Fargenes forkjemper

Intervju med fargedesigner Dagny Thurmann-Moe

© KOI Fargestudio

Fargedesigner Dagny Thurmann-Moe er en driftig dame som er sterkt engasjert i spørsmål om fargebruk og fargeteori. Hun deltar i debatter, hun har skrevet bok, og hun har startet Dagny Fargestudio, hvor hun holder kurs og veileder om farger for blant annet arkitekter, interiørarkitekter og landskapsarkitekter. Dagny Fargestudio har nylig blitt utvidet med flere ansatte og skiftet navn til KOI Fargestudio. I forbindelse med teksten jeg skrev om fargene i Oslo for Paragones Oslo-nummer oppdaget jeg Thurmann-Moes arbeid gjennom hennes Instagram, hvor hun går under navnet farge-Dagny. Hennes profil som fargenes forkjemper vakte stor interesse hos meg, og derfor tok jeg turen og besøkte henne på det fargerike kontoret hennes i Dagny Fargestudio.

Du er på mange måter en farge-aktivist. Hvorfor det? Hva er grunnen til at du er så opptatt av farger?

- For meg har farger vært en livslang lidenskap. Jeg begynte å lese faglitteratur og forskning om farger da jeg var rundt 15 år. Farger er noe som påvirker mennesket i veldig stor grad. Vi ser farge før form. Fargen kan sette sinnsstemninger, og den kan påvirke deg i positiv eller negativ retning. Jeg har sett hvordan fargebruken vår blir dårligere og dårligere, og at ingen lenger kan noe særlig om hvordan fargene påvirker oss. Dette gjør at det skapes miljøer som blir utrolig sterile og lite hyggelige. Vi mennesker er pattedyr som hører hjemme i naturen hvor det naturlig er et bredt spekter av fargenyanser. I et interiør i dag er det gjerne kun to farger, hvite vegger og grå gulv for eksempel, og utendørs er samtidsarkitekturen bare hvit og grå og sort.

- Jeg har savnet at det estetiske får en viktigere rolle i diskusjoner rundt byutvikling. Det har bare vært snakk om hva som er praktisk og vedlikeholdsfritt, og da ender vi opp med et helt dødt uttrykk på byene våre. Alle byene i Norge blir helt identiske. Dette tror jeg ikke er bra for lokal stedsutvikling og den norske identiteten.

Hva synes du om samtidsarkitekturen i Oslo?

- Jeg kan være veldig glad i samtidsarkitektur sånn formmessig, men jeg synes det er for lite variert farge- og materialbruk på fasadene. Det er veldig mye blanke overflater, for mye stål og glass for eksempel, på gatenivå. Det gjør at gatene oppfattes som mye mer monotone enn de trenger å være. Det er spesielt viktig at man jobber med farge- og materialvariasjon på de to første etasjene for å få visuell variasjon. Hjernen kjeder seg i detaljeløse omgivelser og blir trigget av variasjon. Man blir mer stressa av å være i fargeløse omgivelser enn å være i fargerike omgivelser, for da er det mindre for øynene å hvile blikket på.

- I Norge har vi blått lys utendørs, og vi mister mye dagslys om vinteren. Når det ikke er noen farger på bygningene, blir dette veldig dystert. Bygningene blir blågrå i uttrykket. Tidligere har vi kompensert for dette ved å male fasadene våre i nyanser av rødt og gult. Det er nettopp rødt og gult og oransje som forsvinner fra omgivelsene våre i vinterhalvåret. Farger er lysbølger og lysbølger er energi. Derfor er de kalde fargene som blått og grønt beroligende og avslappende, mens de gule og røde og oransje fargene gir energi. Vi trenger disse energigivende fargene spesielt her i Norge i vinterhalvåret.

Hva tror du er grunnen til at så mye samtidsarkitektur er fargeløs og grå?

© KOI Fargestudio

- Det har vært en stor globalisering de siste 20 årene, hvor Norge kanskje har vært litt for opptatt av å være storby og å være like bra som de er i utlandet. Dette ser vi også i nabolandene våre og over hele verden. Det globale uttrykket har vært veldig ettertraktet. Da blir det nye helt frakoblet resten av byen, særlig når vi utvikler større områder som Bjørvika, Nydalen og som vi må unngå i nye utviklinger som Hasle og Filipstad.

