En tegnet virkelighet

Ill. 1: Vanna Bowles, Sheet Scene #III, 2016. Blyanttegning, 65 x 70 cm. Foto: Thomas Widerberg.

Denne høsten fyller den svensk-norske kunstneren Vanna Bowles galleriveggene på Hellviktangen Kunstkafé med sitt surrealistiske univers. I tegningene finnes rom for undring

Høsten er her. Det er tid for å forsvinne inn i en utstilling. Jeg vandrer mot Hellviktangen, stedet som om sommeren er et badeparadis for Nesoddens innbyggere. Nå er det kaldt og umildt. Det blåser. Blant svabergene og bølgene ligger den gamle hvitmalte villaen, som i dag rommer Hellviktangen Kunstkafé. Jeg er her for å se Vanna Bowles’ utstilling.

Mitt første møte med Vanna Bowles’ kunst skjedde i 2016. Oda Beitnes Amundsen hadde tatt fergen ut til Nesodden. Der, i aterlieet, hadde hun intervjuet kunstneren. Jeg husker at intervjuet, som ble publisert i magasinet KUNST gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg hadde kjøpt magasinet på grunn av Bendik Kaltenborns fargerike og forførende forsideillustrasjon. Det var en sterk kontrast til Vanna Bowles’arbeider, som var i svart-hvitt, uført med blyant på papir. De hadde et mer introvert uttrykk.

Ill. 2: Vanna Bowles, Leaves, 2019. Blyanttegning, 37 x 36 cm. Foto: Thomas Widerberg.

Selv om Vanna Bowles mestrer å tegne naturalistisk, er ikke det den eneste måten hun uttrykker seg på kunstnerisk. Til en utstilling på Kunsterforbundet i 2017 lagde hun et fuglekostyme, der hver fjær var av papir og strukturen var tegnet på med blyant. På siste utstillingsdag tok hun på seg kostymet og gjorde en performance. Ulike dyr, men spesielt fugler dukker opp i mange av Vanna Bowles’ tegninger. Performance motsetter seg ikke bildene, men inngår i det samme prosjektet.

Blant skravlende kafégjester og travle servitører henger bildene. Tegningene oser av stillhet og langsomhet. En flue har funnet veien inn døren og satt seg på eikerammen. Bildene er deilige å hvile blikket på. Samtidig kan det være nesten utmattende å ta inn over seg all tiden det må ha tatt å skape dem. Tematikkene er heller ikke blant de mest komfortable. Det kan variere utifra øyet som ser.

På åpningen av utstillingen stilte Lars Elton spørsmålet om det er menneskene som tar over naturen, eller om det er naturen som tar over menneskene. Hva kan Vanna Bowles’ tegninger fortelle oss om hvor vi er på vei? Vi snakker om at vi må redde kloden, men naturen vil alltid finne en vei. Kanskje vil den sluke oss.

Ill. 3: Vanna Bowles, Feathers, 2018. Blyanttegning, 42 x 36 cm. Foto: Thomas Widerberg.

Et høydepunkt i utstillingen er bildet Feathers. En ung jente strekker ut høyre arm. Det er en fuglevinge. Jeg spurte en forbipasserede hva han syntes. Det er jo skremmende, sa han. Våkne opp og så er hånden blitt slik. Ja, det er sant, men forvandlingen kan også være vidunderlig. Tenk å kunne fly! Kanskje symboliserer vingen håp og drømmer. Vi vet at menneskene i lang tid har hatt en drøm om å kunne fly. Den egenskapen forbinder vi gjerne med frihet. Forvandling er også kjent som et sterkt mytologisk tema, med Ovids Metaforfoser som et viktig verk. Men den unge jenta ser liksom livstrøtt ut. Er hun syk?

Det største verket i utstillingen heter Sheet Scene #III og måler 65 x 70 cm. En ung gutt bandasjeres av personer vi bare ser hendene til. Den ene bandasjen dekker øynene. Pasienten ser ikke hva som skjer. Sykdom virker å være et gjennomgangstema i bildene. Pasientens sårbarhet i å være avhengi av noen andre.

