Mer plass, men til hvem?

Tidligere utgave
Written By Paragone Kunsthistorisk Tidsskrift
 

Hva kan åpningsutstillingen «Jeg kaller det kunst» si om Nasjonalmuseets identitet?

Foto: Nasjonalmuseet, Oslo

Identitet får stadig større plass i debatter og samtaler omkring kunst, spesielt knyttet til spørsmål om representasjon. I den delen av denne debatten som gjelder kunstinstitusjoner møtes ofte estetiske spørsmål og mer sosiale- eller samfunnsorienterte spørsmål. Jeg vil påstå at det er i møtet mellom det estetiske og det sosiale at en kunstinstitusjons identitet kommer til syne. Det er gjennom måten museet fremstiller seg selv på at vi får en fornemmelse av «hvem» det er og hvem det henvender seg til. Det nye Nasjonalmuseet skal åpne med en utstilling med utgangspunkt i et rikt utvalg kunstneriske uttrykk utført av over 150 kunstnere, hvis eneste fellesnevner er at ingen av dem er del av museets samling fra før av. Utstillingen viser hvordan museet tar del i endringene rundt utstillingspraksis som skjer over hele verden. I pressemeldingen står det blant annet at: 

«Jeg kaller det kunst» viser verk som angår deg og meg, og som tar opp viktige temaer i samfunnet: Identitet, tilhørighet, nasjonalitet og demokrati. Utstillingen setter det etablerte opp mot det alternative, det sterile mot det personlige, og det abstrakte mot det banale.

Når man sier «det nye Nasjonalmuseet», sikter mange til det nye bygget til Nasjonalmuseet, men samtidig er nybygget også et signal om en endring i museets identitet og en mulighet for enorm fornyelse. Alt innenfor og alt utenfor er nytt eller gjort på nytt; fra arkitekturen til den permanente samlingsutstillingen. Åpningsutstillingen i museets lyshall, rommet for skiftende utstillinger, er dermed mer enn bare en innvielse av nye lokaler. I diskursen rundt kunst og kunstinstitusjoner er det ikke alltid lett å skille institusjon og bygget den holder til i – de glir over i hverandre, og det blir dermed et samspill mellom stedet institusjonen ligger og institusjonens identitet. I tillegg spiller enda et element inn: byen som påvirkes av å få et nytt signalbygg, og signalbyggets plassering i bybildet. 

Mye har vært sagt om det nye museumsbygget, og det er ikke nødvendig å gjenta det som allerede har vært sagt om plassering, utforming, om bygget i det hele tatt er «pent» eller relevant, om grafiske profiler, nettsidens utforming, planløsning, og så videre. Jeg ønsker heller at vi skal dvele litt ved de delene av denne store debatten som handler om museets identitet. Som kunsthistoriestudent ved Universitetet i Oslo har jeg opplevd å bli presentert med en objektsfokusert tilnærming til kunsten. Å se på debatter som den jeg tar opp her er en måte å utvikle og utvide dette persepktivet. Det er en måte å reflektere over det kunsthistoriske blikket jeg som student læres opp i, og hva slags blikk jeg ønsker at jeg og andre som utdanner seg med meg skal ha med seg inn i feltet hvor spørsmål om representasjon og identitet drøftes stadig mer og evnen til kritisk tenkning blir stadig viktigere. 

På slutten av 1990-tallet ble et nytt Guggenheim museum tegnet av Frank Gehry reist i Bilbao i Nord-Spania. Museet skulle bidra til urban utvikling, fellesfølelse og samhold for lokalbefolkningen, samt sikre økonomisk utvikling, noe bygget i stor grad også gjorde. Museet var en stor suksess, og denne måten å bygge på har senere blitt etterliknet over hele verden; det kalles gjerne «bilbaoeffekten». Det nye Nasjonalmuseet, i tillegg til Oslos mange andre nye signalbygg, kan forstås innenfor en slik tankegang hvor det legges vekt på samspillet mellom byen, institusjonen og samfunnet. Disse nye byggene signaliserer at Oslo er, eller ønsker å være, en storby med et rikt kulturliv, samtidig som byggene òg skal skape en felles stolthet over byen av dens innbyggere. Slike signalbygg kan forstås som «statement pieces»: de markerer at byen «er noe». På mange måter kan man med det si at det ikke er relevant om bygget er pent, men at det skal være iøynefallende og utformet av kjente arkitekter eller arkitektkontorer. Bygg av denne typen kan vi dermed forstå som identitetsskapende. De markerer noe felles for alle som bor i Oslo og i Norge, i alle fall alle som opplever at museet er for dem, alle som interesserer seg for kunst, også de som bor utenfor byen. Åpningsutstillingen kan dermed leses i denne konteksten. Den skal presentere en bred forståelse av kunst, den ønsker ikke å definere bort kunst eller kunstuttrykk. Med dette henvender den seg til et bredt publikum, også til de som kanskje i utgangspunktet ikke opplever seg som en del av det tenkte publikummet for Nasjonalmuseet. Utstillingen kan ses på som et ønske om en demokratisering av kunsten, den skal henvende seg til flest mulig. Slik sett er det sammenheng mellom det nye bygget til museet og de signalene institusjonen sender gjennom åpningsutstillingen. 

