Glimt av stillhet

Ill. 1. Halvard Haugerud, Syrintid, 2019. Olje på lerret, 29 x 33 cm.

I sin utstilling på Galleri Haaken holder Halvard Haugerud fast ved øyeblikkene.

Det er så mye som hender i en by. Det er så mye som skal gjøres, så mye som skal rekkes. Vi risikerer å miste kontakten med oss selv og vår indre verden.

Så hender det at noe berører oss, i den grad at det bryter gjennom den muren vi har bygget opp. Den vi føler er nødvendig, for å beskytte oss. Det var dette jeg opplevde da jeg gikk inn på Galleri Haaken. Galleriet befinner seg i dag på Tjuvholmen, denne merkelige konstruerte bydelen som man ikke er innom ved mindre man aktivt oppsøker den.

Nye digte er tittelen på Halvard Haugeruds utstilling. I presentasjonen av utstillingen på galleriets nettsider er det publiserte et tekstutdrag av And Our Faces, My Heart, Brief as Photos (1984) av kunstkritikeren John Berger:

Poems, even when narrative, do not resemble stories. All stories are about battles, of one kind or another, which end in victory and defeat. Everything moves towards the end, when the outcome will be known. Poems, regardless of any outcome, cross the battlefields, tending the wounded, listening to the wild monologues of the triumphant or the fearful. They bring a kind of peace. Not by anaesthesia or easy reassurance, but by recognition and the promise that what has been experienced cannot disappear as if it had never been.

Ill. 2. Halvard Haugerud, Homstvedt, 2019. Olje på lerret, 28 x 37 cm.

Det er nettopp visuelle dikt vi blir presentert for. Det skjer ingenting i bildene og det er nettopp denne hendelsesløsheten som er så gripende. Jeg tenker på det å vokse opp et sted der ingenting skjer. Jeg tenker på det å ha en kjæreste i en by som knapt kan kalles en by. Det eneste hun ønsker er å komme seg vekk. Stedets stillhet blir for kvelende.

Ill. 3. Halvard Haugerud, Hogstfelt II, 2020. Olje på lerett, 31 x 42 cm

Jeg tenker på Instagram. Hvordan platformen pleide å være, for ti år siden. Hvordan det var før appen ble innfiltrert av reklame og influencere. Den gang det var en platform ment for amatørmobilfotografer. Forlegget var polaroidkameraet. Et snapshot av den nære virkelighet. Et tre. Et jorde. Et hus. Et krus. Noen du elsker.

Hvor mange er det ikke som har avbildet disse tingene? Hvor mange amatørmalere er det ikke som har avbildet nettopp disse motivene? Jeg ble nødt til spørre meg selv hva det var ved Haugeruds malerier som skilte seg ut.

Det jeg kom fram til er at det er noe med mengden informasjon i bildene. Den er som regel helt passe. Det dreier seg og om utsnittene, hvor bildet kuttes. At bildene er montert rett på veggen uten noen ramme gjør og at de er i direkte kontakt med sine omgivelser. At maleriene er i små format drar betrakteren nærmere.

Intuisjonene min ble umiddelbart vekket. Noe resonnerte, som om det var noe kjent ved bildene. Hadde jeg sett dette landskapet før? Jeg tror at grunnen til at jeg umiddelbart likte bildene, var at de snakket til meg på et nivå som umiddelbart fikk meg til å begynne å dikte.

Bildene oppleves som fotografiske. Det er noe med blikket, perspektivet. Som om det er tilfeldige snapshots. Bildene er komponert med et sparsommelig utsnitt og viser frem det vi som regel bare registrerer, men ikke riktig ser. Bildene kan minne om Christopher Rådlunds malerier, men der Rådlund er mer episk, fokuserer Haugerud på de små øyeblikkene.

Det er mulig å hevde: vi har alle vårt indre landskap. For Edvard Munch var det Åsgårdstrand. Stemmen, Melankoli, Aske, alle disse bildene peker tilbake på denne strandlinjen og skogen rett ved. Mange av hans bilder var minnebilder. Selv hender det at jeg havner ute på et jorde i Østfold. Det er høst, ikke alt for sent, men lyset har allerede begynt å falle. Det flate landskapet er tåkelagt og mytisk.

