The Fourth Plinth: Samtidsskulptur som offentlige monument

Written By Tiril Sofie Erdal
 

Kunst var i sin opprinnelse elitistisk. Avant-garde kunstnere har arbeidet i lange tider med protest-kunst som har brutt med den akademiske tradisjonen. Kunst som nekter å følge de konvensjonelle reglene for hva som er vakkert eller bevisst bryter dem. Kunst som er «stygt». Kunst som nekter å bli fortolket og ikke vil bli plassert i noen annen kontekst eller gitt en betydning utover den selv.

Tydelige eksempler for dette finner vi for blant annet i minimalistiske skulpturer, som gjør alt de kan for å unngå at betrakteren skal fortolke kunsten utover de formalistiske egenskapene som er der rent fysisk. Og Marcel Duchamps Fontene (1917) er et berømt eksempel på provoserende kunst som streber mot å provosere og bevisst bryter tradisjonelle regler for hva som er vakkert. Intensjonen til disse kunstnerne er å kritisere kunstens opphøyde status og å gjøre det mindre elitistisk, men for en som ikke har denne bakgrunnskunnskapen, blir kunsten bare gjort mer utilgjengelig. Moderne abstrakt kunst er på den måten ironisk.

Hvordan kan vi gjøre samtidskunst mer tilgjengelig?

The Fourth plinth

Utenfor National Gallery på Trafalgar Square i London, var det planlagt at det skulle være fire skulpturer, men siden de ikke hadde nok ressurser, ble det bare laget tre. Basen til den fjerde, som skulle bære en skulptur av William IV ridende på en hest, ble dermed stående tom, og det forble den i 150 år. I 1998 ble endelig basen tatt i bruk. The Royal Society for the encouragement of Arts, Manufactures and Commerce (RSA) satte midlertidig opp tre bestillingsverk. I dag er Trafalgar Square eid av the Mayor of London og den fjerde basen er en scene for samtidskunst, hvor det etter tur blir satt opp nye skulpturer av ledende kunstnere, bestilt av the Mayor of London's Fourth Plinth Commission.

Ved å ta kunstverkene ut av galleriet og ut på den åpne plassen hvor folk passerer hver dag, ønsker de å gjøre samtidskunst mer tilgjengelig for offentligheten. Hvor godt dette fungerer er det ulike meninger om, men det er ingen tvil om at prosjektet har skapt mye debatt og har gitt de utstilte skulpturene mye opperksomhet, også internasjonalt.

Det gir mening å fylle den allerede eksisterende basen med rullerende bestillingsverk, men det er åpent for diskusjon om the Fourth Plint egner seg som en plattform for samtidskunst. Jonathan Jones kritiserte prosjektet i en artikkel i the Guardian for å «holde skulptur fanget i det nittende århundre». Han argumenterer for at slike baser for skulpturer er noe fra fortiden, som vi hadde beveget oss vekk fra, og at den begrenser kunstverkene. Denne opphøyde statusen som kunsten har blir bare videre forsterket ved å sette den oppå en pidestall. Når man tar det i betraktning, høres konseptet med å ha en «plinth» som utgangspunkt for å utstille kunst, ut som en dårlig ide.

På den annen side kan dette kan være en platform for å enten kritisere, diskutere eller akseptere kunstens opphøyde status. Skulpturene på the Fourth Plinth er tydelig kontrastert mot de andre skulpturene, og har fått mye oppmerksomhet. Enkeltverkene som blir utstilt har vekket et stort engasjement og mye debatt. Dermed vil jeg argumentere for at det er veldig vellykket.

The Invisible Enemy Should Not Exist

Av the Fourth Plinths skulpturer, er den til nå absolutt sterkeste, irakisk-amerikanske Michael Rakowitzs The Invisible Enemy Should Not Exist (2018), som for øyeblikket er utstilt og vil være det frem til mars 2020. Den er tydelig og man kan sette pris på den uten bakgrunnsinformasjon. Man trenger ikke å vite mye om kunsthistorie for å forstå at den representerer en skulptur fra oldtidens midt-østen. Går vi nærmere kan vi se at den ikke bare er en kopi av en eldre skulptur. Den er dekket med daddel-sirup bokser fra Irak. Det er ikke sikkert det sier en betrakter uten forkunnskaper særlig mye mer enn at det ikke er en direkte replika, men dersom man undersøker videre, står skulpturen frem som virkelig uttrykksfull.

