Du er mange
«Vær deg selv», sies det ofte. Et av vår tids mantraer er at vi skal være oss selv. Men hva betyr det egentlig? Jeg synes «å være seg selv» antyder noe statisk, at når du har funnet «deg selv», så har du liksom kommet fram til et sted, og derfra skal du stå fram overfor andre.
Jeg synes det er riktigere å si at vi alle er mange. At vi har ulike deler i oss, som noen ganger drar oss i forskjellige retninger, gjerne i én og samme stund. Selv kan jeg noen ganger bli nervøs i situasjoner som egentlig ikke er skumle - en del av meg blir litt redd likevel. Og jeg er ikke alene om å ha det slik. En gitt situasjon kan framkalle bestemte deler i oss, mens en annen situasjon framkaller helt andre og kanskje motsatte deler. Kanskje er du lattermild og pratsom sammen med gode venner, mens de på jobb- eller studiestedet ser deg som den stille og litt innesluttede. Både den pratsomme og den stille finnes, og dukker opp i ulike settinger.
I boka «Standing in Spaces» sier psykologen Philip Bromberg at god psykisk helse er evnen til å stå i mellomrommet (standing in spaces) mellom ulike virkeligheter i oss selv, uten å miste noen av dem – «ha kapasitet til å være mange, og samtidig oppleve seg som én». For meg gir dette mer mening enn det litt forenklende «vær deg selv». Vi har så mye rart i oss vi mennesker, det er ikke så godt å si hva som er mest «deg selv» - det er naturlig at det varierer, avhengig av hvem du er sammen med og hvor du er. Kanskje handler det mest om å føle seg fri til å være mange?
Illustrasjon av Maria Ovchinnikova
Det er selvsagt noe gjenkjennbart i oss alle også, på tvers av situasjoner. Selv om vi er mange, så er vi også den samme gjennom livet. Alle har sin egen X-faktor, kanskje. Og vi kan ikke være «alle» på én gang. Mange situasjoner stiller krav til noen deler framfor andre, som at du velger å være høflig og avventende, framfor å skjelle ut personen bak disken, selv om du har lyst. Eller når du sier ifra til en venn om noe ved ham som plager deg, med fare for at han reagerer negativt. Muligheten vår til å leve sosialt fungerende liv ligger i et kontinuerlig samarbeid mellom de ulike delene i oss. Når vi har det bra, er vi bare vagt klar over de motstridende indre delene fordi hver del fungerer i et samarbeidende hele som erfares som «jeg». Hver del i oss blir en del av det hele, styrt av en pågående og nesten automatisk forhandling mellom virkeligheter, verdier, følelser, tanker og i tillegg perspektiver utenfra, fra andre folks ståsted. Altså at vi ser oss selv via andres blikk.
Dette er mulig fordi vi har i oss evnen til å overse irrelevant informasjon – slik kan vi samle de relevante delene i oss, være til stede og handle. Vi gjør det vi skal, selv om vi er nervøse. Vi sier ifra om ting, selv om det er vanskelig. Og vi klarer å overse hviskingen mellom to, som kanskje handlet om oss, men mest sannsynlig om noe helt annet.
Denne evnen til å se bort fra ting, sile ut informasjon, legge vekt på det sentrale, og overse det irrelevante, er uendelig viktig for å fungere sosialt - vi manøvrerer hele tiden i et vell av verbale og nonverbale signaler. Men det er en evne som det lett kan bli for lite av eller for mye av. Kunsten å «være mange og samtidig oppleve seg som én» er for mange skjør og ustabil. Mange strever med en altfor aktiv indre kritiker som hele tiden fyrer løs med mer eller mindre grunnløs kritikk, og som det er vanskelig å holde i sjakk, selv om den åpenbart er helt urimelig. Andre kan streve med en overaktiv bekymrer, som hele tiden forskutterer problemer, også de som aldri dukker opp. Andre igjen kan ha en nesten for velutviklet evne til å se bort fra egen tilkortkommenhet, og tippe over i grandiost selvbedrag: Det er alltid de andre det noe galt med, «jeg er jo bare meg selv». Det er fint å kunne tenke godt om seg selv, men det er ikke fint å bare tenke godt om seg selv, rett og slett fordi det er urealistisk, og fordi den som gjør det, hever seg over de andre og nødvendige tilpasninger.
Jeg synes selv det er nyttig å minne meg på at jeg er mange. At det er normalt, til og med sunt. Selvet er et nettverk av deler som alle har sin funksjon, selv om noen av delene kan virke både forstyrrende og saboterende. Når jeg minner meg selv på dette, kan jeg lettere beholde refleksjonsevnen og samarbeidet mellom delene, selv når feil del dukker opp – og jeg blir nervøs i en situasjon hvor jeg ønsker å framstå som sikker. Ved å «stå i mellomrommet», kan jeg kan møte den nervøse med en viss omsorg, kanskje snakke beroligende med den, og dermed unngå at den tar helt kontrollen.
En lengre versjon av denne teksten har tidligere blitt publisert i avisa Klassekampen.