Feminisme i akademia: Maktforhold og vitenskapskritikk

Om “oss” og “dem” i humanistisk vitenskap.

Illustrasjon av Vendela F.H @blaamanet

Den franske filosofen Simone de Beauvoir (1908 – 1986) skapte i 1949 begrepet om kvinnen som ”Den andre”. I boken, med samme tittel, analyserer hun de kulturelle forestillingsmønstrene rundt kjønnsforholdet. Med dette la de Beauvoir grunnlaget for den moderne feminismen, og forandret det såkalte ”kvinnespørsmålet” fra å være et spørsmål om natur og biologi, til å være et spørsmål om kulturens ”koding” av kjønnsforholdet.   Feministisk forskning og vitenskapsteori er ikke lenger et avgrenset felt, men en del av en større sosial og internasjonal bevegelse. På tross av dette kan det virke som om oppfatningen av kjønnene som ”oss” og ”de andre” fortsatt er tilstede i vitenskapen. Men hva legger vi egentlig i disse begrepene?

Staten

I Historie, forståelse og fortolkning omtaler Thomas Krogh feministisk teori som en vitenskap som reflekterer over hva det er som fører til den ”evige” nedvurderingen og tilsidesettingen av det kvinnelige i vår kultur. Feministisk vitenskapsteori setter med andre ord fokuset på diskriminering av kvinner og forskjellsbehandling mellom kjønnene. Men når startet egentlig dette skillet mellom ”vi” og ”dem” i humanistisk vitenskap? I den greske filosofen Platon sitt verk Staten kan vi se tendenser til et slikt skille allerede i antikken. Platon, en mann av ”fornuft”, sammenlignet kvinnen med diktekunsten:

Diktningen har den samme innflytelse på den seksuelle drift, på vreden, på alle sjelens begjær, smerte og lystfølelser, som vi jo ser at alle våre handlinger er ledsaget av. Denne vanner og nærer alle disse følelser, som heller burde tørke bort, og den gjør dem til hersker, skjønt de heller burde beherskes, dersom vi skulle bli bedre og lykkeligere istedenfor dårligere og ulykkeligere. […] Slipper du den honningsøte muse inn – likegyldig om hun kommer i lyrisk eller episk drakt, så blir lyst og smerte konge i staten, men ikke loven og fornuften, som jo alltid har vist seg å være den som kan styre best.

I dette avsnittet bringes det inn en rekke symboler og metaforer som kan assosieres med det kvinnelige kjønn og sanselighet. Platon innleder her en lang europeisk tradisjon der en bruker symboler for det mannlige og det kvinnelige for å si noe om forholdet mellom fornuft og sanselighet. Som en mann av fornuft, ga Platon uttrykk for at det sanselige og det kvinnelige måtte underordnes og bli tillagt mindre verdi. Allerede her kan vi oppfatte det som blir et skille mellom mann og kvinne – ”vi” og ”den andre” – der Platon ser på det mannlige kjønn som fornuftig, mens kvinnen sees på som en distraksjon og en villeder av fornuften; en skikkelse som vekker mannens seksuelle drift.

Kvinnen som ”Den andre” 

Den franske filosofen Simone de Beauvoir bragte frem begrepet om kvinnen som ”Den andre”. I omtalen av kvinnen som ”Den andre” vektlegger Beauvoir det faktum at kvinner gjennom historien ikke har, og heller ikke har oppfattet seg selv, som subjekt. I boken The Other Sex skriver hun følgende:

Menneskeheten er mannlig, og mannen definerer ikke kvinnen i seg selv, men sett i forhold til ham; hun blir ikke betraktet som et selvstendig vesen. […] Og hun er ingen ting annet enn det mannen bestemmer; derfor blir hun kalt ”kvinnekjønnet”, noe som betyr at hun i det alt vesentlige fremstår for mannen som en kjønnsvesen: for ham er hun kjønn, ergo er hun det på en absolutt måte. Hun bestemmes og skilles ut i forhold til mannen, ikke han i forhold til henne: hun er det uvesentlige overfor det vesentlige. Han er Subjektet, han er Det absolutte: hun er Den andre.

