"The Man Who Flew into Space from His Apartment" av Emilia og Ilya Kabakov: På flukt fra sin egen identitet

Tidligere utgave
Written By Paragone Kunsthistorisk Tidsskrift
 

Minst én gang i livet kunne jeg tenkt meg å bruke en tidsmaskin for å reise tilbake til en epoke for å oppleve omgivelsene og stemningen. Kan romslige kunstinstallasjoner regnes som en minireise til fortiden, hvis de gjenskaper bestemte historiske omgivelser? Det kan de sikkert, hvis kunstneren selv trives med det han gjør og kjenner til ånden av en bestemt epoke. Kunstnerne Ilya og Emilia Kabakov inviterer oss til å erfare sovjetiske interiører i sine verk uten å måtte forlate 2020.

Illustrasjon av Mari Lorentzen

Sommeren 2018 var jeg så heldig å besøke utstillingen deres «Not Everyone Will Be Taken into The Future» i Eremitasjen i St. Petersburg i Russland, hvor jeg fant en spennende installasjon av kunstnerne fra 1985, «The Man Who Flew into Space from His Apartment». Det var en gjenskapt liten standard sovjetisk hybel der det bodde en mann som konstruerte en slags hjemmelaget katapult han senere brukte til å flykte fra rommet og samtidig rømme fra staten. Dette er implisert i navnet på installasjonen og i et stort hull med opprevne papirkanter øverst i taket, som vitner om at flukten skjedde raskt og dramatisk. Man kan anta at det var den sovjetiske propaganda og staten mannen ville rømme fra. Dette er antydet av kunstnerne her med den store mengden av sovjetiske politiske plakater på veggene omkring. Disse kan oppfattes som en slags hjernevask av beboeren som hadde rømt fra rommet.

Ilya (f. 1933) og Emilia (f. 1945) Kabakov er russiske konseptkunstnere, basert i USA. De jobber i sjangeren «total installation» som innebærer at man i et utstilt kunstobjekt gjenskaper et helt integrert rom fra en tidligere tid som var ved å samle inn relevante interiørgjenstander. I deres tilfelle gjelder det den sovjetiske tiden i Russland. Slik kan tilskuere erfare denne tiden ved å oppholde seg i dette rommet. 

Kunstnerisk installasjon som sjanger tar utgangspunkt i tilskuerens sensuelle og sensoriske opplevelse av verket, heller enn i at man bare skal møte på en hvit vegg. Derfor er det flere museer som ønsker å få slike verk utstilt, nettopp grunnet den nesten fysiske kontakten som besøkende får når de ser på installasjoner, og fordi kunstnere selv har flere muligheter til å uttrykke sine egne tanker og emosjoner under skapelsen av slike kunstneriske rom. Installasjon ble først etablert som kunstform med Marcel Duchamps berømte og kontroversielle verk «The Fountain». 

Takket være tre-dimensjonaliteten kan installasjoner på en måte «absorbere» seeren inn i sitt interiør, forsterke hans følelser og virke like ekte som hverdagslige ting og aspekter. Derfor kan kunstnere demonstrere verkets betydning for tilskuerne mer tydelig og nøyaktig, i motsetning til malerkunst, ved å gjenskape en hel fysisk virkelighet i ett rom. Nettopp slik gjenskapte Ilya og Emilia Kabakov et rom der det antakeligvis skulle bodd en enslig sovjetisk mann som hverken særlig brydde seg om hjemmets estetiske utseende eller om noe komfort i boligen. Interiøret virker minimalistisk og til og med asketisk: det er et minimalt antall møbler, og heller ikke mange hverdagslige gjenstander, kun enkelte, liggende kaotisk på gulvet. Det er noen få mannsplagg, heriblant et par sko. Det man snart legger merke til er lyskilden i installasjonen: Lyset kommer kun fra det hullet i taket han lagde da han sannsynligvis ble skutt ut av rommet. Denne lysstrålen kan for eksempel ansees av betrakterne som et symbol på håpet om en bedre fremtid. Likevel er stemningen i rommet heller deprimerende alt i alt.

