Være en del av kunsten?

En ting jeg har lurt på en god stund nå er om man er, eller i det hele tatt kan være, en del av kunsten. Hvordan fungerer det, sånn egentlig? Hva vil det si? En ting er jo det å være en kunstner, men det som slår meg er at det må handle om hvordan vi forholder oss til kunst, og kanskje viktigst; hvordan vi ser, eller hvordan vi prosesserer inntrykkene — for her må det nevnes at det finnes flere sanser enn bare blikket. Er vi en del av kunsten så fort vi ser på et verk, hører et verk, eller er vi ikke en del av kunsten før vi gjør noe aktivt med det, å oppleve noe fysisk (være seg et teaterstykke, en performance, noe interaktivt)? Og kan vi i det hele tatt bli en del av verket?

Da Marina Abramović (1946—) holdt den retrospektive performance-utstillingen The Artist is Present (14. mars - 31. mai, 2010), ble publikum ikke bare introdusert for en solid rekke tidligere verk av nevnte kunster, men et helt nytt stykke fikk sin oppblomstring denne våren. Et helt spesielt verk hvor observatøren plutselig ble dratt inn i en avsperret firkant på MoMA i tjukkeste Manhattan-gryta. I midten av denne firkanten var det noen ganger et bord, men alltid to stoler vendt mot hverandre med en to meters mellomrom. Ved å trekke en kølapp og vente på sin tur kunne det som tidligere bare var en observatør bli, med Abramović, en aktiv del av verket. I ett minutt eller flere timer ville de holde blikkontakt i ren stillhet. Ønsket var at man kunne være sammen i nuet, og dele et uforstyrret felles blikk. Noe helt primitivt tok sted, og noe de fleste kan kjenne seg igjen i. Dette ønsket om å dele sorg, glede, forelskelse, frykt, lidenskap, håp, tomhet (for å nevne noe) — alt gjennom et blikk.

Om man ser bort fra at konseptet nesten kan virke litt perverst, var det samtidig noe eksepsjonelt vakkert med akkurat denne nevnte opptredenen, dette stykket. Det traff noe intuitivt i betrakteren som nettopp ble en del av verket. Det var ikke nødvendigvis møtet med Abramović i seg selv, men kanskje heller at denne avgrensede firkanten ble en trygg sfære for nettopp denne seansen. Det å bli sett, å føle; det vi, kunstneren og følgelig kunsten alltid streber etter — ønsket om å treffe noe essensielt i betrakteren. Når vi lærer oss å se kunsten på flere måter, enten om man tar en unektelig aktiv del i det som i The Artist is Present eller om man bare observerer fra avstand, kan denne interaktiviteten på mange måter være fristende fordi vi kommer i kontakt med deler av oss selv som vanligvis, eller noen ganger alt etter som, ikke ser dagens lys.

I Ways of Seeing skriver John Berger at "the relation between what we see and what we know is never settled", og det ligger sannhet i det. Tanken om hvordan vi observerer verket og dras inn i det kan trekkes tilbake til perspektivets fødsel i tidlig 1400-talls italiensk malerkunst, hvor maleren Paolo Uccello knakk noen koder om hvordan man kunne få en tredimensjonal effekt på en todimensjonal flate. Dette forholdet til perspektiv utfordres i eksempelvis panoramamaleriet, populært på 1800-tallet, hvor det ble bygget 360 graders konstruksjoner hvor man kunne få opplevelsen av å være i et verk.

Illustrasjon: Helga Olsen

Videre ville en "rückenfigur", kjent gjennom Caspar David Friedrich, skape en slags illusjon hvor tanken var at betrakteren nesten skulle føle at de var en del av motivet bare ved å observere malte individer med ryggen til. Mennesket har blitt fortalt hvordan en skal betrakte ting på spesifikke måter siden kunsten ble et svevende begrep på 1700-tallet, men skal vi trekke det til vår kontemporære tid kan internettet i seg selv opplevelses som det nye sublime, noe ekstremt overveldende og som tilsynelatende strekker seg ut i det uendelige.

Når kunsten (som nesten er som en levende organisme i seg selv, selv om det som oftest er dødt) møter deg, kan du være så heldig at du blir tatt med på en sjelereise. Personlig møter jeg meg selv i døra tritt og ofte, for noen ganger blir det bare for mye. For mange inntrykk, for mye for fort. Alt skal inn. Vi utfordres hele tiden om hvordan vi skal forholde oss til spesifikke verk, forskjellige perioder, og spesielt det postmoderne kan virke traumatisk i seg selv om man ikke er åpen for det. Eller så kan det så klart bare være en smakssak. Essensen ligger i at det å se kan være så mangt, og det finnes ikke bare én riktig måte.

Jeg har ikke funnet ut av noe som helst, og det jeg i hvert fall ikke har funnet ut av er hvordan i alle dager jeg skal tenke om kunst (selvom jeg har en grad i nettopp hvordan man kan tenke om kunst), og spesifikt hvordan jeg skal se på kunst. Det finnes jo like mange måter å tenke om kunst på som det finnes mennesker i verden, ikke sant? Og da er det jo også en selvfølge at like mange mennesker har like mange forskjellige måter å observere på. En rent subjektivt opplevelse som bare vil være din opplevelse og din alene. Det blir fort noe større enn en selv, noe som transcenderer, som overskrider, men er man åpen for det vil nok kunsten møte nettopp deg.