Anicia Juliana: Konstantinopels kvinnelige kunstmesen
Det Bysantinske Riket (330 – 1453) var et kjerneområde i middelhavsregionen, religiøst og kulturelt, og var dermed viktig for utviklingen av den europeiske sivilisasjon. I dette samfunnet hadde kvinner en marginalisert posisjon i forhold til menn. De fikk ikke delta i det offentlige livet; det var ekteskapet, barneoppdragelsen og husholdningen som var deres domene. Likevel klarte enkelte kvinner å skaffe seg sosial status og maktinnflytelse som var uvanlig å ha for kvinner som ikke var keiserinner. Anicia Juliana var en av dem. Makten skaffet hun gjennom finansiering av offentlige bygninger i Konstantinopel, kanskje først og fremst kirken Hagios Polyeuktos bygd i 527.
Det Bysantinske samfunnet var preget av patriarkat og misogynisme, og statsoverhodet var som regel en mann. Gud hadde jo skapt kvinnen Eva fra Adams ribbein, og dessuten var det Eva, ikke Adam, som lot seg friste og sørget for at menneskene ble kastet ut fra Paradis.1 Kirkefedre så av denne grunn på kvinnen som en slags feilskapt mann, og fikk støtte i en rekke bibeltekster. Når man i det senere undersøker kvinners posisjon i Det bysantinske riket, tas det ofte utgangspunkt i disse ideologiske forskjellene mellom kjønnene. Som konsekvens har ofte historieskrivning plassert kvinnene innenfor kategorier; enten er de slaver, jomfruer, koner, mødre, enker eller keiserinner.2
Etter denne rolleinndelingen utøvde kvinner politisk makt kun som keiserinner, og Theodora trekkes gjerne frem som eksempel. Anicia Juliana, født i 462 i Konstantinopel, var imidlertid en aristokratisk kvinne som aldri ble keiserinne. Likevel utøvde hun politisk makt som selv keiseren, Justinian I, sannsynligvis følte seg truet av.3 På denne måten viser Juliana at den strenge rolleinndelingen for bysantinske kvinners roller ikke nødvendigvis avspeiler deres faktiske muligheter, liv og virke.
Bysantinske kvinner kunne altså få en høy sosial status uten å ha nær relasjon til keiseren. Samfunnet verdsatte nemlig kvinnenes viktige rolle i det private. Av denne grunn ga statlig lovgivning kvinner i alle klasser en rekke personlige og økonomiske rettigheter, som retten til å beholde sin medgift. Foreldres eiendom gikk i arv til både døtrene og sønnene. Kvinner administrerte ofte eiendom på vegne av familien. Domstolen kunne innfri skilsmisser på kvinners premiss. Kvinner kunne også involvere seg i handel for egen omsetning, dog oftest i forbindelse med tekstil- og klesproduksjon.4
Slike rettigheter var betingelser for at noen kvinner skaffet seg makt til egen fordel. Betydningsfullt var det også for Juliana at hun kom fra en velkjent familie i Konstantinopel som skrøt av slektskap med to av rikets fremste keisere: Theodosius Den Store (Romerrikets siste keiser 383-395) og Theodosius II (Bysants keiser 408-450). Dessuten hadde faren vært keiser i åtte måneder, og ektemannen og sønnen hadde viktige politiske stillinger.5 Familien sørget for høy utdannelse og økonomisk grunnlag. Anicia Juliana ble dermed et kjent navn i Konstantinopel, men ikke minst på grunn av arbeidet som kunstmesen.
På grunn av medfødte og juridiske privilegier kunne altså Juliana forhøye sin politiske makt ved å finansiere bygninger til offentlig bruk. For i Det bysantinske riket ble offentlige bygninger og utsmykninger sett på som gaver til folket. Byggherren ble ikke bare betraktet av folket for å være økonomisk mektig, men ble også sett på som en generøs person. Jo større bygning, mer innovativ teknologi, dekorativ innredning og kostbare materialer som ble benyttet – jo flere gode personlige egenskaper fikk besøkende inntrykk av at byggherren hadde.6 Slik kunne byggherren manipulere visuelle programmer til å uttrykke spesielle budskap. Med andre ord handlet kampen om makt og autoritet i stor grad om propaganda i offentlig kunst og arkitektur.
