Vår historie – Kunst i klimakrisens tidsalder
Per Maning, Fragile Lives No 1, 2019. Galleri Brandstrup.
Hva vil fremtidens historiebøker fortelle om den tiden vi befinner oss i nå? I løpet av de siste årene har det vært mye snakk om det anthropocene, nemlig den nye geologiske tidsalderen som karakteriseres ved menneskenes påvirkning på jorden. Det argumenteres for at påvirkningene mennesker har hatt på jorda har så stor effekt at det er irreversibelt og at det går inn i jordens geologiske historie. I følge The Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC), som er FNs organ for vurdering av vitenskap knyttet til klimaendringene, er det en bred enighet om at «Menneskelige aktiviteter er beregnet til å ha forårsaket omtrent 1.0°C av global oppvarming, fra før-industriell tid, med en sannsynlig rekkevidde på 0.8°C til 1.2°C.» Det vi si at dette er prosesser som allerede er godt i gang. Videre sier de at: «Det er sannsynlig at global oppvarming kommer til å nå 1.5°C mellom 2030 og 2052 dersom det fortsetter å øke til dagens kurs.» Med andre ord er det en konsensus i vitenskapen i dag om at jordens klima både har blitt betydelig varmere siden før-industriell tid, og kommer til å bli varmere i fremtiden.
Greta Thunberg ble nylig spurt i et intervju på The Daily Show i USA, hvis hun skulle si én ting, hva er det viktigste vi kan gjøre. Svaret hennes var at i tillegg til å stille krav til politisk endring, er det første vi må gjøre å oppsøke kunnskap om hva som skjer. For å kunne gjøre noe med klimaendringene, må vi starte med å forstå (så langt det er mulig) omfanget av klimakrisen. Særlig nå som vi vet at klimaendringene fundamentalt utfordrer ressursene som fremtidens generasjoner skal leve av, og vi risikerer å starte den 6. masseutryddelsen. På grunn av ettervirkningene av beslutningene som tas nå, befinner vi oss i en historisk tid. Det er derfor viktig at vi greier å se denne utviklingen i et bredere perspektiv. Ikke som separate enkelthendelser, men som en del av menneskenes historie på jordkloden. I tråd med «historie»-temaet, tar denne artikkelen derfor for seg en utstilling som hjelper oss å se samtidens situasjon i et historisk lys, og en som tar oss fremover i tid til en mulig fremtid. I det første tilfellet med skulpturer og foto, og i det andre med en installasjon som stimulerer sansene til å fysisk føle på det å være i et annet klima. Det er veldige forskjellige utstillinger i format og materiale, men begge utstillingene er av samtidskunstnere, og tar opp temaer som er knyttet til klimakrisen.
Per Maning og Elena Engelsen, Fragile Lives No 1, 2019. Galleri Brandstrup.
Fragile lives
Like før nyheten om de voldsomme brannene i Brazil spredde seg på internett som ild i tørt gress, åpnet utstillingen Fragile lives med skulptør Elena Engelsen og fotograf Per Maning på Galleri Brandstrup. Engelsen og Maning skildrer slik som navnet tilsier, sårbare liv. Kunstnerne møtes i deres felles interesse for dyr og stiller ut fotografier og skulpturer av både eksotiske og mer vanlige dyr. Utstillingen er laget i et samarbeid hvor Maning har fotografert skulpturene til Engelsen, og Engelsens skulpturer er inspirert av Manings tidligere fotografier. Fragile Lives hadde et bredt spekter av materiale, med skulpturer av bronse, tre og marmor, og fotografier av blant annet hodeskaller, insekter og råtnende rabarbra. Fragile lives var åpen fra 22. august til 15. september 2019.
Fra taket hang tre bronseskulpturer av flaggermus. De var skumle, men søte der de hang med vingene pakket tett rundt seg, hadde stirrende øyne i ulike farger og dinglet litt frem og tilbake som om de skulle hengt i en mørk grotte. Ekle men lekre. Dyrene ser noe naive ut, men de er sjarmerende og viser dyrenes sjel. Det samme kan også sies om fotografiet av en skulptur av en apekatt. Apekatten er trist og belyst med en glorie. Bildet har en underlig religiøs stemning og minner om et middelaldersk ikon av en sørgende hellig skikkelse. Det minner også om eldre middelalderske verk ved å ha en overdreven bruk av patos, noe som gjør at uttrykket blir underlig, men også sjarmerende. Bildet har en dualisme på samme måte som den tragisk restaurerte fresken av Jesus, Ecce Homo, som ble til «Monkey Jesus.» Man vet ikke helt om man skal gråte eller le. Når vi ser bildet i lys av dagens situasjon, kan det minne om videoer man kan se på nett av apekatter som ikke lenger kan leve i sitt naturlige habitat, og blir reddet av dyrevernere. Det dualistiske i å se dette fotografiet av en martyr-ape er litt som å se videoer av slike apekatter i bur. Aper som lever i en tragisk situasjon, men som fortsatt er morsomme og finner på sprell.