Ill. 4: Vanna Bowles, Untitled bird drawing I, 2019. Blyanttegning, 43 x 29 cm. Foto: Thomas Widerberg.

I Vanna Bowles sin utstilling Shield and rapture på Kunstplass [10] i 2016 viste flere av tegningene utsnitt av mennesker som var bundet fast med tau. Her var det også et stort tolkningsrom. Jeg tenkte på hvordan det å bli bundet, eller holdt fast, kan være både vondt og godt. At det å bli tatt hånd om av noen andre kan være både frivillig og ufrivillig.

Vanna Bowles jobber ofte med utgangspunkt i fotografi. Selv om formspråket hun jobber i kan kalles realistisk, er det stilisert, i høyere grad enn den norske tegnekunstneren Sverre Malling, for eksempel. De myke blyantskraveringene og det semi-realistiske uttrykket kan minne om Brian Selznick, kunstneren og forfatteren bak boken om den unge gutten Hugo Cabret, som lever i ensomhet i veggene på en togstasjon.

I Leaves vokser grener ut av fingrene. I Fauna and Flora sammenstilles et menneske- og fugleskjellett. Untitled viser skjellettet til en menneskehånd, en flaggemusvinge og en fuglevinge. Hva kan vi lære av disse bildene? Kanskje at vi er likere andre arter enn vi ofte tenker over.

Ill. 5: Vanna Bowles, Sheet Scene #IV, 2016. Blyanttegning, 55 x 70 cm. Foto: Thomas Widerberg.

Et annet høydepunkt er Sheet Scene #IV. Bildet viser en kvinne som ligger med bar rygg mot betrakteren. Bowles skaper fine drapperier i sengetøyet. Det kunne vært en hyggelig oppvåkningsscene, men noe skurrer. Kanskje er det ekkoet fra de andre bildene som innfiltrerer opplevelsen av dette bildet. Det institusjonelle ved bandasjeringsbildet. De helt hvite laknene.

Verkene som presenteres på Hellviktangen er produsert mellom 2016 og 2020. Alle verk er tegninger gjort med blyant på papir. Med to unntak. Nose Hair er en serie med elleve mindre fotografier der nesehår vokser og vokser helt til det dekker hele fjeset. Estetisk bryter verket med resten av utstillingen, men tematisk kan det betraktes som en del av menneske/natur-utforkningen. Fotografiene gir forøvrig et innslag av humor. Det samme kan sies om Untitled bird drawing I. Bare tittelen får undertegnende til å dra på smilebåndet. Et barn holder en høne på fanget. Jentas omsorg for høna er både rørende og komisk. Noe med bildet er off. Hun ser så voksen ut.

Ill. 6: Vanna Bowles, fra høyre: Untitled bird drawing II, 2019. Blyanttegning, 37 x 36 cm. IVY, 2013/2020. Papir, blyant og ståltråd, ca. 300 x 40 x 40 cm. Ill. 2: Sheet Scene #IV, 2016. Blyanttegning, 55 x 70 cm. Foto: Edvard Granum Dillner.

Noe underlig er det og med Untitled ivy drawing IV. En gutt kledd i sort omfavner en jente kledd i hvitt. Vi ser ikke fjeset hennes. Det er liksom overgrodd av bladverk. De er sammen, men de er ikke sammen. De er ensomme. Bladverkene går igjen i flere av bildene og bryter ut i det tredimensjonale i installasjonen IVY. Fra vegg til tak henger bladverk, laget av papir med skraveringer på.

Lokalet rigges om til jazzkonsert. Ute har solen tredd frem. Svabergene glitrer. Det er på tide å dra.

Vanna Bowles’ navnløse utstillingen er å se på Hellviktangen Kunstkafé på Nesodden til og med 1. november.

Litteratur

Amundsen, Oda Beitnes. «Å tegne det ubevisste». KUNST årg. 63, nr. 1 (2016): 38-41.

Vanna Bowles - Shield and Rupture. Oslo: Kunstplass [10], 2016.