Kunst som kontraidentitet
Arte Povera og kampen mot amerikansk kunstnerisk hegemoni.
Tina Refvik Skedsmo, “Portrett av Germano Celant.”
I «Notes on a Guerilla War» skriver Germano Celant (1940-2020), kunsthistoriker, kritiker og mynter av begrepet Arte Povera, om en kunst abstrahert og kommersialisert, som kun reproduserer samme uttrykk, ideologi og diskurs. Han skriver om kunstneren som et substitutt for samlebåndet, en hvis liv og virke kun skal tilfredsstille sofistikerte ganer, korrigere og glatte det eksisterende systemet.
For Celant og gruppa av kunstnere som snart identifiserte seg med den nye betegnelsen var eneste utvei å være kompromissløst individuelle, ubestikkelig frie og fortløpende selvutviklende:
«In a context dominated by technological inventions and imitations, one finds oneself faced by one of two choices: either a kleptomaniac reliance on the system and the use of codified and artificial languages in comfortable dialogue with existing structures, both social and private, the acceptance of ideology and its pseudo-analyses, an osmosis into all the apparent revolutions that are immediately reabsorbed, the subordination of one’s work to the abstract (op) microcosm or to the socio-cultural (pop) and formal (primary structures) macrocosm; or, entirely at the other extreme, an option for free and individual self-development.»
Mot et bakteppe av gryende uro, studentopprør og celeber amerikansk støttet økonomisk opptakt i etterkrigstidens Italia tok Arte Povera-kunstnerne fiendtligsinnet stand. Og i arbeidet med å definere seg som bevegelse ble den amerikanske avantgardistiske kunsten etablert som deres absolutte motpart; minimalisme og popkunst forfektet det absolutt motsatte av hva Arte Povera sto for – samlebåndsestetikken, den storslåtte fremvisningen av det kunstige, det elegante, det harde og det polerte.
Tydelig påvirket av Frankfurterskolens Theodor Adorno (1903-1969) vender Arte Povera ryggen til det etablerte og forfekter en salgs «tilbake-til-naturen»-ideologi, men appropriert inn i det moderne Italia. Som også Celant postulerer i sine «Notes» ser Adorno individet i masseproduksjonens tidsalder som et fremmedgjort individ som nærmest blir en innsatsfaktor i varefremstillingen, en maskindel kjennetegnet av repeterende prosesser. Adornos hovedpoeng om at kunsten ikke kan handle om samfunnet ved at kunstneren vender seg mot samfunnet, men at han heller må vende ryggen til samfunnet synes hos Celant å være internalisert. Kunsten i Arte Povera er overraskende og uventet, arm og spartansk og fremviser ikke minst en spørrende holdning til naturlige og kulturelle objekter. Her blandes sement og salat, jord og kvist, hester og glass. Ambivalens, eventualitet, vilkårlighet og oppløsning er nøkkelord.
Således utgjør spørsmålet om identitet en grunnleggende holdning i kunstnergruppa. De «fattige» kunstnernes hengivelse til hverdagslige materialer som stein, glass og rep, utforskning av rom, tid og eventualitet – «døgnfluas dødsdans» – og ønsket om å bryte med en enstemmig, ensartet visuell diskurs markerer dem på dette tidspunktet, i 1967, som det individuelles fremste bastion. Giovanni Anselmos (1934-) kunst kan fungere som eksempel.
En «fattig» identitet
At Celant velger nettopp begrepet «fattig» («povera») i brandingen av en ny avantgarde i opposisjon til minimalismen kan fremstå merkelig da begge ordene synes å lede oss mot en oppfatning av det enkle. Men det antiminimalistiske i Arte Povera ligger ikke bare i det sparsommelige materialvalget og de enkle komposisjonene. Det kommer også særlig til uttrykk i holdningen til forholdet mellom kunsten og livet. Minimalismen, forstått i forlengelse av en luksuriøs, repetitiv og Marshall-imperialistisk kontekst, forfekter her en etterlikning og mediering av det ekte som videre skaper en dikotomi mellom kunst og liv, mellom offentlig og privat adferd. For Celant blir det således et spørsmål om å gjenintrodusere menneske og natur, om å finne tilbake til en kunst «that live instead as self-sufficient social gestures, or as formative, compositive, and antisystematic liberations, intent upon the identification of the world and the human individual». Dessuten poengterer han ettertrykkelig hvordan kunsten må gjøre seg av med alle merkelapper og kun identifiseres med seg selv. I denne ånden er Celants «Reign of Terror» satt sammen av kunstnere hvis handlingsmåter skal postulere gjenoppdagelsen av fri selvdefinering.
Varmedød som virkemiddel
Rosalind Krauss (1941-) utforsker hva Celant kan ha ment med «fattig» i sin artikkel om Arte Povera-kunstneren Anselmo. Hun forklarer hvordan ordet på den ene siden kan knyttes til en modernistisk, estetisk forestilling om renhet, og på den andre til antiteknologiske idéer og det hjemmelagde og håndverksmessige. I en forlengelse av dette inngår derfor også en omfavnelse av de primære energier som eksisterer utenfor den teknologiske sfære, heriblant krefter som gravitasjon, elektrisitet, vitalitet og minne – energier som overføres utenfor språk, representasjon og ideologi: «Poor as ‘pure’ thus also translates poor as ‘energy’».
