Constances univers

Foto: Christian Øyen © Astrup Fearnley Museet

Den norske kunstneren Constance Tenvik (f.1990) er aktuell med en egen rominstallasjon på Astrup Fearnley i en del av utstillingen ´Sol og vår i januar – Neste generasjon i norsk samtidskunst´. Vi tok en prat med henne om indre og ytre universer, inspirerende litteratur og det lekne kunstnerskapet.

Det er lett å anta at samtidskunst ikke har en øyeblikkelig tilknytning til fortiden; at samtidskunst kun reflekterer samtiden og tidsmessige nærliggende hendelser. Tenviks rominstallasjon beviser det motsatte. Installasjonen er inspirert av den franske aristokraten Xavier de Maistres´ bok Voyage Autour de ma Chambre (A Journey Around my Room) fra 1794. Boken handler om Maistre selv, som ble satt i husarrest i førtito dager som straff for å ha duellert. Resultatet ble en diskursiv og underholdende memoar om identiteter, ytre og indre universer og reiser – på tvers av rommet. For hvorfor reise langt, når du kan reise så langt du bare vil ved sitte i en lenestol og lukke øynene?

Portrett av Constance Tenvik. Foto: Pierre Björk

” The pleasure to be found traveling round one´s room is

sheltered from the restless jealusy of men, and is independent of Fortune. Surely there is no being so miserable as to be without a retreat to which he can withdraw and hide himself from the world.”(Fra Voyage Autour de ma Chambre)

Constances rom i utstillingen er inspirert av de Maistre sin reise rundt i sitt eget rom. Det første som møter en i rominstallasjonen, innenfor døren, er en vegg med speilegg-tapet. Gulvet er belagt med et myk hvitt teppe og ved døråpningen er det plassert hvite slipperser med ulikt dekor. Den besøkende oppfordres til å ta av seg sine egne sko og vandre rundt i rommet iført slippersene. Som om tanken er at man skal sette igjen sitt gode, gamle selv i døra og tre inn i en ny rolle; ut på oppdagelsesferd.  Det første man får øye på inne i selve rommet er et enormt rødt veggteppe som henger ned fra taket – nesten like høyt og bredt som rommet selv. Det er fylt med gule soler og lilla måner i ulike størrelser og med forskjellige uttrykk – noen triste, noen glade. Foran veggteppet er det en seng som går ned i gulvet; noen tøystykker og en kosebamse; bøker. På veggene er det malerier og Constances egne tankekart. Inntil veggen står et klesstativ med ulike kostymer man kan ta på seg, deriblant en lang rød frakk i fløyel og silke. I Constances rominstallasjon er det rom for transformasjon og utforskning. Det hele er som å tre inn i et lekent og morsomt parallelt univers. Constances univers.

...

Noen dager etter utstillingsåpningen møter jeg Constance på Hotel Bristol midt i byen. Vi finner oss et stille rom med noen lenestoler, lun musikk og bokhyller; et varmt sted å søke ly i snøblesten. Vi synker ned i hver vår lenestol og forsvinner inn i en samtale som går på kryss og tvers av temaer og filosofiske spørsmål. Og selvfølgelig Voyage Autour de ma Chambre - boka det hele var inspirert av.

CB: Hva var det med boka som inspirerte deg? Hvorfor tok du utgangspunkt i den når du formet rommet ditt?

CT: Det som fanget meg med Voyage Autour de ma Chambre var dette med at hovedpersonen i boken tar på seg en reisefrakk for å krysse rommet. Jeg ble veldig fascinert av det at han ikke bare sitter i stolen og drømmer seg bort, men faktisk tar på seg en egen reisefrakk. Den frakken ble jeg veldig betatt av. Den var faktisk det første jeg lagde i hele utstillingen.

- Boken forholder seg også til objekter og kunst og hva slags rolle kunst har i livet. Det er veldig mange spørsmål som kommer opp. Det er vel først og fremst det gapet mellom den indre og ytre verden som jeg syns er morsomt.

Tenvik forteller at hun alltid har vært opptatt av indre og ytre rom. At tankekartene hennes er en måte å vrenge hjernen ned på papiret, og at det i hennes kunstneriske univers er viktig  med fri lek og utforskning. Denne holdningen har hun tatt med seg i utformingen av rommet.

CT: Rommet er egentlig en hyllest til litteratur, og det fantastiske universet som kan åpne seg ved å bare bla gjennom noen sider. Det jeg likte best med boka var at den tar for seg veldig mye av det jeg er opptatt av, spesielt filosofiske spørsmål. Det kommer for eksempel opp spørsmål om sjelen versus beistet; hvilken av delene i mennesket som skal få diktere; hva vi drives av og hvor mye vi skal kue oss for å ikke la den ene gå for langt. Det å finne en slags indre balanse i oss selv.

- Rommet er fylt opp med mine ting og mine uttrykk. Jeg hadde et ønske om å få folk inn i mitt hode og min verden. Jeg har tidligere iscenesatt meg selv i video- og performancekunst, men denne gangen ville jeg iscenesette publikum; å la dem få vandre rundt i min verden.

- I rommet er det mye rom for transformasjon med kostymer man kan ta på seg. Det er sånn at man skal kunne kjenne seg som ikke bare én person, men veldig mange flere. Jeg tror egentlig ikke man skal låse seg for mye inn i identiteter. Man må både akseptere hvordan man selv vokser og forandrer seg, men også andre.