Illustrasjon: Helga Olsen

Illustrasjon: Helga Olsen

The Invisible Enemy Should Not Exist er en replika av en steinskulptur av en lamassu fra 700 f. Kr., som er en figur med oksekropp, vinger og menneskehode. Skulpturen Rakowitz har gjenskapt stod opprinnelig som to monumenter ved inngangen til byen Nineveh. The Invisible Enemy Should Not Exist er et bilde på Iraks kultur, noe som også kommer til utrykk gjennom daddel-sirup boksene den er dekket med. Dadler var Iraks største eksportvare etter olje, men på grunn av krigen, ble industrien kraftig redusert. Krigen med USA og senere med ISIS har ført til at Irak har blitt frarøvet store mengder av sin materielle kultur.

I 2003 ble minst 13,864 gjenstander stjålet fra Iraks nasjonalmuseum under kaoset som fulgte den USA-ledede invasjonen av Irak. Dette var den største plyndringen av et museum i historia. I 2015 drev ISIS med en systematisk ødeleggelse av materiell kultur som ikke passet inn i deres regime og publiserte videoer av ødeleggelsene som propaganda. De brant bøker, vandaliserte og stjal fra Mosulmuseet og andre institusjoner. Lamassuen fra 700 f. Kr. var blant gjenstandene i Mosulmuseet som ble knust av ISIS.

Gjennom sin plassering foran Storbritannias nasjonalmuseum, som er et viktig galleri i vår kultur, får den oss til å tenke på hvordan vi (eller kanskje særlig britene) hadde følt det om kunsten i museet hadde blitt knust. Den fungerer som en påminnelse på våre kulturminners enorme viktighet. Dette er særlig aktuelt nå, med tanke på at Brazils nasjonal museum brant ned nå i høst. Vi er privilegerte som har kulturinstitusjoner som tar vare på kulturarven vår og mange i vesten tar dette forgitt. Da er det passende å ha en lamassu, som man mente skulle gi beskyttelse, foran museet. “The Invisible Enemy Should Not Exist” representerer de undertryktes kunst, kulturarv som har blitt knust og løfter verdien av kulturskattene vi finner like bak.

De fleste av de andre skulpturene i serien roper ut i en kryptisk utforming. En som er vant med å forholde seg til moderne kunst vil kunne sette pris på og forstå at David Shrigleys skulptur Really Good (2016), med en tommel som strekker seg oppover på en unaturlig og grotesk måte, skildrer en typisk amerikansk, positiv holdning på en ironisk måte, og at Yinka Shonibares Nelson's Ship in a Bottle (2010) tematiserer etnisitet og kolonisering. For en som ikke er vant med dette derimot, vil disse fremstå som merkelige skulpturer på en pidestall. Selv om Shonibares og Shrigleys skulpturer er gode, fikk de og da særlig Shrigleys Really Good, sannsynligvis flere av de som gikk forbi til å riste på hodet og avfeie det som «moderne kunst». Lamassuen på den annen side, i tillegg til å etter min mening ha det sterkeste og mest vellykkede uttrykket på et teoretisk nivå, fungerer også elegant som en offentlig skulptur uavhengig av hvor mye kunnskap man har om moderne kunst.

Jones fra the Guardian har rett i at basen legger opp til en mer konservativ utforming av kunsten, men nettopp dette inviterer også til et nyskapende møte mellom det eldre og det nyere. The Fourth Plinth oppfordrer kunstneren til å gjøre skulpturen mer tilgjengelig og umiddelbart kraftfull. Rakowitzs sterke skulptur av en oldtidsskatt er kompleks og virkelig samtidsaktuell innholdsmessig, så vel som at man ikke trenger å dykke dypt i det teoretiske for å sette pris på den.

 
 
 

Øvrig Bibliografi:

 
Tiril Sofie Erdal

TIRIL SOFIE ERDAL (f. 1997)

Previous

Anicia Juliana: Konstantinopels kvinnelige kunstmesen