Kunst og kultur i de mørke århundrene

“De mørke århundrene” brukes ofte synonymt med perioden vi kjenner som middelalderen. Dette baserer seg på et syn på, denne tidsperioden som vi ikke lenger står inne for. Det finnes derimot en annen tid som gjør seg langt mer fortjent til denne tittelen; en tid hvor sivilisasjoner går opp i flammer og flere tusen år med historie vaskes bort i løpet av en generasjon.

Det som kom først

Rundt 4000 år f.Kr. vokste verdens eldste by frem. Den fikk navnet Uruk og lå i dagens Iraq. Byen ble det pumpende hjertet i verdens eldste sivilisasjon, Sumer, og var en forløper til den kulturelle eksplosjonen den nære østen og middelhavsområdet skulle få oppleve i løpet av de neste 3000 årene. Sumer skulle blant annet bli fødestedet til et av verdens eldste skriftspråk, samt et samlingspunkt for kunst, kultur og religion. I denne perioden blomstrer det også opp en rekke nye sivilisasjoner, med Egypt, Assyria, Babylonia, Minoa og Mykene som noen eksempler.

Disse tidlige økonomiske sentrene skaper handelsnettverk med hverandre, men dette var ikke den typen kapitalisme vi kjenner igjen fra nyere historie. Mye av statens økonomi og handel knytter seg enten til de religiøse templene eller kongens palasser. Denne utformingen av staten har en helt spesiell innflytelse på den kulturelle utviklingen i de første årtusenene av menneskets historie. Områdene rundt kongenes palasser kan sammenlignes med Athen i den klassiske perioden eller Italia under renessansen. Den konsentrerte økonomien har en graviterende kraft på dyktige håndverkere og lærde menn, og gjør kongenes palasser til smeltedigler av det beste bronsealderens kultur hadde å by på.

Det er slående hvordan fremveksten av de første sivilisasjonene skaper en eksplosjon av kunst og kultur. Det er naturlig å attribuere mye av dette til overgangen fra jeger- og sankersamfunnet til jordbrukssamfunnet. Da det tidlige mennesket samlet seg i byer, var det ikke lenger nødvendig at hver enkelt bidro til samlingen og tilberedningen av mat, opprettholdelsen av bostedet og de generelle arbeidsoppgavene som er nødvendig for en flokk eller stammes overlevelse. Dette åpner opp muligheten for at hver enkel person kan skaffe seg en rolle innenfor samfunnet eller kongens palass, som lærere, håndverkere, arkitekter eller skulptører.

Det som blir borte

Kongenes palassøkonomier forblir, helt frem til den yngre jernalderen, på toppen av den politiske og kulturelle næringskjeden. Et eksempel på en slik økonomi er Knossos, som var sentrum i den minoiske sivilisasjonen - oppkalt etter den legendariske kongen Minos. Det er vanskelig å si hvor mange innbyggere som kan ha bodd der, men historikeren Tone Steen kalte byen for “den første europeiske storbyen”. Palasset dekket en flate på over 20 000 kvadratmeter og bestod av en rekke bygninger på opptil fem etasjer. Vi vet også at det hadde et kloakksystem, et eget amfiteater og et arbeidshus for håndverkere som for eksempel pottemakere. Det har blant annet blitt funnet rester etter 73 uferdige krukker i en pottemakers arbeidshus.

Palasset på Knossos ble utgravd av arkeologen sir Arthur Evans (1851-1941), som også tok seg tid til å gjenreise en del av bygningen for å vise hvordan han trodde palasset hadde sett ut. Evans har i likhet med Heinrich Schleimann, som utgravde oldtidsbyen enkelte tror har vært Troja, fått mye pepper i senere år for sin uforsiktige og historisk unøyaktige rekonstruksjon.

Da Evans begynte sin utgravning av palasset tidlig på 1900-tallet, fant han egentlig restene av hvordan palasset hadde sett ut i forskjellige tidsperioder. Fasaden hadde forandret seg over tid, enten det var på grunn av jordskjelv, krig eller endring i det stilistiske idealet. Hva Evans etterlater oss med er neppe mer enn et estimat, og til tross for at enkelte også vil forsvare hans rekonstruksjon, er dette ikke lenger vanlig praksis innen arkeologien. Enhver restaurasjon av et bygg som har gjennomgått forandringer vil likevel kreve bevisste utvelgelser. Vårt eget Akershus slott har blitt restaurert med tanke på middelalderen, og Akropolis i Athen har blitt restaurert likest mulig sin antikke opprinnelse - dette til tross for at det både har vært kristne og muslimske byggverk på høyden i lengre perioder.

Flammer, kunst og invasjoner

De tidlige kulturene rundt middelhavsområdet og den nære østen var imidlertid på vei inn i en av de mest dramatiske nedgangsperiodene Europa har sett. I løpet av drøyt 75 år, mellom 1200 og 1125 f.Kr. finner vi arkeologiske bevis for en fullstendig destruksjon av mange av middelhavsområdets største byer, og mange av disse vil forbli ubebodde helt frem til den arkaiske perioden flere hundre år senere. I perioden mellom 1200 og 800 f.Kr. er det stort sett arkeologene vi må stole på i områder som dagens Hellas hvor de også mister skriftspråket. Det er på bakgrunn av dette at historikere kaller perioden “de mørke århundrene”, eller “den homeriske tidsalderen” etter den blinde poeten Homers mytiske tid.