I verket Respiro (1969) har Anselmo kilt en naturlig svamp mellom to jernstenger liggende på gulvet. Svampens porøse, labyrintiske strukturer av hulrom og myke vegger tilpasset vanngjennomstrømning og avfiltrering kan minne om våre egne pustende organer. Men også de tilsynelatende stabile jernstengene som holder svampen på plass reagerer på krefter i rommet, for ved stigninger i temperaturen vil jernet utvide seg og presse luft ut av det sammenklemte svampedyret. Med avkjølingen av jernet derimot, finner luft tilbake igjen i svampen og igangsetter dens stille ekspansjon. Som en lunge kjemper svampen for rom til å puste i spennet mellom de harde, mørke stengene. I dens pumpende bevegelser finner vi legemliggjørelsen av forspilt energi, og i motsetningen mellom de industrielt fremstilte bjelkene og den levende svampen tegner Anselmo opp bildet av et kvelende system og et menneske i krise.
Krauss beskriver denne opplevelsen av metthet og ufrihet hos Arte Povera-kunstnerne, og hun knytter det videre til motstanden mot konsumerisme og kommersialisme: «Celant’s guerilla warrior combats the addition of any new object to an already replete aesthetic ecosystem, declaring that the limits of both production and consumption has been reached». Det italienske økonomiske mirakelet – il miracolo italiano – som drevet av Marshall-planen red landet i omstillingsårene på slutten av 1950-tallet og fremover, betød en enorm forandring for det krigsherjede tidligere jordbrukslandet. Inn i denne konteksten må Celants militante og revolusjonære retorikk leses som et uttrykk for den ytterste motstand mot forbrukssamfunnet og kapitalismens organisering. Dessuten er betegnelsen geriljakunstner en åpenbar referanse til amerikanernes krigføring i Vietnam, men i en spesifikk italiensk kontekst bærer begrepet også mer generelt i seg en kraftfull antiamerikanisme og en radikal individualisme som skal sette kunstneren i stand til å jobbe utenfor og mot systemet. I Celants verdensbilde der «the cult of the object» fremsto som den nye religionen, og hvor popkunst og minimalisme ble sett på som eksportprodukter og en forlengelse av amerikanernes kapitalistiske imperialisme, ble den fattige kunstnerens fleksibilitet, sparsommelighet og sjokkeffekt avgjørende virkemidler. Respiro fremviser presset etter å stadig vokse, å stadig produsere: energiene som settes i spenn tærer på objektene, driver dem mot oppløsning. Krauss kaller denne versjonen av energi for entropi – i fysikken kjent som varmedød, men i overført betydning også betegnende for en bevegelse mot uorden eller ødeleggelse. Entropien finner sitt uttrykk i Arte Povera som intellektuell vold, potensial og sprengkraft. Og på denne måten var identitetsbyggingen i Arte Povera – brandingen av bevegelsen som den nye, italienske avantgarden på slutten av 1960-tallet – uløselig bundet opp i en kamp mot amerikansk kunstnerisk hegemoni.
Et salathodes eventualitet
I Senza titolo (Struttura che mangia) (1968) er det entropiske enda mer påfallende. Mellom en større og en mindre steinsokkel har Anselmo bundet et friskt salathode, men det vil kategorisk råtne vekk. Med tiden og de brunende, tørkende salatbladene vil tråden som holder de tre elementene sammen løsne, og skulpturen påfølgende kollapse: strukturen spiser seg selv slik Kronos spiser sine barn. Og i nettopp denne erkjennelsen om at øyeblikket ikke er vårt og ikke kan tas til fange ligger nok et hovedpoeng i Arte Povera. Celant forklarer det slik: «His [Anselmos] objects live within the moment in which they are composed and assembled and have no existence as immutable objects.» Ifølge Celant påpeker altså Anselmo i sin kunst at tegnene ikke er stabile, selve gapet som ligger mellom kunstobjektene og livet. Men verk som Senza titolo fremviser ikke bare problemet – ifølge Celant fører de også kunsten tilbake igjen i menneskets liv, omstendigheter og syklus. For nettopp ved å destabilisere objektene og anerkjenne tid som en kraft hvis vilje man ikke kan unndra seg reintroduserer han de for oss. Ikke bare etableres verket som en voldsom motpol til masseproduksjon og effektivitet, kapitalisme og vekst, men det jakter presentasjon på vegne av representasjon. Det søker å riste av seg en hver visuell diskurs som fremsetter seg som enstemmig og varig.
Arte Povera tar opp kampen mot systemet. Det handler om å finne tilbake til mennesket i en verden av teknologisk fremgang, kopier, etterlikninger, reproduksjon. Det er en kunst viet registreringen av det ikke-repeterbare i ethvert øyeblikk, en kunst som anerkjenner at forsøket på å stoppe tiden er forgjeves. Det er en kunst hvor frihet er en altsmittende bakterie, hvor det individuelle, overraskende og særpregede holder nøkkelmakten, og hvor kunstnerne hører sammen som de særskilte tallene i Fibonaccis rekke.
Litteraturliste:
Adorno, Theodor. «Tale om lyrikk og samfunn». Oversatt av Arild Linneberg. I Moderne litteraturteori. En antologi, redigert av Atle Kittang, Arild Linneberg, Arne Melberg og Hans H. Skei. Oslo: Universitetsforlaget, 2008.
Celant, Germano. «Arte Povera: Notes on a guerrilla war». Flash Art, no. 5 (November-desember 1967). Oversatt av Henry Martin. https://flash---art.com/article/germano-celant-arte-povera-notes-on-a-guerrilla-war/#
Cullinan, Nicholas. «From Vietnam to Fiat-Nam: The Politics of Arte Povera». October, vol. 124 (Våren 2008): 8-30.
Krauss, Rosalind. «Giovanni Anselmo: Matter and Monochrome». October, vol. 124 (Våren 2008): 125-136.
Mangini, Elizabeth. «Solitary/Solidary: Mario Merz's Autonomous Artist». Art Journal vol. 75 (Høsten 2016): 11-31.