Dannelsesreisen: Søker vi fortsatt menneskenes felles historie i våre reiser?
De to første kvartalene av 2019 har nordmenn brukt over 80 milliarder kroner på reising. I en tid der reising burde begrenses burde vi reflektere rundt hva det er vi søker etter. Er en dannelsesreise det vi trenger?
Foto: Christine Bruu
Fargene stråler fra mobilskjermene når vi scroller forbi polerte glansbilder av eksotiske reisemål på sosiale medier. Uberørt natur og fantastiske fasader florerer i feeden, og reiselysten vekkes hos tilskueren. Med få tastetrykk kan en reise bestilles, og vipps, så er man fremme ved sin destinasjon. Men hvilken betydning har denne reisingen? Denne artikkelen kommer ikke til å ta for seg miljøproblematikken tilknyttet vårt reiseliv, men heller å reflektere rundt betydningen reise kan og burde ha for oss som mennesker. Har tanken om dannelsesreisen forsvunnet i et evig søken etter likes, billige paraplydrinker og middels god pizza? Har søken etter kultur og fellesskap i felles forhistorie en verdi i dag?
Tanken om reising har endret seg drastisk de siste tiårene. Etter blomstringen av pakketurer på 1990-tallet har norsk (og i høy grad nordvest-europeisk) reiselivet handlet om søken etter sol og varme. Før denne reiselivsrevolusjonen var dette forbeholdt en snever elite, og selv de gjennomførte kun én reise: dannelsesreisen. I Norden kan dannelsesreisen spores så langt tilbake som 1660-tallet, der det ble en del av embetsmenns utdannelse. Reisen hadde til hensikt å opplyse studentene gjennom kunst og kultur, og å gi dem et bredere refleksjonsgrunnlag som de kunne nytte seg av når de returnerte til samfunnet de skulle forvalte. Selve turen, på engelsk kalt The Grand Tour, strakk seg over flere måneder, og tok de best finansierte gjennom Europa, gjennom kulturelle storbyer og sørover mot Egypt. Det er vanskelig å forstå hvilket sjokk de reisende må ha opplevd ved deres første syn av Parthenon, eller hvilken forundring Pyramidene må ha vekket. Allikevel er den overveldende følelsen fortsatt relevant for de som reiser i dag; den sensoriske opplevelsen er sannsynligvis ikke så annerledes for oss som for våre forgjengere. Hovedforskjellen er at oldtidens monumenter og andre kontrasterende kulturer er tilgjengelige for de fleste i vårt samfunn i dag. Spørsmål som oppstår er blant annet hva dagens dannelsesreise kan omfavne, om den har en reell verdi, og om det er et behov for den i et moderne og globalisert samfunn?
Det er ikke mangel på oppfordringer til unge om en modernisert dannelsesreise. Senest for et år siden skrev forfatteren Lene Wikander en artikkel i Fædrelandsvennen «Vi behøver en moderne dannelsesreise». Hennes oppfordring var å fokusere på hvordan reise kan berike oss som mennesker ved å hjelpe oss med å få en bedre forståelse for hverandre. Ved å aktivt oppsøke kontraster og forsøke å anerkjenne dem som noe mer enn «noe annet» enn våre egne sosiale, kulturelle og økonomiske rammer, kan dette oppnås. Som kunsthistoriker treffer dette et viktig aspekt av det å se på andre kulturer gjennom vestlig, klassisk kunst, som ofte har en orientaliserende effekt; kunsten hadde en tendens til å overdrive forskjellene mellom øst og vest, og opphøye en vestlig moralsk standard. Det er ikke langt fra de bildene som florerer i dagens nyhetsbilde, som fokuserer på katastrofer, krig, og kontrastene mellom «oss» og «dem». Ved å oppleve andre kulturer in situ vil man kunne undersøke om kontrastene virkelig er så store som det dystre mediebilde skal ha det til.
Ved siden av den menneskelige delen av dannelsesreisen hadde kunst og arkitektur en sentral rolle i den reisenes utdannelse. I dag er monumenter mer tilgjengelige enn noen sinne. Det samme gjelder utbyggelsen av museer som huser historiens mesterverk. Som kunsthistoriestudent, og som menneske, er den tilgjengeligheten uvurderlig. Den gjør det mulig å se noe av menneskehetens storhet gjennom tidene manifestert i et objekt man kan se og tro på. Den storheten er synlig for alle tilskuere og er en sentral del av vårt felles kulturelle grunnlag. Den tilgangen skal man ikke ta for gitt, og følger man James Cuno og Phillipe de Montebellos argumentasjon, tilhører den kunsten ikke bare et folk, men til hele menneskeheten. Verdensarven er nettopp det, verdens arv til seg selv. Den forteller menneskenes historier, vår felles historie. Den er det verdt å oppsøke og oppleve, ikke bare for opplevelsen sin del, men også for refleksjonen den kan vekke i etterkant. Historiene som fortelles, hvem de fortelles av og hvilke premisser de bygger på er verdt å reflektere rundt for å lære noe om hvem vi har vært som mennesker, hvilken storhet vi kan søke å oppnå sammen, og hvilke feil vi burde lære av.
I dag pågår det et angrep på kultur fra mnge vinkler i samfunnet. I Witozek’s og Midttuns artikkel «Er den norske modellen i faresonen?» i Aftenposten 24. august ble det understreket at jaget etter profitt er i førersetet, og at fag som omhandler «etikk, filosofi, litteratur, kultur og historie» er definert som mindreverdige. De påpeker viktigheten av humanisme som en hjørnestein for det Nordiske samfunnet og den Norske modellen. Den kommer ikke til syne i det samfunnet som promoteres i dag. Som en kontrast til dette er dannelsesreisen, eller dannelsesreising, et verktøy som kan nyttes for å snu trenden i humanismens favør. I følge Statistisk Sentralbyrå har nordmenn brukt over 80 milliarder kroner de første to kvartalene av 2019 på reiseliv alene. Det blir naturlig å sette et spørsmålstegn ved hvilke verdier vi faktisk sitter igjen med ved vår ankomst på Gardermoen: er det kun fine bilder til Instagram og taxfree-kvoten, eller har vi utviklet menneskesiden vår?
Litteraturliste
Cuno, James. Whose culture? The promise of museums and the debate over antiquities. Princeton: Princeton University Press, 2009.
Håskoll-Haugen, Anne. «Den nye dannelsesreisen» i Dagsavisen. 15. mai 2013. https://www.dagsavisen.no/debatt/den-nye-dannelsesreisen-1.452763
Nochlin, Linda. The Politics of Vision. Essays on Nineteenht Century Art and Society. New York City: Harper & Row, 1989.
Statistisk Sentralbyrå, «Forbruk, etter formål og reisemål. Kvartalstall. Milliarder kroner». Frigitt 29. august 2019. https://www.ssb.no/reise
Wikander, Lene. «Vi behøver en moderne dannelsesreise» i Fædrelandsvennen. 3. oktober 2018. https://www.fvn.no/kultur/lokalkulturen/i/3jbnWX/vi-behoever-en-moderne-dannelsesreise
Witoszek, Nina og Atle Midttun. «Er den norske modellen i faresonen?» i Aftenposten. 25. august 2019.