Tusen og en europeiske netter

«Kjære søster min, kan du ikke fortelle et eventyr for kongen, du som kan så mange?» «Det vil jeg gjerne hvis kongen tillater det,» svarte Sjeherasad. Slik lyder dialogen som innleder de mange historiene som er å finne i Tusen og en Natt.

De arabiske folkehistoriene har siden de kom til Europa hatt stor påvirkningskraft i flere kreative ledd. Dette fenomenet er komplisert, mye grunnet spørsmål rundt historienes originalitet. Det er ikke overraskende at de tidlige europeiske oversettelsene av Tusen og en natt, samt illustrasjoner knyttet til disse tekstene, byr på noe problematikk. Tusen og en natt ble først introdusert til et europeisk publikum i 1704 av franske Antoine Galland, i en form man passende nok kaller appropriasjon fremfor oversettelse. Grunnen til at "appropriasjon" blir det sentrale begrepet her skyldes i stor grad Gallands streben etter å tilpasse historiene etter samtidens europeiske konvensjoner. 

Med Tusen og en natt leverte Galland en stor inspirasjonskilde for alt av kreative kunster i sin samtid. I løpet av 300 år på europeiske bokhyller, har Tusen og en natt fått en sentral plass i litteraturhistorien. Denne bemerkningen er imidlertid bare gjeldene i en europeisk kontekst. Tusen og en natt har nemlig aldri blitt regnet som seriøs litteratur i de geografiske områdene historiene stammer fra. Historienes hverdagslige og folkelige språk har vært nok til å vekke avsmak hos de kultiverte, og kan ikke regnes som representativ arabisk litteratur. Den europeiske Tusen og en natt er dermed orientalisme på sitt mest perfeksjonerte, da den på paradoksalt vis har blitt stående som et synonym på alt som er orientalsk og arabisk. Dette er ikke mindre synlig i de tilhørende billedlige fremstillingene som finnes i flere versjoner av Tusen og en natt.

Ved å minnes vestens fascinasjon for ikke-vestlige kulturfenomener, er det ikke særlig oppsiktsvekkende at historien som den om vakre og intelligente Sjeherasad, som i tusen og en netter forteller historier fra en ukjent og eksotisk verden, falt på god jord hos den alminnelige europeeren. Gallands første feiltrinn i sin oversettelsen av Tusen og en natt var neglisjeringen av folkehistorienes etnografiske omfang, ved å antyde at historiene er basert på en eneste arabisk kilde. På denne måten har oversettelsen satt standarden for en relativt snever tolkning som er like visuell som litterær. 

Gjennom en 300 år lang historie i Europa har det blitt skapt en enorm samling med kunstneriske fremstillinger av knyttet til disse tekstene. Med unntak av dekorative mønstre mellom de ulike kapitlene, besto ikke Gallands første versjon av Tusen og en natt (Les mille et une nuit) av motivspesifikke illustrasjoner. Det skulle allikevel ikke ta mer enn et par år før den første illustrasjonen dukket opp i en engelsk versjon av Gallands tekster. Det er viktig å notere seg at Gallands oversettelse fra 1704 ikke er den eneste europeiske versjonen av Tusen og en natt. Galland selv, og flere andre i de kommende årene etter den første utgivelsen, la til ytterligere tekster i samlingen. 

Mens de mest innflytelsesrike europeiske versjonene ble satt sammen av oversettere på tvers av Europa, er fenomenet holdt sammen av en fortellermakt som attribueres Sjeherasad. Den første illustrasjonen i den europeiske Tusen og en natt er også en fremstilling av hennes historie. Denne illustrasjonen fungerer som et speilbilde av den grunnleggende problematikken med de europeiske oversettelsene. Sjeherasad og kong Sjeheriar er i denne fremstillingen totalt fremmedgjort fra alt som kan minne om arabisk kultur. Det er fascinerende og litt komisk, men allikevel ikke særlig sjokkerende at denne fremstillingen ikke minner om stort annet enn vestlig bourgeois kultur på sitt mest tydelige. Vi skal kun bli oppmerksomme på historienes ikke-vestlige opphav gjennom de få attributtene i bildet, som uten kontekst rett og slett minner om en fremstilling av en engelsk mote-entusiast på begynnelsen av det attende århundre. Kong Sjeheriar har i alle fall på seg turban, om ikke annet. Det er en orientalistisk fremstilling og det er appropriasjon.

Det blir vanskelig å sammenligne den første illustrasjonen i den europeiske versjonen av Tusen og en natt med det vi som oftest assosierer med orientalistiske billedfremstillinger. Her blir 1800-talls kunstnere som Jean-Léon Gérôme og Eugene Delacroix sentrale skikkelser, med sine fremstillinger av Midtøsten som en fargerik og eksotisk verden. Deres orientalistiske malerier presenterer først og fremst deres egne oppfatning av verdenen de fremstiller, og som resultat har de blitt brukt som eksempler i diskusjoner om orientalismens skjevheter. Det interessante med 1706-illustrasjonen av Sjeherasad og kong Sjeheriar i Tusen og en natt er at den har et fullstendig distansert forhold til historiens innhold og opphav. Andrehåndskunnskap eller ingen kunnskap i det hele tatt syntes ikke å ha utgjort store problemer for den anonyme illustratøren. Illustrasjonen er i denne forstand bare en visualisering av de europeiske konvensjonene som Galland så det nødvendig å tilpasse historiene i Tusen og en natt etter.

Bibliografi

Kjærstad, Jan. «Etterord» i Tusen og en natt, oversatt av Waldemar Brøgger, 576-591. Oslo/Gjøvik: Den norske bokklubben AS, 1988. 

Kjærstad, Jan. «Kongsbrødre og de troløse hustruer» I Tusen og en natt, oversatt av Waldemar Brøgger, 576-591. Oslo/Gjøvik: Den norske bokklubben AS, 1988. 

Makdisi, Saree og and Felicity A. Nussbaum. The Arabian Nights in Historical Context: Between East and West. Oxford: Oxford University Press, 2008.

Yamanaka, Yuriko og and Tetsuo Nishio. The Arabian Nights and Orientalism : Perspectives from East & West. London: Tauris, 2006.