HP Blad with Xavier de Maistre, 2018. Foto: Christian Øen © Astrup Fearnley Museet

CB: Når man går inn i rommet får man inntrykk av at det hele er veldig gjennomført. Det virker som du har en veldig god intuisjon om hva du ønsker å uttrykke. Tviler du noen ganger selv på det du gjør og valgene du tar?

CT: Ja, såklart! Man vet jo ikke alltid om noe blir bra. Når man jobber med mange elementer som skal sammen, så er det veldig nervepinnende. Det er veldig skummelt. Passer disse tingene sammen? Hvor langt skal man ekspandere? Hva hadde skjedd om man hadde tatt vekk det narrative? Det er veldig mye som skal balanseres. Heldigvis føler jeg at mulighetene jeg sier ja til og retningen jeg vil kunsten min skal ta er ganske synkronisert, så jeg kan lage ting med integritet, nysgjerrighet og glede.

CB: Hva med samarbeidet med Astrup Fearnley? Hvordan har arbeidet med rominstallasjonen vært?

CT: Det har vært nesten utelukkende positivt. Det eneste jeg har slitt med er de indre monologene. Det jeg var mest redd for i starten var sånne ”tomme tanker i bronse”. Altså, det at du har muligheten til å jobbe med raffinerte teknikker over tid, men egentlig ikke har funnet ut hva de skal fylles med. Jeg hadde mange sånne runder med meg selv. Det er alltid en kamp mellom tro og tvil, men på et eller annet tidspunkt kommer man inn i en flyt. Man låser inn idéen mer og mer og det materialiseres og finner sin stemme. I starten er det veldig skummelt å gå ut i gjørma for å se om det finnes en lotusblomst der. Men det er veldig verdt det. 

CB: Hvordan opplevde du selv å gå inn i det ferdige rommet?

CT: Det var fantastisk. Akkurat denne gangen er jeg veldig stolt av det. Glad i det. På utstillingsåpningen virket det som folk likte det. Jeg tror mange ble igjen i det rommet.

CB: Var du redd for hvordan rominstallasjonen skulle bli tatt imot?

CT: Altså, jeg har jo et behov for å bli forstått, så jeg håper jo at alle lagene blir sett. At man ikke bare tenker ”Å, så gøy med farger!” . Jeg vil at det rommet skal være et sted for transformasjoner og oppdagelser. Kanskje til og med et sted for en slags personlig utvikling. At man lærer noe nytt om seg selv.

CB: Føler du selv at du har oppnådd en form for personlig utvikling i arbeidet med utstillingen?

CT: Ja, klart! Jeg lærer så utrolig mye hver gang jeg går inn i noe nytt. Jeg har fått arbeide med spennene mennesker og teknikker. Hele prosessen ble egentlig bare bedre og bedre utover i prosjektet. Det starta jo ikke helt bra.

CB: Hva mener du? 

CT: Nei altså, siden jeg hadde fått en så stor mulighet og et så stort prosjekt tenkte jeg at jeg burde ha et sånt industrielt studio alene på Vestfossen, hvor jeg bare var for meg selv og gjorde ting alene.

CB: Så du fikk deg faktisk et eget studio på Vestfossen?

CT: Ja, jeg trodde det var kjempelurt. Jeg tenkte at jeg måtte være på ett sted hele året og lage en dyp og god produksjon, men det varte ikke så lenge. Det var noen venner og folk som brydde seg om meg som sa at det kanskje ikke var så lurt, og det hadde de jo rett i. Jeg skjønte at jeg måtte ut og oppdage ting; å treffe mennesker og gå på museer; å lese masse. Jeg er veldig glad for at jeg ikke holdt så lenge på den isolasjonstanken min. Jeg vet ikke hvor det kommer fra, det at man tror man må straffe seg selv for å lage noe bra.

Istedenfor å bli i studioet på Vestfossen dro Tenvik blant annet på residens i Paris og utforsket selvet og kunsten. Der opprettet hun og hennes tidligere skriveveileder ved kunstakademiet, Hans Petter Blad, en egen liten lunsjklubb for å dele idéer og tanker om stort og smått.

CT: Man har muligheten til å lære så mye mer om man snakker med inspirerende mennesker eller får en inngang som gjør at det blir overkommelig å komme seg inn i noe nytt. Det er det jeg prøver å vise i den rominstallasjonen. Den gleden man kan få ved å oppleve noe nytt eller ved å lese. Det herlige øyeblikket når man ser inn i seg selv og oppdager noe nytt.

CB: Så når du får utforske andres univers,  utforsker du også ditt eget?

CT: Ja! 

CB: Hva tenker du om begrepene innenfor og utenfor i forhold til ditt eget kunstnerskap og ditt eget univers?

CT: Jeg merker at jeg begynner å bevege meg i en retning hvor jeg er mindre på utkikk etter annerkjennelse utenfra. Jeg ønsker å være tilstede i livet mitt og i kunsten min, og finne ut av hva som er der. La oss si at kunstnerskapet mitt er som en hage. Det var faktisk en som sa at arbeidene mine er som en botanisk hage. Noe litt kuratert, litt vilt, og at det vokser og vannes, men uten at det er tvunget frem. Jeg har til tider hatt litt hastverk og løpt rundt med eksterne referanser og kanskje befunnet meg mer i ytre rom. Kanskje det henger sammen med å være ung i et mer bekymret og dømmende modus. Nå som jeg har vokst noe merker jeg at jeg observerer mer og utforsker mer. Det er i grunnen mer lekent. Jeg tror at kunstnerskapet mitt bare blir gøyere og gøyere.