Det var vanlig for keisere og hoffmedlemmer å markere sin politiske makt ved å finansiere byggverk på denne måten. Særlig ofte finansierte de kirker fordi byggherren derved assosierte seg med rikets første kristne keiser, Konstantin den Store. Konstantin hadde i sin tid fremstilt seg bevisst som den fremste mekleren mellom Gud og menneskene; som Guds utvalgte statsoverhode. Dermed reiste han store, rikt utsmykkede kirker som gaver til det kristne folk og for å vise sin tro. Arkitektur og dekorasjon skulle avbilde Guds himmelske prakt. Etterfølgende keisere finansierte kirker på lignende måte for å knytte seg til, og sammenligne seg med Konstantin. På denne måten kunne en upopulær keiser, ved å imitere arkitekturen til Konstantin, sammenligne sine personlige egenskaper med denne høyt elskede keiseren for å øke sin popularitet blant folket.
Inntil Justinian I ble keiser var det lovlig for alle med tilstrekkelige midler å oppføre bygninger til privat og offentlig bruk, både kvinner og menn. Juliana var åpenbart klar over potensialet i bygnings-virksomheten; at en byggherres anseelse kunne forhøyes ved å benytte spesielle visuelle program. Hun brukte derfor bevisst sine kunnskaper, kontaktnett, økonomi og rettigheter til å bygge kirker som demonstrerte at også hun var skikket til samfunnets maktposisjoner.
Anicia Juliana i Vienna Dioscoridies, gr. 1 fol. 6, 512.
Juliana bygget kirken Hagios Polyeuktos i 527 til å bli Konstantinopels største og mest storslagne kirke. Utgravninger av kirkens ruiner antyder at Juliana ønsket å vise sine evner gjennom arkitektur og innredning slik keisere pleide å gjøre. Bokstaver og inskripsjoner i interiøret ga for eksempel inntrykk til besøkende om at byggherren Juliana var utdannet. Interiøret ble dekket i gull, sølv og marmor for å vise frem hennes økonomiske status. Moderne innredning og arkitektoniske nyvinninger, som det hvelvede taket over det firkantede kirkerommet, viste god smak og dannelse. Men det viste først og fremst makt.7 Slik forteller kirkens visuelle program om Julianas ambisjoner om å øke sin maktposisjon.
Disse ambisjonene er klarere uttrykt i kirkens inskripsjon. Det er en poetisk tekst, også kalt ekfrasis, som er hugget i relieff langs kirkeveggene.8 Juliana selv kan ha skrevet teksten. Teksten hyller byggherren, hennes kristne dydighet og intellekt. For å bygge en kirke som avspeiler Himmelriket på en så vakker måte som i Hagios Polyeuktos, hevdes det i inskripsjonen at byggherren må ha særegent gode egenskaper.9 For Juliana fremmer bevisst særlig én egenskap ved seg selv som også keiserne Theodosius Den Store og Konstantin den Store hevdet å ha. Som de to tidligere, folkekjære keiserne, karakteriserer hun seg med dyden sophia, som betyr «den fullkomne visdom». Dette ble sett på som den viktigste dyden for kristne keisere – og en evne gitt av Gud. Men det er utvilsomt en mannlig dyd. Alle tre fremstilte de seg altså med sophia i kunst og tekster for å styrke sin maktposisjon, og erklære at deres styre var bestemt av Gud. Det er svært interessant at Juliana her demonstrerte og økte sin makt ved å tilsynelatende ta på seg mannlige karaktertrekk som dyden sophia: slik opptrer hun som keiseren selv.10
Hagios Polyeuktos var den største kirken i Konstantinopel frem til keiser Justinian I ombygde kirken Hagia Sophia i 537. Ofte tolkes Justinians ombygging som en direkte respons til Juliana, som på dette tidspunktet både var folkekjær og hadde åpenbare politiske ambisjoner.11 Justinian var derimot ikke populær, spesielt ikke blant adelen. Som den tidligere keiseren Justinus I’s adopterte sønn kom han en laverestående familie. For å vise folket at det var han som var den rettmessige keiseren begynte han dermed et omfattende byggeprosjekt. Storsatsningen var ombyggingen av Hagia Sophia, kirken som opprinnelig var bygd av Konstantin og deretter omgjort av Theodosius Den Store. Ved å omgjøre en allerede kjent keiserkirke vil Justinian assosieres med deres keiserdømmer. I tillegg, fordi han forbedrer, bygger ut og dekorerer mer overdådig enn de tidligere keiserne, vil Justinian signalisere at han er enda bedre skikket til å styre riket enn dem. I tillegg velger han å bygge på den kirken som er dedikert til Sophia, personifikasjonen av den ytterste, mannlige keiserdyden. Justinians Hagia Sophia overgår også Hagios Polyeuktos i størrelse, overdådighet i dekorativt program, kostbare materialer og moderne teknologiske innretninger. Justinian bygget med andre ord bevisst en kirke som ble den største og mest praktfulle kirken i Konstantinopel for å vise at hans evner og dyder overgikk konkurrentene. Hagios Polyeuktos og Hagia Sophia vil altså kunne vise at offentlig arkitektur var en sentral del av maktkampen i Det bysantinske riket, og at også kvinner kunne ta del i denne.
