Kunsthistorie er fiksjon

En kunsthistoriker som hevder å sitte på en sannhetsautoritet er bare en som liker å forgripe seg på kunsten. Det er ikke en kunsthistorikers rolle å sitte på en fasit, og det er viktig å stå imot ønsker om dette. For å argumentere for dette skal jeg se litt nærmere på hva historie og kunsthistorie er.

Foto: Christine Bruu

Vi setter et skille mellom fiksjon og virkelighet. Det vil si at vi lever i en verden som består av to dimensjoner. Den ene verdenen er fysisk, og mennesket tar bare del i den. Den andre verdenen er skapt av mennesket, og er kun opprettholdt gjennom menneskets imaginære evne. Problemet her blir bare hvordan vi skal slå fast hvor skillet mellom de to verdenene går. Hva er historie? Og hva er bare en historie?

Hvordan man skal forholde seg til dette problemet er essensielt for historiefagene. Historiefaget er generelt preget av to viktige konsepter: Sannhet og konstruksjon. Spørsmålet blir hvordan vi skal vurdere arbeid med kilder. Hva kan vi vite? Hvilken type kunnskap om fortiden kan vi utvinne fra våre kilder?

I løpet av det forrige århundret har vi sett at det er blitt lagt mer vekt på historiefagets konstruktive elementer. Historiefaget har tidligere hatt som mål å definere oss. ‘Oss’ som i opposisjon til ‘de andre’. Dette preger faget også i dag. I Norge knytter vi historieundervisning til vikingtiden, 1814 og nazismen; begivenheter som definerer vår forståelse av hva det betyr å være nordmenn. På grunn av effekten slik nasjonalistisk mystifisering har hatt tidligere, kan vi ikke unngå å diskutere dette. Det har historisk signifikans, og fremdeles klar politisk signifikans. Samtidig er historiefaget under stadig rekonstruksjon på bakgrunn av bevisstheten om at historiefaget ikke bare skal videreformidle historien slik den er konstruert. Faget skal også brukes til å gjøre oss i stand til å vurdere hvordan historien kontinuerlig konstrueres. Vi skal være reflekterte rundt prosessen like mye som resultatet.

Selv om alle historikere mer eller mindre anerkjenner dette, så er det fremdeles en sterk skepsis til det å fokusere på historisk konstruksjon. En frykt for relativisme har uunngåelig preget debatten, og ikke uten grunn. Når den norske historikeren Erling Sandmo skriver at heksene var skyldige fordi en historisk sannhet kun kan vurderes ut fra sin egen tid (og i deres tid trodde man på hekser, og noen av de som ble beskyldt for å være hekser trodde at de var det), da fører det til en reaksjon som legger vekt på at man i historiefaget må kunne snakke om vitenskapelig sannhet. En historiker som gransker historiske dokumenter må ha vitenskapelige krav til hvordan hen undersøker dem og fremstiller det hen finner. Vi må ha et uavhengig element. En slags motivasjon for sannhet må ligge til grunn. I tillegg virker det til å være en ambisjon for mange historikere å virkelig komme så nære fortiden som mulig, ikke bare diskutere hvordan den brukes.

Historiedebatt

Den historiefilosofiske debatten i dag går så dypt at den kommer langt inn i både filosofisk epistemologi (erkjennelsesteori) og vitenskapsfilosofi, og det ligger grunnleggende ulike vitenskapelige perspektiver til grunn. 

Det er med andre ord mange måter å tilnærme seg dette på.Én historiefilosof som er heftig debattert og mye referert er Hayden White. Han har lagt vekt på historiefagets fiktive elementer. Han foreslo at historiefagets rolle ikke burde handle så mye om å lære oss om fortiden, men heller om å gjøre oss i stand til å ha en kritisk bevissthet til hvordan historien konstrueres. White trakk historiefaget mot litteraturen. Litteratur- og historieskriving er to aktiviteter som begge arbeider med skriftlige kilder. En historiker jobber med skriftlige kilder og kun sekundært med den objektive verden, som gjerne studeres av andre. Det som skiller historikerne fra forfatterne er at når en historiker skal fortelle sine historier, så må hen velge ut fra informasjon som hen får gjennom kilder om fortiden. En som skriver skjønnlitteratur kan velge å skrive om hva enn man kan tenke seg. Men dette er i fundamentet det eneste som skiller de to aktivitetene fra hverandre; begge hviler fremdeles på det fiktive elementet i hvordan de fremstilles.