I Beauvoirs betegnelse av mannen som subjekt, oppfatter vi kvinnen derfor som objekt. Med dette tydeliggjør også Beauvoir at det er det mannlige perspektivet som prioriteres i samfunnet, så som i vitenskapen og akademia; kvinnen er intet mer enn et kjønnsvesen. Beauvoir forklarer at det å være et kjønnsvesen, vil si at kvinnen er underlagt mannlig dominans, og er underkastet sosiale og materielle vilkår.  Kvinnen er da ikke et fritt vesen, på lik linje som menn. Når Beauvoir starter dette avsnittet med å konstatere at menneskeheten er mannlig,  kan det tolkes som at Beauvoir som kvinne hevder at det er menn som har tildelt kvinnen rollen som underordnet, og at det derfor innen humanistisk vitenskap er menn som selv har markert et skille mellom menn og kvinner.

Beauvoirs omtale av kvinnen som ”Den andre” kommer ikke uten kritikk. I sin forklaring av kvinnens lave selvfølelse i samfunnet, trekker hun frem det mannlige og kvinnelige kjønnsorgan, og beskriver kvinnens seksualorgan som ”et mysterium også for kvinnen selv, bortgjemt, fordreid, slimet og fuktig.” Med dette skaper Beauvoir assosiasjoner til kvinnen som noe dunkelt og fremmedgjort. Det kan her diskuteres om Beauvoir selv er med på å forsterke det oppfattede skillet mellom ”oss” og ”dem” i vitenskapelig sammenheng, og vi kan stille spørsmålet: Kan det tenkes at feministisk vitenskapsteori generelt har vært med på å tydeliggjøre og forsterke skillet mellom ”oss” og ”de andre” i humanistisk vitenskap? 

Feminismen som vitenskapsområde

Feministisk forskning kan sies å ha et politisk utgangspunkt. Som en del av kvinnebevegelsen som oppstod i Vesten mot slutten av 1960-tallet, gjorde feminisme som vitenskap sitt inntog. Kvinnebevegelsen var en del av den antiautoritære ungdoms- og studentbevegelsen, og de fleste av dem hadde høgere utdannelse. Disse kvinnene ville gjøre et opprør med den mannsdominerte samfunnskulturen, og krevde likestilling, samtidig som de rettet kritisk argumentasjon mot samfunnets og akademias hierarkiske oppbygning. Feminismen påpekte at den vitenskapelige tradisjonen hadde tilsidesatt kvinner, utestengt dem fra forskningsmiljøene og gjort dem usynlige. Med dette la de et press på det tradisjonelle utdanningssystemet, som i stor grad var drevet av menn, og kritiserte noen av premissene for den samfunnsvitenskapelige og humanistiske forskningen.  

I årene som fulgte ble også den kunstneriske vitenskapen utsatt for kritikk av selverklærte feminismer, deriblant kunstkritikeren Linda Nochlin (1931 – 2017).

”Hvorfor har det ikke vært noen store kvinnelige kunstnere?”

I essayet Hvorfor har det ikke vært noen store kvinnelige kunstnere? publisert i 1971, rettet den feministiske kunstkritikeren Linda Nochlin søkelyset mot forskjellsbehandling og diskriminering ved kunstakademier. Tittelen på essayet er ment å provosere, noe den definitivt gjør, men Nochlin har et poeng. Nochlin hevdet nemlig at en av grunnene til at det ikke har vært noen store kvinnelige kunstnere, kan begrunnes med utestengelsen av kvinner fra kunstakademier. I essayet tar hun for seg kjønnsdiskriminering i samfunnet, men legger særlig vekt på kjønnsdiskriminering som har foregått i akademia gjennom historien. Nochlin forklarer at kvinner i tiden fra renessansen til sent 1800-tallet ble nektet adgang til kunstakademier. Kvinner ble også nektet å stille som aktmodeller og å delta i undervisning som involverte studier av  menneskekroppen så sent som i 1850. Dette betydde i sin helhet at kvinner ikke fikk fullført sin kunstneriske utdannelse, og derfor ikke hadde muligheten til å skape ”stor kunst” på lik linje som sine mannlige motparter.  Linda Nochlin legger med dette eksempelet vekt på hvordan kvinner har blitt utestengt fra akademia, men nevner også hvordan kvinnen i samfunnet sees på som et objekt, underordnet mannen, som fremstår som subjekt. 