Ilya skrev selv om verket at han alltid hadde ønsket å rømme eller forsvinne fra steder, situasjoner, øyeblikk, og samtaler helt siden han var barn. Det er vanskelig for ham å forklare hvor dette ønsket kom fra og hvorfor denne tanken var så påtrengende i hans hode, men den var alltid der. Kabakovene selv hadde ikke noen direkte kritiske utsagn om det politiske systemet i Sovjetunionen. Likevel fremstilles staten her som et forferdelig totalitært regime en vanlig innbygger ønsker å rømme fra. Kabakov-paret ønsket å illustrere det prosaiske livet til romantikere og glemte kunstnere i den sovjetiske virkeligheten, som levde i utopiene om «den gode fremtiden» til nasjonen, skapt av den politiske propaganda, og det er klart at disse utopiene aldri skulle blitt satt ut i live. Og det som var spesielt fint og uvanlig med denne kunstopplevelsen var at de tre-dimensjonale installasjonene fremsto som narrative metaforer på det hverdagslige sovjetiske livet, og det som vi kan beskrive som den sovjetiske borgerlige identiteten. Sistnevnte blir også taktilt lesbar for tilskuerne i verkets romslige estetikk, og dermed fysisk gjenskapt i verket. 

Den sovjetiske identiteten til den vanlige mannen som bodde på hybelen, er ikke presentert på en positiv måte. Installasjonen impliserer snarere det at å rømme bort fra sin leilighet til kosmoset betyr at han ikke var så lykkelig med å være der han var og over å identifisere seg med de omgivelsene og den gitte virkeligheten. Derfor er det vel forståelig hvorfor han ikke lenger ville identifisere seg med den sovjetiske staten, som bare utnyttet sine borgere som billig arbeidskraft ved å love dem «en blomstrende fremtid». Han ville derfor rømme fra denne totalitære staten og samtidig «begrave» en del av sin nasjonale identitet for et bedre liv et annet sted. Det var jo selvsagt flere ting som utgjorde identiteten til en russer i Sovjetunionen, som for eksempel språket, historien eller religionen, men om man flyktet fra hjemlandet (som var fanget inn i det sovjetiske regimet) kunne man også miste koblingen til sin kultur og historie ved å komme inn i et fremmed samfunn med en egen dominerende identitet og egne normer. 

Slik jeg ser det kan ikke et politisk regime «dekke» hele den sosiale identiteten til en person. Identitet er et veldig bredt konsept som innebærer språket, historien, geografien og kulturelle koder i et land, og som er mye «større» og mer globalt enn noen politiske prosesser, som ofte er forbigående. Men en persons følelser i møte med et sted og en epoke, og hvilke verdier man har som person, kan etter mitt syn bestemmes av flere faktorer og utgjør i stor grad ens identitet. 

«The Man Who Flew into Space from His Apartment» kan derfor regnes som en illustrasjon på et menneskelig fluktforsøk fra en gitt virkelighet, som man tydeligvis ikke trives i. Jeg som seer betrakter denne installasjonen som en beskrivelse av et forsøk på å rømme fra sin identitet ved å rømme fra staten. Det som er fascinerende ved Kabakov-parets installasjoner er at de virker så ekte og menneskelige at man nesten opplever dem taktilt ved å fysisk befinne seg i det gjenskapte rommet. Dette bygger i tillegg på det at kunstnerne selv har bodd en del av livet i Sovjetunionen og derfor har satt sammen rommet så virkelighetsnært at det oppleves veldig ekte.  Installasjon som kunstsjanger virker derfor som en tidsmaskin, fordi den inviterer tilskueren til å erfare den tidsånden som det gjenskapte interiøret representerer og dermed til å reflektere over sine taktile og fysiske erfaringer og følelser i forhold til installasjonen. Dette kan man ikke gjøre i like stor grad når man ser på et maleri. Derfor synes jeg installasjoner er mer spennende når man snakker om det følelsesmessige ved et kunstverk.


Referanser: 

 
Paragone Kunsthistorisk Tidsskrift
Previous

Mer plass, men til hvem?