Å gi og ta plass – et portrettintervju med Eva Hansen Sjøvold

Sjøvold, Eva Hansen. Uten tittel. 2023. Husvegg i Brenneriveien, Oslo. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren.

En ung og talentfull kunstner, som har tenkt å både gi og ta plass. Gi plass til de ukonvensjonelle, de som er annerledes. Og selv ta den plassen de fortjener i kunstverdenen.

–  Jeg vil vise andre som meg at man kan ta plass, og at man fortjener å bli hørt.

På en solfylt ettermiddag i oktober, er min plass på en barkrakk på Fuglen i Pilestredet i Oslo. Den ikoniske kaffebaren – med sitt varme, gulbrune 60-talls interiør – er så godt som full, og ørene mine er fylt med en behagelig kombinasjon av summende stemmer og klimprende bakgrunnsmusikk. Den plassen jeg egentlig ønsker meg, er i en av de to relativt slitne lenestolene innerst i hjørnet ved vinduet, og når de to damene som har sittet der reiser seg og går, røsker jeg sammen tingene mine og kaprer stolene før noen andre gjør det. Det er liksom litt hyggeligere å sitte der enn ved en bardisk når jeg har tenkt å grave i et fremmed menneskes hode i en times tid. Kaffelukten kiler meg i nesen, så jeg kjøper meg en kopp og prøver å gjøre meg så klar som jeg kan bli til å møte Eva Hansen Sjøvold.

Eva er 22 år gammel, og har allerede klart å bemerke seg i Oslos kunstverden. Selv har jeg fulgt kunstneren på Instagram en stund, og synes kunstverkene deres er vakre og rørende – de får meg til å legge merke til noen såre deler av meg selv, som jeg vanligvis ikke vier særlig oppmerksomhet til. Eva maler figurativt, og skildrer menneskene i motivene sine på en nær og skjør måte, med en ekspressiv fargebruk. Verkene deres er mektige og monumentale, de maler helst på massive lerreter eller på store husvegger. Du har kanskje sett et av maleriene deres i Brenneriveien, like ved Blå på Grünerløkka, der en person i svart over-og underdel sitter fremoverlent i en dusj og pryder hele den ene veggen på et av byggene. Nysgjerrig på mennesket bak disse kunstverkene, sendte jeg i et øyeblikk av overmot en direktemelding til Eva på Instagram og spurte om jeg kunne få lov til å intervjue dem til Paragone. Heldigvis – både for deg, og for meg – takket Eva gladelig ja.

Like etter klokken fem kommer Eva til syne i vindusruten ut mot Pilestredet, gående bortover fortauet. Jeg smiler og vinker for å gjøre meg kjent, og skribler «råkul» ned i notatboken min. Og det er nettopp råkul Eva er: Med bleket, blondt punker-hår og litt svart sminke rundt øynene, en sort skinnfrakk, en sort skjorte med striper av blankt og matt tekstil, og røffe, mørkegrå cargobukser med nagler festet her og der. En blyant stikker ut av et hull i den ene lommen på buksen – verktøyene er aldri langt unna. Hender, hals og ansikt bugner av smykker, ringer og piercinger i forskjellige metaller og utforminger, og de utstråler en trygghet i seg selv som jeg nesten kan ta og føle på.

Eva bestiller seg også en kopp med dagens kaffe, og vi setter oss i hver vår litt slitne lenestol. Egentlig hadde jeg tenkt å forsøke å virke som om dette er noe jeg gjør hele tiden, «fake it ‘till you make it» og alt det der, men Evas rolige og åpne karakter får meg til å avsløre den store planen min ganske raskt og innrømme hvor nervøs jeg faktisk er. Den litt kleine, formelle stemningen letter, og praten begynner å rusle avgårde. Jeg viser Eva notatboken min hvor jeg skriblet ned «råkul», og det virker som at de setter pris på det. De forteller at de liker å leke med estetikk, og beskriver seg selv som en eksentrisk, ikke-binær emo-bestemor. En presis beskrivelse, etter min mening.

Eva er født og oppvokst i Mo i Rana, men har bodd i Oslo i omtrent tre år. De beskriver hjembyen som et sted preget av en blanding av industri og natur, med store avstander mellom folk. En distansert kultur, både sosialt og i kilometer. Eva forteller at det ikke bare har vært lett å vokse opp som annerledes på et sted hvor det skal lite til før man skiller seg ut. Man blir fort synlig i en liten by.

–  Når man er litt sær, blir man enda mer sær sammenlignet med andre på et sånt sted. Det er ikke så mange man har lyst å være rundt. Jeg fikk litt kultursjokk da jeg kom til Oslo, folk er så mye varmere her.