Hva Linda Nochlins feministiske vitenskapskritikk har bidratt med, er åpent for diskusjon. I et intervju med amerikanske ArtNews Magazine, publisert i juni 2015, spør kunstjournalist og kurator Maura Reilly kunstkritiker Linda Nochlin om hva som inspirerte henne til å skrive essayet ”Hvorfor har det ikke vært noen store kvinnelige kunstnere?”. På dette spørsmålet svarer Nochlin at hun blant annet ble inspirert av det faktum at det på daværende tidspunkt ikke fantes noe som kunne kalles feministisk kunsthistorie. Videre i intervjuet stilles Nochlin spørsmål om hvordan dette har endret seg til i dag, hvorav Nochlin svarer at det har skjedd store endringer i både formidling av kunsthistorisk teori og hos kunstakademiene. Hun poengterer at kvinner per dags dato utgjør 60 prosent av elevandelen innenfor faget kunsthistorie. Hun påpeker også at det undervises i emner om kvinnelige kunstnere, feminisme og samtidskunst laget av kvinner, noe hun understreker hadde vært utenkelig i tiden essayet Hvorfor har det ikke vært noen store kvinnelige kunstnere? ble publisert. Som Nochlin poengterer, har det utvilsomt skjedd endringer innenfor akademia, da kvinner i humanistiske fagområder som kunsthistorie, utgjør hoveddelen av elevandelen. Om feministisk vitenskapsteori, utsprunget fra kvinnebevegelsen på 1970-tallet, har vært med på å bidra til økt likestilling blant kjønnene innenfor humanistiske vitenskapsområder, er derfor ikke å fornekte. Dette betyr derimot ikke at kvinner faktisk er likestilt med menn, noe Nochlin kommer inn på i dette utsagnet:

[…] As a feminist, I fear this moment´s overt reversion to the most blatant forms of patriarchy – a great moment for so-called ”real men”, like footballplayers and politicians, to assert their sinister dominance over ”others”, primarily women and people of color – the return of the barely repressed. Masculine dominance in the art world fits into this structure, and we need to be aware of it. But I think this is a critical moment for feminism and women´s place in the art world…We need to be conscious not only of our achivements, but also of the dangers and difficulties lying in the future.

Fra intervjuet med Nochlin får vi inntrykk av at feministisk vitenskapskritikk utvilsomt har bidratt til økt likestilling mellom kjønnene i akademia. Samtidig står feminismen og kvinner overfor utfordringer tilknyttet den mannlig dominansen i flere arenaer i humaniora. Vi kan derfor ikke påstå at det ikke lenger finnes et skille mellom ”oss” og ”de andre” i humanistisk vitenskap.