På en annen side kan man ikke stikke under en stol at museet er bygget i en nyutviklet og rik bydel. Valget sier noe om hvordan Oslo ønsker å fremstå som by, både for seg selv og for besøkende. Selv om museet ligger relativt nært et av Oslos store knutepunkter for offentlig transport, ligger det i en bydel som for de fleste ikke er en naturlig del av av dagliglivet. Museet er lokalisert i en bydel som ellers består av dyre boliger, dyre restauranter og dyre butikker – det er en bestemt del av Norges befolkning som bor og jobber i området like rundt museet. Avstanden er kanskje ikke så stor i forhold til der museet lå før, i alle fall ikke hvis man sammenligner med Munchmuseets reise, men de som har museet i sitt nabolag er en relativt homogen sosioøkonomisk gruppe som ikke kan sies å representere den brede befolkningen. 

Et viktig aspekt ved det å skulle ha et signalbygg er et at det skal trekke publikum. Det er selvsagt viktig at Nasjonalmuseet gjør det når det åpner, ikke bare de første årene, men også på lang sikt. Gjør det ikke det er det vanskelig å ikke se for seg at «Det nye Nasjonalmuseet» vil bli anklaget for å ha mislykkes. Dette betyr at museet må nå ut til en større gruppe av befolkningen enn det har gjort før, at en større del av Norges befolkning forstår seg selv som en del av Nasjonalmuseets publikumsgruppe, gitt at det ikke er tenkt at all publikumsvekst skal bestå av utenlandske turister. Her kan vi forstå det som at åpningsutstillingen skal spille en sentral rolle. Intensjonen for utstillingen, slik den presenteres i pressemeldingen, er å invitere inn alle som har en interesse for kunst i alle dets ulike former. Identitet knyttet til kunstinstitusjoner handler om hvem museet er for: hvem appellerer eller ønsker det å appellere til? En del av museets identitetsarbeid handler om hvor og hvordan utstillinger markedsføres. Skal museet utvide publikummet sitt, må det nå ut til flere enn det gjorde før. Åpningsutstillingen viser at dette er en tydelig ambisjon, den skal være en pangstart for det nye Nasjonalmuseet. Med denne åpningsutstillingen signaliserer Nasjonalmuseet at det ikke er noen «riktig» måte å se (samtids)kunst på. Dette er en måte å skape en bred publikumsappell på, og samtidig kan det forstås som en demokratisering av kunstforståelsen gjennom at den ikke skal være reservert for noen få kjennere, men at «du og jeg» skal kunne stole på vår egen forståelse når det gjelder samtidskunst. Altså, Nasjonalmuseet ønsker å være et museum for alle. Så blir det spennende å se hvordan dette videreføres, om det det legges opp til her vil fortsette over i andre deler av museets arbeid og kommende utstillinger. 

Åpningsutstillingen er en pekepinn på hvor museet har tenkt seg i en tid hvor narrativer diskuteres og spørsmål om identitet og representasjon gjør seg stadig mer gjeldende. En veiviser ja, men ikke en garantist. Det vi er og vil fortsette å være vitne til er på mange måter norsk kunsthistorie «in the making», så la oss følge godt med. 



Litteratur:




 



 
Paragone Kunsthistorisk Tidsskrift
Previous

Den Fotografiske Identiteten
Next

"The Man Who Flew into Space from His Apartment" av Emilia og Ilya Kabakov: På flukt fra sin egen identitet