Skulptur av Elena Engelsen, Fragile Lives No 1, 2019 og fotografi av Per Maning, Fragile Lives No 1, 2019. Galleri Brandstrup. Foto: Tiril Sofie Erdal.
Fragile lives er en aktuell utstilling, men har også noe gjennomgående nostalgisk over seg. På samme måte som at den tidligere beskrevne apekatten minner om middelalderens estetikk, har Engelsen også laget søyler med dyreskulpturer som minner om gamle kuriositeter. En av søylene var med en spiralform skåret ut av mørkebrunt treverk. Søylen var toppet med en skilpadde som lå på ryggen. Denne var speilet av søylens base som bestod av en skilpadde med føttene på bakken. Søylene minner om barokke interiør, eller om kuriositetene som vestlige rikfolk tok med seg fra østen, som et trofé fra den ville og «primitive» østen. De eksotiske dyrene er også mystiske som fabeldyr på stavkirker. Dette er noe vi har all grunn til å være kritiske til ettersom det å representere naturen som noe vilt og eksotisk i lang tid har skapt ideer om naturen som separat fra det kultiverte.
Insektene og skjelettene har kunstnerne fått låne av Naturhistorisk museum, og skjelettene har tall merket på seg, så man kan se at de er hentet fra katalogiserte samlinger. Katalogisering av arter på denne måten er noe vi har holdt på med lenge. Vi har samlet data og hatt mye kunnskap om menneskers utryddelser av arter. Mange kjenner for eksempel til den ikoniske dodo-fuglen. Det er med andre ord ikke noe nytt, men noe som har pågått lenge og ser ikke ut til å stanse. I følge en rapport publisert av WWF i 2018 har dyrepopulasjonen minket med 60% siden 1970. Kanskje vi en dag vil se mange dyr vi nå tar for gitt utstilt på Naturhistorisk museum.
Skulpturene er fantastisk detaljerte og har en gjennomført håndverksmessig kvalitet. Den klassiske mimetiske stilen som Engelsen bruker er med på å skape et inntrykk av at vi har å gjøre med noe som tilhører historien. Fotografiene gjengir også sitt objekt naturalistisk. Man kan si at de har en historisk stil, men objektene tilhører særlig fortiden ved å rent fysisk å være døde. Det er dyr som har levd et liv en gang i fortiden.
Bildene, skjelettene og skulpturene i Fragile lives er både eksotiske og vanlige, og inkluderer både dyr og insekter. Det de har til felles er at de er av sårbart liv som er oppstilt som stilleben. Vi kan trekke paralleller til kuriositeter fra fortiden eller døde dyr utstilt på museum, men kanskje aller mest stilleben. Stilleben er en sjanger i kunsthistorien hvor det gjerne var et underliggende budskap om vår mortalitet. I denne utstillingen blir dette på mesterlig vis gjort relevant igjen. Vi blir minnet på om livets flyktighet, memento mori, husk at du skal dø. Dette er spesielt tydelig ved at Engelsen og Maning har inkludert hodeskallen til den utrydningstruede lundefuglen.
Per Maning, Fragile Lives No 1, 2019. Galleri Brandstrup.
Frem til nå har denne teksten bare beskrevet dyrene, men det er også inkludert et menneske i utstillingen. Midt imellom alle disse skulpturene og fotografiene av dyr og skjeletter, står et fotografi av et bestemt lite barn. Hun ser stolt ut der hun står med hendende på hoftene og ser med stor selvtillit inn i kameraet. Skjørtet hennes ser tradisjonelt ut og kombinert med et bart bryst, minner antrekket om det til en høvding for lang tid siden, eller muligens fra et minoritetssamfunn. Samtidig ser hun veldig liten ut, med små søte lakksko med sløyfer på. Sammen med de andre kunstverkene i utstillingen av sårbart liv, gir bildet inntrykk av at mennesker er naive barn som tror vi er mestre over alt og har legitimitet til å gjøre hva vi vil. Mennesker har gjennom en stor del av historien trodd at vi er overlegne naturen og har derfor innbilt oss at vi har legitimitet til å behandle naturen som om den er til for oss. I denne utstillingen, derimot, er mennesket representert som bare én blant mange levende vesner i et økosystem, og det er nettopp det vi er.