- Det har nok også noe å gjøre med hvordan skoleringen av arkitektene er. Man er veldig opptatt av å jobbe med materialenes egenart. Materialene skal være ekte og ikke tildekket. Dette er sånne prinsipper som kanskje fungerer veldig fint på en enebolig eller på en hytte ute i skogen, men som ikke fungerer i bymiljøer. Fargebruk er ikke en del av arkitektutdannelsen, og har ikke vært det på 15-20 år, så de fleste arkitekter som jobber i markedet i dag er ikke skolert til å jobbe med farger.

- I tillegg har det vært mangel på politisk interesse. Politikerne har ikke tatt ansvar for hvordan byene skal utvikle seg. De har stolt på fagpersonene, som på en måte er naturlig å gjøre. Men nå er politikerne begynt å komme på banen, og det synes jeg er innmari gøy. De kan påvirke utbyggerne, som også begynner å kommer på banen. Også arkitektene er på vei til å komme på banen. Arkitekturstudentene er veldig tydelige på at de vil ha fargeteori inn i studiet igjen, men de eldre, som er de som bestemmer, er ikke helt med ennå.

Du har uttalt deg spesielt om Bjørvika. Kan du si litt om hva du synes om dette området og om fargebruken her?

- Jeg tror ikke at man har tenkt på farger som et viktig element når man har utviklet dette området. Det har ikke vært noen som har tatt det overordnede ansvaret og sagt at her må det være fargevariasjon. Det er gjort flere fargeteoretiske feilslutninger i prosessene, for eksempel det at alle bygningene på Sørenga skulle bli kledd i det samme materialet. De skulle ha en mørk farge for å være rolig i forhold til Ekeberg-åsen. Det er to problemer med dette. Det ene problemet er at hvis alle bygningene blir kledd i samme farge, så blir det seende ut som en stor klump. Det andre problemet er at de har valgt en gyldenbrun tegl som som ikke ser gylden og beige, men dyster og grå ut på avstand. Teglet er heller ikke rolig mot Ekeberg-åsen fordi det er for mørkt i nyansen.

- En lignende fargeteoretisk feilslutning har blitt gjort i forbindelse med bygningene rundt operaen. Det har blitt lagt føringer på at disse skal være i rolige nyanser, og da har de blitt i gråskalaen. De tenkte at hvis det var rolig bak, så ville operaen synes bedre. Dette er en logisk brist. Ved at alle bygningene rundt operaen er i nyanser av samme farge som operaen er, nemlig i gråskalaen, har de laget et veldig effektivt kamuflasjeteppe i stedet for å fremheve operaen som en hvit perle i Bjørvika. Hvis bygningene rundt hadde vært i teglsteinsfarger eller terrakottanyanser eller gult eller hva enn, så ville operaen skilt seg veldig ut fra den andre bebyggelsen, men nå glir den i ett med omgivelsene i en slags grå grøt i stedet.

- Et annet problem med Bjørvika er at det er bygget i en trendpalett framfor i Oslos historiske farger. På en måte kan du si at det er stedsmistilpasset fargebruk. Bjørvika ligger som et fremmedelement eller fremmedlegeme ytterst ved vannet. Vi har farger her i byen som har holdt seg i over 400-500 år, og i stedet har man hatt et utrolig snevert perspektiv og bygget i den hippeste fargen man kan bygge i i år 2000. Hele bydelen er bygget i gråskalaen, noe som gjør at området ser veldig dystert ut når det er grått vær, når det regner og i nesten hele vinterhalvåret. I tillegg har man valgt veldig lite vintergrønn beplantning, så plantene forsvinner også på vinteren.

Du har foreslått å gjøre fasaden på det nye Munch-museet om til en vertikal hage. Hva er grunnen til at du har kommet med dette forslaget? Hva synes du om Munch-museet slik det ser ut til å bli i dag?

© KOI Fargestudio

- Først må jeg nevne at vi jo egentlig bør vente til bygget er ferdig med å gjøre oss opp en mening, for det skal komme lys bak den perforerte aluminiumsfasaden, altså mellom betongen og aluminiumen. Jeg har vært på befaring der, og jeg tror lysene vil gjøre en ganske stor forskjell på forsiden av bygningen på kveldstid. Men jeg har vanskelig for å tro at det vil synes noe særlig på dagtid. Det vil heller ikke ha så mye å si for den ganske tydelige baksiden uten noe særlig vinduer.

- Utfordringen med Lambda er fasadematerialet, aluminium. Jeg kan ikke komme på mange bygg som er vellykka med aluminiumsfasade. Aluminiumen er i en gråtone som overhode ikke står seg godt i norske værforhold. Bygget står som en høy grå mur midt i Bjørvika som du ikke kan unngå å se på. Det ser ut som noe truende som står over operaen, som en desperant fra Harry Potter.