Gjennom sin tid på keisertronen innførte Justinian I lover som gjorde det vanskelig for folk utenfor hoffet å reise kirker og bygninger til offentlig og privat bruk uten autoritet fra keiseren selv.12 Vi kan spekulere på hvorfor keiseren følte behov for å regulere bygningsvirksomhet i riket på denne måten – og sannsynligheten for at dette hadde sammenheng med Anicia Juliana.
I hvor stor grad Julianas autoritet virkelig truet keisermakten finnes det muligens ikke tilstrekkelig bevis for i denne artikkelen. Dessuten utføres det fortsatt utgravninger av Hagios Polyeuktos. Imidlertid bør det, gjennom en begynnende undersøkelse av Anicia Juliana og hennes miljø, ha kommet tydelig frem at vi har å gjøre med en kvinne som bevisst økte sin politiske makt. Dette gjorde hun gjennom arbeid som kunstmesen. På grunn av tidens lovgivning og sosial struktur er det ikke utenkelig at det fantes flere som henne. Derfor bør den ofte brukte kategoriinndelingen for kvinners roller; slaver, jomfruer, koner, mødre, enker eller keiserinner; revurderes, og betraktes som forenklende av deres faktiske muligheter og prestasjoner.
Øvrig bibliografi:
Connor, Carolyn L. Woman of Byzantium. London: Yale University Press, 2004.
James, Liz. Art and Text in Byzantine Culture. Cambridge: Cambridge University Press, 2007.
James, Liz. “Men, Women, Eunuchs; gender, sex and power” i A Social History of Byzantium red. av
John Haldon. Chichester: Wiley-Blackwell, 2009.
James, Liz. "The Role of Women" i The Oxford Handbook of Byzantine Studies. Oxford University Press, 2008.
Harrison, R.M. “The Church of St. Polyeuktos in Istanbul and the Temple of Solomon”, Harvard Ukrainian Studies, Vol. 7, 1983, pp. 276-279.
Kiilerich, Bente. “The Image of Anicia Juliana in the Vienna Dioscurides: Flattery or Appropriation of Imperial Imagery?”, Symbolae Osloenses, Vol. 76, No. 1, 2001, pp. 169-190.
Milner, Christine. “The Image of the Rightful Ruler: Anicia Juliana’s Constantine Mosaic in the Church of Hagios Polyeuktos” i New Constantines: the rhythm of imperial renewal in Byzantium, 4th-13th centuries, red. av P. Magdalino. Hampshire: Ashgate Publishing Ltd, 1994.
Thomas, John Philip. Private Religious Foundations in the Byzantine Empire. Washington D.C.: Dumbarton Oaks, 1987.
Om illustrasjonen:
Anicia Juliana i Vienna Dioscoridies, gr. 1 fol. 6, 512. Dette er det eneste gjenværende bilde av Anicia Juliana. Det finnes i Vienna Dioskorides, et manuskript gitt henne i gave i 512. Hun er avbildet med personifikasjoner av de (mannlige) keiserdydene «Proskynesis» (Klokskap) og «Megalopsychia» (Generøsitet), og bærer selv inskripsjonen «Sophia» (Den perfekte visdom), som vi finner igjen i inskripsjonen i Hagios Polyeuktos. Kilde.