It is not the end of the world
Hvis man har lyst til å dra på en tidsreise til en mulig fremtid, kan man dra til Cisternernes utstilling It is not the end of the world. Dette er en utstilling som er åpen frem til 30. november 2019. Inngangen til utstillingslokalet er plassert i parken Fredriksberg i København - et idyllisk grøntområde som står som en skarp kontrast mot det mørke, kalde og våte museet man vandrer ned i. Det første som skjer når man kommer inn i utstillingen er at man må ta på seg noen solide gummistøvler. Gulvet til dette underjordiske museet er nemlig dekket med vann. Det danske kunstnerkollektivet SUPERFLEX har brukt det gamle vannreservoaret på Frederiksberg, som de har omformet. Dette er en utstilling som har mye til felles med utstillingen til Apichiaga Wanthiang Only Evil Spirits Travel in Straight Lines, på UKS, beskrevet i Paragones forrige utgave. De er begge kunstinstallasjoner hvor kunstnerne har arbeidet med å skape en sanselig opplevelse av en annen økologi, men mens Wanthiangs utstilling var en varm og behagelig opplevelse i den bitende kalde vinteren, var denne opplevelsen motsatt. Vi gikk fra parken som var full av liv, og inn til et mer ubehagelig sted. Det var også motsatt av Fragile Lives, ved at det ikke var et eneste dyr eller annet liv å se der. SUPERFLEX drar oss ut av komfortsonen, og vi får sansene vekket ettersom det virkelig er kaldt der nede. Det er også lett å bli våt. Utstillingen er veldig mørk, og man ser nesten ingen ting i store deler av den. I de ytre delene av lokalet var det så mørkt at det var flere som ikke turte å gå der. Det er en veldig dystopisk installasjon, som for det meste etterlater oss til å vandre langs søyler hvor det er for mørkt til å se hva som ligger bak. Vi passerer også noen mørke bokser, hvor vi gjennom sprekker i veggen kan se et lyst og moderne badinteriør på innsiden. Badet ser nyoppusset ut, men er flommet over med vann. Kunstnerne har også skapt en dramatisk effekt ved å rette lyskastere mot salt som naturlig har skapt dryppeformasjoner fra taket. SUPERFLEX har brukt det unike i stedet til å skape en sanselig opplevelse som drar oss ut av hverdagen, og skaper en illusjon av at vi befinner oss i en dyster fremtid. Den fysiske opplevelsen av å være i rommet blir en viktig del av kunstverket og gjør at tidsreisen føles virkelig.
Heldigvis ender utstillingen med et lyspunkt. Det siste rommet har et stort glødende skilt hvor det står skrevet: «It is not the end of the world». Midt på gulvet er det også et glødende lys som skinner i en lysstripe fra en luke høyt oppe på veggen og ned i vannet. Om man går nærmere og ser, kan man legge merke til at det er en stige som leder opp mot denne utgangen.
Vi befinner oss nå i en historisk tid, hvor det blir stadig mer tydelig at vi er i en klimakrise. Begge disse utstillingene tar oss med på en tidsreise, og med det endrede perspektivet viser de menneskenes historie på jorden og livets flyktighet. Det kommer frem av begge utstillingene at vi ikke er udødelige og at vi er en del av et ikke udødelig økosystem. Hvis vi fortsetter på dagens kurs, ser fremtiden mørk ut, men dersom man klatrer opp stigen, er det mulig å finne nødutgangen.
Bibliografi
Carrington, D. (2017) Earth's sixth mass extinction event under way, scientists warn, The Guardian, 10. july 2017 (sist oppdatert: 14. februar 2018). Tilgjengelig fra: https://www.theguardian.com/environment/2017/jul/10/earths-sixth-mass-extinction-event-already-underway-scientists-warn (Hentet: 29. september 2019).
Carrington, D. (2018) Humanity has wiped out 60% of animal populations since 1970, report finds, The Guardian, 30. oktober 2018 (sist oppdatert: 21 May 2019). Tilgjengelig fra: https://www.theguardian.com/environment/2018/oct/30/humanity-wiped-out-animals-since-1970-major-report-finds (Hentet: 29. september 2019).
Cisternerne (2019) It is not the end of the world, Kunstnere: SUPERFLEX. Utstilt: 16. mars - 30. november 2019. Tilgjengelig fra: https://cisternerne.dk/dk/ (Hentet: 29. september 2019)
Galleri Brandstrup (2019) PRESS RELEASE. Fragile Lives, Kunstnere: Per Maning og Elena Engelsen. 22. august - 15. september 2019. Tilgjengelig fra: http://www.brandstrup.no/exhibitions/per-maning-elena-engelsen?view=slider#22 (Hentet: 29. september 2019).
IPCC (2018) Summary for Policymakers. In: Global Warming of 1.5°C. An IPCC Special Report on the impacts of global warming of 1.5°C above pre-industrial levels and related global greenhouse gas emission pathways, in the context of strengthening the global response to the threat of climate change, sustainable development, and efforts to eradicate poverty [Masson-Delmotte, V., P. Zhai, H.-O. Pörtner, D. Roberts, J. Skea, P.R. Shukla, A. Pirani, W. Moufouma-Okia, C. Péan, R. Pidcock, S. Connors, J.B.R. Matthews, Y. Chen, X. Zhou, M.I. Gomis, E. Lonnoy, T. Maycock, M. Tignor, and T. Waterfield (eds.)]. In Press. Tilgjengelig fra: https://www.ipcc.ch/sr15/chapter/spm/ (Hentet: 29. september 2019).
Watts, J. (2019) Amazon fires: what is happening and is there anything we can do?, The Guardian, 23. august 2019. Tilgjengelig fra: https://www.theguardian.com/environment/2019/aug/23/amazon-fires-what-is-happening-anything-we-can-do (Hentet: 29. september 2019).