- Jeg tror det kunne vært veldig fint for de som bor i området å se på en grønn vegg i stedet for en grå mur. Bjørvika mangler grønt, så det hadde vært utrolig fint for området å lage en vertikal hage på fasaden til Munch-museet. Jeg har snakket med landskapsarkitekter som sier at det er fullt mulig å få plassert jord imellom den perforerte aluminiumen og betongfasaden, så prosjektet er fullt mulig å gjennomføre. Man kunne dekket fasaden med forskjellige typer klatreplanter; eføy som er vintergrønn for eksempel, og villvin som starter grønn men blir rød og oransje på høsten. Det finnes også flere stauder som blomstrer, så hele fasaden kan blomstre i juni og juli for eksempel. I tillegg kunne man fått sånne sømløse fuglekasser inni fasaden og insektshoteller og bikuber. Jeg har snakket med WWF som nevnte at det kan hende man kan få truede fuglearter til å etablere seg i fasaden. Det passer også godt med tanke på Munch. Han var veldig opptatt av natur og har malt masse natur, og med tanke på det følelsesmennesket han var kunne det vært fint å ha referanser til det levende og voksende.

Kan du si litt om Oslo som helhet? Hvordan er Oslo-arkitekturens sammensetning av farger?

- Man sier at Oslo-fargene er rødt og gult. Vi har mange forskjellige nyanser. Vi har de duse vaniljegule tonene, vi har rosatoner og vi har de kraftige rød-oransje fargetonene som vi ser på for eksempel Tollbankhuset og Tollboden. Slottet var opprinnelig rosa, men nå er det gult. Hvis du går rundt i byen vil du se at det er veldig mye innenfor dette spekteret; dype rødtoner, terrakottafarger, dyp oker, knallgult, dus gult. Vi har vært kjempeflinke på å bruke disse fargene før, som jo er de som forsvinner i vinterhalvåret og som gir oss energi. Vi har vært flinke helt frem til år 2000. Da skjedde det et brått brudd, hvor man plutselig sluttet å vise interesse for disse tingene.

Hvordan mener du samtidsarkitekturen bør forholde seg til de eksisterende fargene i bybildet?

- Samtidsarkitekturen må forholde seg til de historiske fargene, men kan gjerne gjøre dette på en ny og moderne måte. Man må ta hensyn til byen som er der fra før av, så ingen bygg eksisterer isolert uten å forholde seg til resten av byen. Man må se på hva som er våre tradisjonsfarger, og hvilke farger vi ser i det umiddelbare nærområdet som er av historisk interesse. Hvis alle byggene rundt er grå, må man tenke på dette med visuell variasjon, at man trenger en fin fargevariasjon. Man må også være opptatt av å bevare byens identitet, både i lokale områder og i byen som helhet. Hvis ikke blir det fullstendig historieløst.

- Samtidsarkitekturen som har den modernistiske arven kler farger veldig godt. Den kjedelige fargebruken har ingenting med formspråket å gjøre, men er med på å trekke inntrykket av samtidsarkitekturen ned. De eldre i bransjen, de som bestemmer, er opptatt av materialer og har bygget opp hele karrieren sin på dette. Mange har bygget flotte bygg med flotte materialer, men i 90 % av prosjektene får du ikke brukt de materialene som gir interessante uttrykk. Det er en kostnadsutfordring, for de interessante materialene er ofte dyre. Hvis man er på billig-sporet, så blir disse materialene så mye flottere om man setter farge på de. Men vi har også mange flotte steinsorter i Norge som har pigment og som har interessante farger i seg.

Er fargene i Oslo symbolske? Hva sier fargene i arkitekturen om Oslos identitet?

- Jeg tror ikke det er noe bevisst forhold rundt den symbolismen, men vi ser at nordmenn har ganske like assosiasjonssett til de forskjellige fargene. Her er det en slags logisk brist, for grått blir sett på som en god basisfarge samtidig som en gjennomsnittlig nordmann assosierer fargen med sorg, depresjon, tristhet og ensomhet. Denne samme nordmannen kan drømme om å male stua si grå. Hvis vi ser på naturen representerer jo gråskalaen død. Når livet begynner å ebbe ut av ting som lever, så blir det grått.

- Fargevariasjonen i Oslo, med de røde og gule nyansene, grorudgranitten og andre forskjellige typer bergarter, er en veldig viktig del av Oslos identitet. Hvis vi hadde gjort Oslo i gråskala, så hadde byen fått et helt annet uttrykk.