Köln: Taschen, 2012;

Hodne, L., Painting and Pictorial Conception: Preconditions for the Development of Renaissance Perspective. ACTA ad archaeologiam et artium historiam pertinentia, 1999: 147-200;

https://snl.no/Adam_og_Eva-litteratur Store Norske Leksikon. Om Adam og Evas utdrivelse fra Edens hage. (siste visning: 20.12.2019).