Eva forteller at de alltid har hatt venner og aldri vært helt alene, men de har opplevd en del sosial turbulens. De forklarer at de har borderline personlighetsforstyrrelse, som kjennetegnes av blant annet intense og skiftende følelser, identitetsproblemer og ustabile relasjoner. Når noe som det forblir udiagnostisert og ubehandlet, kan ting fort bli litt utfordrende. For Eva er kunsten blitt et «safe space», en måte å prosessere og bearbeide ting på. Når de ikke får malt på en stund, blir de skikkelig sur, nedstemt og irritert. Med et litt lattermildt uttrykk beskriver Eva hva kunsten gjør for dem:

–  Det føles virkelig som alt jeg er. Det er veldig klisjé å si, men jeg føler liksom at det er grunnen til hele min eksistens.

Jeg liker klisjeer, så jeg nikker samstemmende. Det virker berikende å være så lidenskapelig investert i noe, men jeg forestiller meg at man er avhengig av støtte fra de rundt seg for å ha mulighet til å kunne utvikle seg som kunstner. Eva forteller om foreldrene sine, som alltid har oppfordret dem til å gjøre sin greie. De har ikke nødvendigvis vært opptatt av at det var akkurat kunst Eva skulle drive med, og har forsøkt å minne dem om at veien de ønsker å gå ikke er en strak og enkel vei å følge – det kommer til å bli vanskelig. Nå er de veldig positive til at Eva satser på kunsten, og det har også vært mye støtte fra forskjellige lærere oppigjennom årene. Eva er glad for støtten de har fått av dem rundt seg, men tror ikke at det har vært avgjørende for dem. Drivkraften har de alltid hatt selv, og jeg lurer på hvor de tror denne kraften kommer fra.

–  Jeg skjønner ikke helt hvor det ønsket og den gleden kommer fra. Det er litt som en avhengighet. Jeg kan ikke ikke gjøre det, liksom.

Inspirasjonen henter Eva i det subkulturelle miljøet rundt seg, og menneskene de omgås med. Det kjønnsflytende og androgyne er en stor del av deres motiver, men det viktigste er det intime. Det å skildre mennesker i settinger man vanligvis ikke ser folk man ikke kjenner i, som i sengen eller i dusjen. Det skeive aspektet ved Evas figurer er på en måte ikke så relevant, selv om det likevel er det. Det er relevant i den forstand at skeiv representasjon alltid er viktig, samtidig som det ikke er hovedfokuset – det er jo bare sånn folk er. Sånn Eva er. Det er det menneskelige som er viktig, det skjøre og sårbare vi alle kan kjenne oss igjen i, uavhengig av hva man eventuelt identifiserer seg som.

Jeg er nysgjerrig på den formelle tilnærmingen Eva tar i kunsten sin, og hvorfor de foretrekker å male figurativt. Jeg får vite at det i utgangspunktet ikke egentlig var kunstner Eva hadde tenkt å bli. I 15-årsalderen var planen å bli tegneserieskaper, og da lærte de at de først måtte lære å tegne mennesker realistisk for å deretter kunne forenkle dem. Men, som vi nok alle har erfart selv, er det ikke alltid ting går etter planen.

–  Jeg får ikke til å forenkle ting! Å abstrahere, jeg bare klarer det ikke, ler Eva.

 Så det figurative har fått bli. Eva bruker likevel abstraksjon i motivene sine, i de ekspressive penselstrøkene. Jeg spør hvorfor de gjør det, og hva de ønsker å oppnå med dette – og det er neimen ikke lett å skulle sette ord på hva man egentlig gjør når man forsvinner inn i den kreative sonen, og jobber nærmest ut fra instinkt.

–  Jeg føler meg litt tatt på sengen når jeg får spørsmål om hva jeg faktisk gjør. Når jeg maler pleier jeg ikke å tenke på ting, jeg bare “blacker” helt ut.

 Likevel klarer Eva å forklare det på en måte som gjør at jeg forstår, i den grad jeg kan klare å forstå hva som foregår inne i hodet til et annet menneske. De bruker veggmaleriet i Brenneriveien som eksempel, og forteller at det i bunn og grunn handler om å gjøre noen ting tydeligere og andre ting mindre tydelig. Istedenfor å tenke «dette er en brystkasse», fokuserer Eva heller på de forskjellige fargene de ser i bildet de har tatt av motivet de ønsker å male. Å male det som en form, skape et slags bilde i skyggen – små felt med sin egen fargehistorie. Møter mellom lys og skygger som er interessante, og har en annen energi enn å bare være en brystkasse. Litt som et abstrakt maleri.

Sjøvold, Eva Hansen. Uten tittel. 2023. Akryl på lerret. 250 x 160 cm. Oslo. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren.

Noe av det som gjør kunstverkene til Eva så særegne, er størrelsen. Det er på de store lerretene og husveggene at kraften deres får komme fram.

–  Det gjør også noe med motivene mine, de får en større tyngde og blir mektigere.

