Jean Dubuffet – Ekte kunst kan ikke være innenfor

Jean Dubuffet fotografert av Paolo Monti, 1960.

Jean Dubuffet (1901-1985) var en kunstner og kunstsamler som var aktiv på midten av 1900-tallet. Jean Dubuffet ønsket å bryte med kunstinstitusjonen, og i jakt på en ny form for kunst  introduserte han kunstbegrepet Art Brut. Art Brut har vært en viktig inspirasjon for ‘outsider kunst’, og har spilt en viktig rolle i den komplekse diskusjon om hva kunst er. Jean Dubuffet viet mye av sitt liv til Art Brut, men det var lenge ingen klar definisjon på hva Art Brut var.  Dubuffet samlet aktivt og promoterte det han anså for å være Art Brut, og han lot egen maler-virksomhet være inspirert av dette. Gjennom utsagn og tekster han kom med i løpet av årene som kunster, kan vi se hvordan hans idéer om kunst utviklet seg. Sentralt i utviklingen av hans idéer står begrepet Art Brut, som også med tiden ble stadig mer klargjort.

For Dubuffet startet det med en vemmelse for det kultiverte, kombinert med en selvstendig anerkjennelse av det estetiske.

Dubuffet sa at han fant mer kunst hos mannen i gaten, enn hos de som skulle være eksperter. Kunsteliten hadde fordervet kunsten til å bli en pretensiøs illusjon de kunne paradere rundt, i sitt eget lille spill. Det hadde ingenting med kunst å gjøre. Med dette startet Dubuffet sitt livsprosjekt, som var å finne og samle opp det han anså som den ekte kunsten.

Dubuffet var både kunstner og kunstsamler, men i dette livsprosjektet ser vi at det blir to sider av det samme prosjektet. Han var på jakt etter kunst. Om han fant den hos andre, eller skapte den selv, var av mindre betydning. Å bli kunstner var ikke noe å søke etter. Tvert imot - så fort du ble kunstner hadde du tapt. Da var din mulighet for å skape ekte kunst forsvunnet. Da hadde du latt deg bli inkorporert av systemet. 

Dubuffet fant kunst hos de gale. Han teoretiserte også om hvorfor de gale var gode kunstnere. Dette måtte komme av at de av natur brøt med det konvensjonelle. Galskap var altså nødvendigvis ikke bare et handicap, det kunne også være en styrke. Galskap gir en vinger, kom Dubuffet frem til. Vinger til å fly utover de konvensjonelle murene vi alle stenges inne av, hvor kunsten kveles. Det var ikke så og si at bare gale kunne skape kunst. Det er ofte lagt mye vekt på å knytte Art Brut til galskapens kunst, men for Dubuffet var Art Brut mye mer enn bare de gales. Enhver som var klar for å bryte med konvensjoner, kunne potensielt skape kunst. 

Dubuffet ga i utgangspunktet ikke en definisjon på hva Art Brut var. Han sa at poenget med Art Brut var å finne ut hva som var Art Brut. I starten var også bevegelsen definert av denne søken etter den ekte kunsten, som stod imot den offisielle falske kunsten.   Etterhvert ser det mer ut til at Dubuffet har funnet ut av hva som skal regnes som Art Brut. Med tiden begynner han også mer å vise frem kunsten, og noe paradoksalt tillate at kunsten som skulle benekte institusjonen, sakte og sikkert ble del av kunstinstitusjonen.

Etter hvert ble Art Brut definert av Dubuffet som kunst skapt av den selvlærte. Kunst skapt av den som hadde liten, eller helst ingen bakgrunn innenfor den etablerte kunstsektor. Basert på dette kan også Dubuffet gi en viss innsikt i hva han faktisk mener ekte kunst er. 

Dubuffet var opptatt av kunst som noe flyktig og uhåndgripelig. Noe som hele tiden nekter å la seg fange. For å skape kunst legger Dubuffet vekt på sjanse og tilfeldigheter. Man kan ikke planlegge å skape kunst. Kunst kan ikke følge regler. Tvert imot er det gjerne der reglene brytes at kunst oppstår. Kunsten kan sånn sett virke irrasjonell, men ifølge Dubuffet er det en fornuft i kunsten, men den er av en annen art enn den intellektuelle fornuft. Kunst kommer ikke fra intellektuell ervervet kunnskap. Den kommer fra visjon.

Dette nærmer seg en distinksjon der sanselighet settes opp mot rasjonalitet, som plasserer Dubuffet sitt synspunkt i en historisk debatt. Det har vel alltid vært en strid mellom de som ønsker mer kalkulasjon, og de som ønsker mer intuitiv frihet. 

Det som gjør at Dubuffet står frem i historien, er det tilsynelatende kompromissløse synet han lenge klarte å holde mot Kunstinstitusjonen. Han er ikke den første eller siste kunstner til å vemmes av kulturelle kapital og kanonisering, men han går veldig langt i sitt forsøk med å nekte å anerkjenne institusjonen. Til slutt gir han kanskje noe motvillig opp, og aksepterer at Art Brut er blitt del av kunstinstitusjonen. Men det var aldri noen fullstendig kapitulasjon.

Det er mye man kan være uenig i med Dubuffet sitt syn på kunsten. Flere paradokser og selvmotsigelser. Fremdeles har jeg ikke fokusert på å kritisere. For selv med disse svakhetene, tror jeg ideene hans er mer aktuelle enn noensinne. Det finnes kunstnere som aldri kan akseptere at kunst skal bli produkter, og kunstnere merkevarer.

Hvis du noensinne hører noen prate om hvor fantastisk kunstner Dubuffet var, så må du huske på hva Dubuffet sa: Det er ikke vakkert å være eksepsjonell. Det er vakkert å være menneske.

Dubuffet står frem i historien som en som kompromissløst stilte seg imot kunstinstitusjonen, og ved å gjøre det bidro til å endre institusjonen. Vi har et kontinuerlig forhold i historien mellom det etablerte og det utfordrende. Det vil alltid være de som hevder at kunst bare er blitt et sosialt spill, og at det er institusjonens  krefter som avgjør hva som er kunst. I tillegg vil det alltid finnes gode teorier som støtter dette synet. Men vi må aldri glemme hvor stor rolle de rebelske kunstnerne har hatt for kunstens utvikling, og det er ingen grunn til å tvile på at det vil fortsette å være tilfellet også i fremtiden. Kunsten lever.

Bibliografi

Dubuffet, Jean. "Crude Art Preferred to Cultural Art." In Art in Theory. 1900-2000. An Anthology of Changing Ideas.: Blackwell, 2003.

Dubuffet, Jean. "Notes for the Well-Lettered." In Art in Theory. 1900-2000. An Anthology of Changing Ideas.: Blackwell, 2003.

Peiry, Lucienne. Art Brut. The Origins of Outsider Art. Paris: ADAGP, 2001.