Mange føler at White sin fremlegging gir alt for mye rom for historisk konstruksjon, selv om han legger vekt på at det som bør være historiefagets fokus er evnen til å vurdere hvordan historiske kilder blir brukt.  Poenget er ikke at man skal skrive hva man vil, men at det er mulig å konstruere historien som man vil, og at det viktigste dermed er å være bevisst hvordan og hvorfor det gjøres som det gjør. Mange ønsker fremdeles å holde på at fortiden er noe vi kan fremstille med en viss rettferdighet. Det argumenteres sterkt for at man må legge vekt på historiens metodekrav. Det er krav til hvordan historien behandler sitt empiriske materiale for å kunne redde historiefaget fra relativisme. Personlig blir jeg fremdeles ikke helt overbevist på dette punktet. Jeg tror poengene om vitenskapelig validitet er viktig å merke seg, men til syvende og sist er historien for kompleks. Bare gårsdagen er for kompleks til at vi noensinne kan dokumentere den eller fremstille den rettferdig. Historieskriving handler om å velge ut noe og overse det meste. Historiefaget må, vil jeg argumentere for, gi slipp på sannhetsautoritet. Jeg skal likevel anerkjenne at debatten er kompleks, og at leser kan være fullstendig uenig med meg her. Nå har jeg i hvert fall gjort rede for mitt syn på studie av historie generelt slik at vi kan gå videre til å diskutere kunsthistorien.

Kunsthistorie

Motstanden mot å anerkjenne historiefagets fiktive dimensjon, og ønsket om å se det nærmere beslektet de realistiske fagene, gir utgangspunkt for storavstand mellom kunsthistoriefaget og historiefaget.

I motsetning til historiefaget ellers, så har det aldri vært noe særlig tvil om at kunsthistorie har sterke poetiske tradisjoner. Mange av de tidlige kunsthistorikerne baserte seg på fabler. Og selv om vitenskapelige krav har hatt effekt også på kunsthistoriefaget, så spiller fablene fortsatt en rolle. Genidyrkelsen og kanoniseringen blant annet står fortsatt sterkt. Kunsthistoriefaget har gjennom tidene vært drevet frem av poetiske skribenter. Denis Diderot, Charles Baudelaire, Walter Benjamin, for å bare nevne noen. Fremdeles er det også mer positivistiske trender i kunsthistorien. Ikonografien har spilt en viktig rolle i faget. Denne metoden behandler kunstverk som symboler som det igjen er mulig å tolke ut fra omstendigheter. Kunsthistorikere må tolke, men spørsmålet blir hvilken autoritet en gitt tolkning skal kunne få. Det positivistiske kommer frem i en tro på at det finnes noe slikt som en mer eller mindre mettet tolkning, eller en mer eller mindre riktig tolkning. Jeg klarer ikke å akseptere noe slik, fordi en tolkning av et kunstverk åpner for ubegripelig mange spørsmål; spørsmål om historie i tillegg til spørsmål om kunst og estetikk generelt.

Foto: Christine Bruu

Kunsthistoriefaget skiller seg ut fra historiefaget i hvordan det forholder seg til historien. Veldig forenklet vil jeg argumentere for at vi kan si at det kommer av at to nye spørsmål blir fundamentale. I tillegg til spørsmålet «hva er historie?» får vi også spørsmålene «hva er kunst?» og «hva er estetikk?»

