Den andre historien

Helleristninger er en del av vår aller eldste visuelle kultur. Bergkunst og hulemalerier har fascinert og inspirert kunstnere opp gjennom tidene. Likevel blir ikke denne typen kunstverk viet plass på Kunsthistorie og visuelle studier. Hvorfor?

I mine første møter med kunsthistorien lot jeg meg gripe av den riktig gamle kunsten. Hulemaleriene. Helleristningene. Det gamle Egypt. Da jeg begynte på universitetet ble jeg forbløffet over at ingen av disse tingene ble nevnt med et ord. Undervisningen startet i den greske antikken. Jeg forsto etterhvert at grunnen til at eksempelvis det gamle Egypt ikke ble omtalt, var fordi det tilhørte «Østen». På introduksjonsemnet i kunsthistorie, som jeg tok første semester, hadde vi om norsk kunsthistorie. Men der begynte vi i vikingtiden, altså mange tusen år etter at helleristningene ble risset.

Da jeg gikk kunstfag på videregående, tok min kunsthistorielærer meg og min klasse med på en ekskursjon til helleristningsfeltet på Ekeberg. Går man av på trikkestoppet som heter Ekebergparken, vil man legge merke til et stort skilt som peker i retning parken. Det som ikke er skiltet er helleristningene som befinner seg på andre siden av trikkesporet. Går man ned bakken til venstre langs ved den gamle Sjømannsskolen, kommer man til feltet. Det består av et glatt fjell, og formen er ikke tilfeldig. Arkeologiske undersøkelser viser at det var vann i området den gangen figurene ble risset. Det som i dag er helleristningsfelt, var faktisk holmer den gangen. Helleristningene på Ekeberg er unike i Oslo-sammenheng, men da jeg første gang opplevde helleristningene med klassen, lå det sprøytespisser i gresset rett ved de omtrent 5000 år gamle ristningene. Det slo meg som en tankevekkende oppsummering av vår sivilisasjon.

Helleristningene er av typen veideristninger, som vil si at de hovedsakelig viser jaktdyr. Avbildet er elg, hjort og en fugl, men også et meget stilisert menneske. Ristningene ble gjort før jordbruksrevolusjonen inntraff. Menneskene livnærte seg ved å sanke vekster og jakte. Dyrene som er avbildet var altså helt avgjørende for at de skulle overleve. Arkeologiske undersøkelser har avdekket spor etter menneskelig bosetning på Ekeberg. Menneskene slo seg gjerne ned et sted og ble der helt til ressursene var så å si brukt opp. Så reiste de videre.

Helleristningene på Ekeberg er, i likhet med mange andre, ikke beskyttet på noen måte. De tæres av vær og vind og forvitrer dermed langsomt. Bortsett fra om vinteren, når fjellet dekkes til av en presenning, er det ingenting mellom verket og betrakteren. Det er noe gripende i det, i hvordan møtet blir så direkte. Å betrakte ristningene i glassmonter på et museum hadde vært en ganske annen opplevelse. Som navnet tilsier, er motivene blitt risset inn i stein. På grunn av vær og vind har fjellet gradvis blitt slepet ned. Dette gjør at ristningene ikke lenger er like dype og synlige som de var den gang de ble utført. I dag er figurene markert med rød maling. Det er nå blitt påvist at malingen kan skade ristningene. Det er derfor tale om å ikke lenger markere helleristninger på denne måten. På det slitte informasjonsoppslaget ved feltet står det med små bokstaver at ferdsel på feltet kan gi økt slitasje og skade ristningene. Det finnes ingen glassplate som beskytter helleristningene.

Hvorfor ikke egentlig? Er ikke kulturarven verdt å bevare? Skal ikke kommende generasjoner også få oppleve bergkunst fra steinalderen? Eller er det mest naturlig å la de forvitre med tiden? Det ble nylig, etter lang kamp bevilget store offentlige midler for å bygge et nytt museum som kan ta bedre vare på vikingskipene. Ekebergparken rett på andre siden av trikkesporet ble bevilget store private midler da den ble etablert. Når det gjelder helleristninger, er interessen heller laber. Hvorfor det?

Når jeg betrakter figurene, opplever jeg de som så åpne. Det er noe veldig lekent over dem, som barnetegninger. Det er noe genuint og naivt over dem, samtidig kan jeg få en følelse av alvor. Nødvendighet. En slags ærefrykt? Det er mye vi ikke vet og kanskje aldri vil få vite om helleristninger. Hva var hensikten bak å risse inn disse figurene? Det er det ingen som vet med sikkerhet. Det finnes flere teorier. Én er at ristningene inngikk i en type jaktmagi. Andre hevder at det simpelthen var en måte å markere at i dette området fantes det mye vilt. Linjen som ble risset på tvers inne i dyret var trolig et forsøk på å gjengi dyrets indre egenskaper.

Hvorfor fortelles ikke historien om helleristningene på kunsthistoriestudiet ved UiO? En grunn til at bergkunst ikke får noen plass i kunsthistorieundervisningen kan være at det hevdes at helleristninger heller hører hjemme i fag som arkeologi og konservering. En annen grunn kan være at helleristninger ikke passer helt inn i den rådende kunstdefinisjonen. Men hvor interessant er det egentlig hvorvidt noe er «ekte kunst»? Mens jeg har studert har studiet endret navn fra Kunsthistorie til Kunsthistorie og visuelle studier. Dette vil forhåpentligvis utfordre spørsmålet om hvorvidt noe er «ekte kunst» og i hvilken grad det er et interessant spørsmål i denne sammenheng. Jeg mener det mest interessante er tingen i seg selv og det visuelle uttrykket. Mye som er av betydning for vår tids sivilisasjon fant sin form i antikken. Det er dermed forståelig at denne perioden får såpass stor plass i undervisningen. Men det å starte i antikken kan bli litt misvisende. Skal vi forstå hele den visuelle utviklingen mener jeg vi også må ha kunnskaper om hvordan det hele startet. Altså må vi gå lenger tilbake enn til den greske antikken. Dette gjelder ikke minst med tanke på å forstå moderne kunst, som kan sies å være preget av en slags «oldtidens renessanse», da det i den tidlige modernismen oppsto en ny interesse for før-historiske formspråk. Mange kunstnere har latt seg inspirere av oldtidens kunst og slik er det enda. Når skal den andre historien, den om vår aller eldste visuelle kultur fortelles?

Bibliografi

Nordahl, Marianne. «Hva betyr helleristninger?» Forskning.no. 25.03.2014. https://forskning.no/arkeologi/hva-betyr-helleristninger/572993

Store norske leksikon, s.v. «Helleristninger». 06.10.2019. https://snl.no/helleristninger.

Den andre historien

Kunsthistorie er fiksjon

Kunst og kultur i de mørke århundrene