Humaniora og makten 

I boken Humanoira: en innføring forklarer Helge Jordheim og hans medforfattere at de humanistiske disiplinene alltid har vært preget av gitte mål og rammer, og at disse målene og rammene er noe som er skapt, og derfor kan forandres med tiden. At det derfor, i 2019, rundt femti år etter kvinnebevegelsen utartet seg, fremdeles eksisterer et ”vi” og ”de andre”, kan virke litt uforståelig. Jordheim påpeker derimot at endringer av gitte mål og rammer innen de humanistiske disiplinene, foregår langsomt. Men hvorfor finnes det i det hele tatt et skille? I utgangspunktet finnes det intet ”vi” i humanistisk vitenskap, men innen felt som for eksempel historieskriving har det i all tid vært et fokus på sammenhengen mellom historien og det nasjonale. ”Vi” blir dermed et historisk, kulturelt og nasjonalt ”vi”. Et eksempel på dette er oppfatningen av Vesten som utgangspunkt for det historiske kanon, og fremmedgjøring av andre kulturer. En betegnelse for andre, fremmede kulturer var orientalismen, som ikke bare var en humanistisk disiplin, men også en strømning innenfor kunst, litteratur og musikk. I vitenskapelig sammenheng ble orientalisme brukt som betegnelse av blant annet forfattere og humanistiske forskere for det som angikk Midtøsten og Asia. Slik kan vitenskapen forsvare begrepet ”vi” og ”de andre” med geografi og kultur. Det blir med andre ord et spørsmål om hvilke perspektiver vi anlegger historien og kulturen. Et slikt skille kan derfor virke mer forståelig og enklere å godta enn skillet som har oppstått mellom menn og kvinner i humanistisk vitenskap. Det finnes her ingen geografisk eller kulturell begrunnelse for skillet mellom menn som ”oss” og kvinner som ”de andre”. Og det er nettopp dette skillet, både når det kommer til orientalisme og feminisme, som forblir et av de store humanistiske problemene. Ironisk nok er en av humanioras politiske og kulturelle funksjon å skape ”vi”, og skape et skille mellom humanioras subjekter, de som vet, og humanioras objekter, de som ”vi” vet om. Og det er muligens dette skillet som gjør det vanskelig for feministisk vitenskap å tre frem og stilles på lik linje som andre vitenskapsfelter innen humaniora. Og det er muligens også derfor feministisk vitenskapskritikk er viktig. 

Gjennom feministiske skikkelser som Simone de Beauvoir  og Linda Nochlin får vi en skildring av kvinners historie innen humanistisk vitenskap og innen samfunnet generelt. I Beauvoirs bok The Other Sex fra 1949, omtales kvinnen som ”Den andre” og noe som er underordnet mannlig dominans. Med dette bragte hun frem en etterlengtet diskusjon om den manglende likestillingen mellom kjønnene. Nochlin på sin side fremmet spørsmålet om kvinners fravær fra det kunsthistoriske kanon i essayet Hvorfor har det ikke vært noen store kvinnelige kunstnere?, publisert i 1971. På tross av tiden som har gått fra Beauvoir først omtale av kvinnen som ”Den andre”  og den økte likestillingen blant kvinner og menn i samfunnet i dette tidsrommet, er skillet mellom ”vi” og ”dem” fortsatt opprettholdt i humanistisk vitenskap. Dette er noe humanistiske vitenskapsgrener må tak i.

Samtidig kan det diskuteres om feministisk vitenskap også må rette et kritisk blikk mot seg selv. Beauvoir omtalte som kjent kvinnen som ”Den andre” og skrev flere bøker om tilsidesettingen av kvinner både i samfunnet og akademia. På den måten kaster Beauvoir lys over kvinnespørsmålet, noe som i seg selv er positivt, men hun kan sees på som å opprettholde dette skillet ved å assosiere kvinnen med det kvinnelige kjønnsorgan som noe ”dunkelt og mystisk”, noe som i seg selv er kritikkverdig. Ved at kvinner selv omtaler det mannlige kjønn som ”vi” og fortsetter å omtale seg selv som ”de andre”, er kvinner selv til en viss grad med på opprettholde dette skillet. Dette er derimot ikke et spørsmål om skyldfordeling, men et spørsmål om hvordan humanistisk vitenskap selv kan bidra til å redusere skillet mellom ”oss” og ”de andre”.

Bibliografi

Beauvoir, Simone de. The Second Sex. Oversatt av Constance Borde og Sheila Malovany-

Chevallier. New York: Vintage Books, Random House inc., 2011.

Jordheim, Helge, m.fl. Humaniora: en innføring. Oslo: Universitetsforlaget, 2011.

Krogh, Thomas, m.fl. Historie, forståelse og fortolkning. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2003.

Nochlin, Linda. Hvorfor har det ikke vært noen store kvinnelige kunsthistorikere?. Oversatt av Torill Hanssen, Oslo: Pax Forlag A/S, 2002.

Reilly, Maura. ”Linda Nochlin on Feminism then and Now”, i ArtNews Magazine juni, 2015, s. 71-72. Link til elektronisk kopi: http://www.maurareilly.com/pdf/publications/2015_LNInterviewAN.pdf