I kunsthistorien går perioden derimot under tilnavnet “den geometriske perioden” etter de karakteristiske mønstrene som vi hovedsakelig finner på overlevende leirkrukker. I de hundre årene som ledet inn mot de mørke århundrene hadde leirkrukkene blitt stadig mer sofistikerte med figurer av mennesker, dyr og mytologiske vesener. De ble laget i håndverkernes verksteder, som de som er funnet på Knossos. Disse bærer i grunn også likhetstrekk med senere leirkrukker fra den arkaiske perioden. Nok en gang er det slående å se hvor tett kunstneriske uttrykk og håndverk er knyttet til sivilisasjonen selv. Da urbaniseringen tok slutt og samfunnet igjen gikk tilbake til en struktur med enklere sosiale bånd, virker det også som om menneskene ble tvunget tilbake til de eldre samfunnsstrukturene. Dette betyr selvfølgelig ikke at de gikk vekk fra jordbrukssamfunnet, men en småbonde så neppe nytten i hverken marmorsøyler eller statuer. De mistet ikke evnen til å lage leirkrukker, men dekoren ble enklere ettersom det ikke lenger var like mange som livnærte seg som malere. I en periode der de kompliserte samfunnsstrukturene tok slutt, eller i det minste tok en ny form, var det ikke lenger et marked for hverken skulptører eller lærere, malerier eller skrift.

Det er vanskelig å si nøyaktig hvorfor bronsealdersivilisasjonene kollapset. Moderne historikere trekker ofte frem klimaendringer, sult, sykdom og økonomiske problemer som medvirkende årsaker, men den utløsende effekten kan attribueres til invasjonen fra “sjøfolket”, som senere i Hellas blir kalt “dorerne”. Det er fortsatt usikkerhet rundt hvem disse mystiske angriperne var. Var de ett og samme folk? Var det et koordinert angrep på bronsealderens maktsentrum? Og hvorfor overtok ikke nykommerne der kongene avsluttet? Det er vanskelig å ikke trekke paralleller til vikingenes angrep på middelalderens Europa, eller barbarenes invasjon av Romerriket. Om et rike svekkes, står det alltid i fare for å miste makten til ytre krefter. Spesielt når makten er sentralisert ovenfra og ned til den graden disse tidlige kongedømmene var, er det mulig å bryte ned enorme stater ved å sette en stopper for det øvre byråkratiet. Et godt eksempel på dette er hvordan spanjolen Hernan Cortés og hans menns møte med Aztekerriket. Aztekerriket inneholdt flere millioner innbyggere, men i likhet med de tidlige europeiske sivilisasjonene hadde det en sterkt sentralisert makt. Om byråkratiet stopper, stopper også riket selv å fungere.

Det som overlever

Uansett hvorfor disse maktsentrene falt, er det ingen tvil om at det fikk store konsekvenser for middelhavssivilisasjonene. År 1200 f.Kr. er også et vanlig sluttpunkt for periodiseringen av bronsealderen i dette området. Til tross for at dette fallet virker brått sett med historiske øyne (en generasjon høres fryktelig kort ut når det er over 3000 år siden), er det verdt å nevne at ingen periodeskifter er absolutte. Enkelte av bronsealdersivilisasjonene levde videre, og det er én av disse som senere gir grekerne det fønikiske alfabetet. Både kunst, kultur og skriftspråk lever videre under de mørke århundrene, og gjennom sin innflytelse på de senere greske bystatene påvirker de også den europeiske historien frem til i dag.

Litteraturliste

Tignor, Robert, Jeremy Adelman, Stephen Aron, Peter Brown, Benjamin Elman, Stephen Kotkin, Xinru Liu, Suzanne Marchand, Holly Pittman, Gyan Prakash, Brent Shaw og Michael Tsin. Worlds Together Worlds Apart. New york: W.W Norton and Company, 2014.

de Blois, Lukas og R. J. van der Speak. An Introduction to the Ancient World. Milton Park: Routledge, 2019.

Cook, R. M. «The Dorian Invasion». Proceedings of the Cambridge Philological Society 188, nr. 8 (1962): 16-22.

Kleiner, Fred. Gardner's Art Trough the Ages. Boston: Clark Baxter, 2009.Store norske leksikon, s.v. “Knossos” av Tone Steen. 04.10.2019. https://snl.no/Knossos.

Store norske leksikon, s.v. «Arthur Evans». 04.10.2019. https://snl.no/Arthur_Evans.

Warren, Peter. «A Stone Vase-Maker's Workshop in the Palace at Knossos». The Annual of the British School at Athens (1967):195-201.

Kunst og kultur i de mørke århundrene

Den andre historien

Tusen og en europeiske netter