 Og det er nettopp ved å gi motivene denne tyngden av Eva håper de kan være med på å løfte fram de som er annerledes. De ønsker å få andre til å føle at de har lov til å kreve sin plass, og irriterer seg over et samfunn og et system som gjør at folk som ikke passer inn i “normalen” blir skjøvet vekk, og stemmene deres blir stilnet. Eva forteller om hvor mange fantastiske mennesker de kjenner som de synes burde ta mer plass, slik som bestekompisen Alexander, en person de ofte fremstiller i motivene sine. Alexander blir beskrevet som en alternativ, feminin, homofil goter, og måten Eva snakker om Alexander på gjør det tydelig for meg hvor mye kjærlighet det finnes mellom de to. Å kunne vise frem slike karakterer og gi dem så mye plass gjennom et format folk respekterer så mye som figurativt maleri, er en stor del av det som driver Eva.

 Det figurative maleriet har vært den dominerende tendensen i kunsthistorien, men nå er det på en måte ikke like aktuelt lenger. Det er jo så mange andre uttrykksformer å jobbe med i vår moderne tid, så hvorfor har Eva søkt tilbake til denne eldgamle kunstformen?

–  Det er egentlig ganske selvsentrert, hele greien. Jeg vil formidle en stemning, forklare hva jeg ser og hvordan jeg ser det. Hva jeg føler på når jeg ser det jeg ser, og forsøke å gi andre et innblikk i en følelse eller en situasjon.

Eva synes også det er spennende å kreve sin plass i en del av kunstverdenen som historisk sett har vært mannsdominert. Å skulle komme inn som en eksentrisk, ikke-binær, emo-bestemor-karakter, synes de er morsomt, men også vanskelig. Å være en ung kunstner i Oslo – eller hvor som helst for den saks skyld – er utfordrende. Å gjøre seg selv synlig, er derfor åpenbart helt essensielt. Det er også noe av det som driver Eva, å få validering og at noen liker det de gjør. Det å få muligheten til å ha utstillinger, slik at de kan produsere mer, er det eneste Eva egentlig vil. Å kunne bruke all sin tid på å male.

Et av deres nylige påfunn i søken etter synlighet, var å være med som deltaker i NRK-serien Portrettmesterskapet. Selv om Eva synes det var stressende å skulle jobbe med kameraer og dommere rundt seg, er de likevel glad for at de var med på programmet. Skeive, ikke-binære emo-bestemødre er ikke noe man møter på hver dag, og Eva er vant til å bli stigmatisert, vant til forhåndsdømmende og nedlatende blikk. Deltakelsen i Portrettmesterskapet har ført til en synlighet Eva ikke har kjent på før – fra å ikke ha en stemme og å bli totalt overhørt, til å få anerkjennelse for kunsten sin og plutselig bli en person folk ønsker å bli kjent med – de får ta plass.

–  Det betyr ganske mye for meg, å kunne vise andre som meg at man kan ta den plassen, og at man fortjener å bli hørt.

Fremtidsplanene til Eva er alt annet enn beskjedne. Når jeg spør om hva de drømmer om, og hvor de ser seg selv om ti år, er svaret intet mindre enn «rik og berømt». Å kunne leve utelukkende av kunsten sin, er vel noe alle som definerer seg selv som kunstner strever etter å oppnå.

–  Jeg har alltid vært litt stormannsgal, helt siden jeg var liten har jeg alltid hatt lyst til å bli berømt.

Veien mot å bli rik og berømt er lang og kronglete, så Eva tar et skritt om gangen. De er litt hemmelighetsfull, men forteller meg likevel litt om hvilke planer de har framover. Blant annet skal de ha en gruppeutstilling sammen med noen venner på Blitz-huset. Eva synes gruppeutstillinger er gøy, og setter pris på den litt mer avslappede stemningen enn man kanskje finner i det hvite gallerirommet. De skal også ha et nytt samarbeid med Street Art Oslo, og holder på å planlegge en separatutstilling sammen med dem.

–  Jeg hater egentlig separatutstillinger, jeg får så mye angst av det. Det er dritskummelt, jeg holder på å tisse på meg selv av det.

Det skjønner jeg godt. Å skulle vise fram noe man har jobbet med over lang tid, og som blottlegger ens indre tanke- og følelsesliv, for at folk skal komme og se på det og bedømme om de synes det er «god kunst» eller ikke, virker ganske overveldende. Uansett hvor skummelt det måtte være, er det likevel helt nødvendig om man skal klare å sette navnet sitt på kunstkartet. Så da får det bare være skummelt, Eva har bestemt seg for å ta den plassen uansett. 

Eva Hansen Sjøvold. Foto: Kristin Schilbred Solberg

Både å gi og å ta plass. En drøm om å kunne leve av lidenskapen sin, å kunne fylle livet med det som gir livet mening – å male. Et ønske om å vise andre som føler seg annerledes, misforstått og forhåndsdømt at de både kan og bør være akkurat slik de ønsker å være. Det kommer alltid til å være noen som ikke liker det du gjør, uansett hvor hardt du prøver å passe inn i “normalen”. Med sin ekspressive og kraftfulle malerstil, og de store, majestetiske kunstverkene, forteller Eva oss at vi alle har rett til å være så rare og ukonvensjonelle vi bare vil, og vi får lov til å kreve vår plass. Jeg tror vi alle ville hatt godt av å høre litt mer på skeive, eksentriske, ikke-binære emo-bestemødre.