Kunsthistoriefaget har hatt spørsmålene «hva er kunst?» og «hvordan skal vi klassifisere kunsten?» som utgangspunkt. Det er dette teoretikere som Alberti og Vasari, som er viktige kunstteoretikere fra renessansen, var opptatt av. Deres argumenter for hva som skulle regnes som kunst har utvilsomt hatt sin virkning på hva vi studerer i kunsthistoriefaget i dag. I moderne tid har kunstbegrepet blitt utfordret til den grad at det ikke lengre har en homogen betydning. Begrepet kunst er blitt et historisk relativt begrep, som dermed ikke gir noe klart svar på hva vi studerer. Man kan argumentere for at vi studerer hva kunst har vært, men er det mulig å undersøke det uten å måtte forholde seg til hva kunst er i dag?

En annen måte å forholde seg til kunsthistorie på er å stille spørsmålet: «hva er estetikk?» og å argumentere for at kunsthistorie skal studere det estetiske. Men hvordan skal man forholde seg til det estetiske i historien? Nietzsche brukte skillet dionysisk/apollinsk og argumenterte for å forstå kunst ut fra livets kamp mellom disse to elementene. Deleuze skriver om ‘hysteria’ og ‘kroppen uten organer’, som skal bidra til innsikt i de estetiske kreftene som kunsten kommer ut av. Disse filosofene viser at vi får vansker med å vurdere hva estetiske krefter skal defineres som. Det er ikke et utstudert tema. Da må man begynne å grave seg ned i filosofien, og man kommer neppe tilbake. Når man legger vekt på det estetiske fremfor kunsten, blir det også et spørsmål om til hvilken grad kunsthistoriefaget skiller seg fra resten av historiefagene. Hvis man, som jeg ofte gjør, argumenterer for at alt historisk materiale har et estetisk element, blir det vanskelig å skulle skille ut arbeidsoppgavene til historie og kunsthistorie. Generelt når man skal skille nærliggende akademiske fag fra hverandre, så ender skillet ofte i fagtradisjoner, mer enn i spesifikke metoder og tematikker.

Kunst og bevissthet

Om det er noe spesifikt argument jeg står for i denne teksten, så er det at kunsthistorie, som historie generelt, må ha som hovedmål å utvikle en kritisk bevissthet. Det handler om å utvikle perspektiv mer enn det handler om innsikt i sannhet. Man sitter aldri på en fasit, men man kan utvikle stadig større innsikt. Kunsthistoriekunnskap gir innsikt i en rekke nye perspektiver som gir et stadig større grunnlag for å tolke nye uttrykk og ideer, og for å kunne vurdere implikasjoner og konsekvenser. Det er ikke en eksakt vitenskap (vi kan ikke fremsette vitenskapelige forutsigelser), og det er heller ingen grunn til at det skulle være nødvendig. Jo større perspektiv man har, jo mindre avhengig er man av sannheten. Grunnen til at jeg lar tittelen for denne teksten være «Kunsthistorie er fiksjon», er for å umiddelbart bryte med illusjonene om sannhetsautoritet i historiestudiet, som jeg videre ser som en provoserende ignoranse. 

Provokasjonen i å trekke inn en sannhetsautoritet når man snakker om kunst, preges her av en oppfattelse av at kunsttolkning ofte kan bli regelrett overgrep. Kunstnere har ofte rett i å hate sine kritikere. Det er overgrep, fordi en fullstendig tolkning dreper kunstverket. Hvis et kunstverk ikke lenger potensielt har mer å gi, så har det ikke lenger noe livspotensial. Vi skal være veldig forsiktige med å definere kunst. Kunst er ikke noe vi til syvende og sist ønsker å finne ut hva er. Kunst er en prosess. Et kunstverk oppstår i møte med en betrakter og kan ikke innskrenkes til en definisjon. Kunstverket er sin egen forklaring, og det som blir skrevet om kunst er bare bidrag til en diskusjon om hvordan vi skal forholde oss til kunstverkene. Denne diskusjonen er i en evig prosess med kunsten selv. Når man studerer kunst, undersøker man, og tar del i, livets utfoldelse. Det kommer man ikke utenom. Sannheten har liten funksjon når enden ikke er målet. Det spesifikke liv ender med døden, men døden er ikke det generelle livets mål. Vi må la kunsten leve.