Ill. 4. Halvard Haugerud, Moden åker, 2020. Olje på lerret, 27 x 41 cm.

Ill 5. Halvard Haugerud, Vinterstillhet, 2019. Olje på lerret 29 x 32 cm.

Dette er litterære bilder. Bildene er følsomt malt. Det er noe impresjonistisk ved de. Fintfølenheten maleriene formidler er ingen selvfølge i dag. Jeg skulle gjerne ha skrevet meg inn i bildene. Flyttet inn. Men det er noe som holder oss litt på avstand. Vi er henvist til en betrakterrolle.

Det kan også være en avstand i tid. Når er det disse motivene utspiller seg? Det er vanskelig å si. Flere av maleriene er bilder på fravær. Hvor ondt, hvor godt det er å være alene.

Haugerud tar oss med på en reise gjennom årstidene. Her er snø, tåke, sol. Hovedvekten ligger riktignok på høsten. Paletten er ofte dominert av jordfarger. Maleriet som skiller seg mest ut er Syrintid.

Ill. 6. Halvard Haugerud, Hærland kirke, 2020. Olje på lerret, 31 x 34 cm.

De fleste bilde er landlige, med noen unntak. Vinterstillhet, Snø faller og Etter regn er bymotiver. Lyset og «oppløsningen» gjør at det kan se ut som om det er tatt med et mobilkamera. I Vinterstillhet står bilene nedsnødd langs gaten. Bilene er ikke biler lenger. De er blitt abstrahert og jeg tenker på høystakkene Monet malte. Bildene handlet egentlig ikke om høystakker. De handlet om lys. Hva er det som skjer når lyset treffer en viss flate en viss tid på døgnet?

Helt folketom er riktignok ikke dette billeduniverset. To jenter rir på hver sin hest, vekk fra betrakteren. En mann leier en hest over et jorde. Bildene av friske blomster i vaser gir også et inntrykk av at det finnes mennesker i nærheten. Likevel er det altså de folketomme bildene som griper meg mest.

Et av de fineste verkene i utstillingen er Hærland kirke. Det som gjør bildet er den duse skyggen fra trærne som legger seg over kirken. Virkningen er mye større når maleriet oppleves i original. I dette bildet er det noe universelt, tenkte jeg når jeg så det. Tross den spesifikke tittelen, så kunne denne kirken stått hvor som helst. Vi kunne vært hvor som helst, gått forbi kirken og ikke lagt merke til den. Men sollyset treffer trærne og skyggen treffer akkurat denne kirken, i Eidsberg i indre Østfold.

I resepsjonen jobbet det en hyggelig dame. Jeg gjorde det jeg har gjort før når har vært alene i et galleri med en resepsjonist: spørre om jeg kunne få låne en kontorstol. Frem til stengetid trillet jeg rundt på gallerigulvet, studerte bildene og skrev ned det som ble rammeverket for denne teksten. For alt jeg vet har jeg funnet opp en ny metode. Hva skal i så fall metoden kalles? Liveskriving? Dillnermetoden?

Jeg vendte meg fort til å trille rundt inne i dette visuelle universet. Jeg studerte hvordan bildene var malt. Hvordan de hadde et fotografisk uttrykk uten at det var hyperrealistisk. Hvor røffe penselstrøkene faktisk kunne være. Oi, den flaten der … Hadde han brukt palettkniv?

Når jeg reiste meg opp på mine to bein igjen reagerte jeg på at bildene var montert så lavt. Sittende i stolen var de montert i perfekt høyde, jeg kom så nærme de, rett på. Da jeg konfronterte resepsjonisten, sa hun at det var museumsstandard å montere bildene slik at man så på de litt ovenfra og ned. Da jeg spurte henne hvorfor, hadde hun ikke noe svar å gi.

Kanskje er det bare jeg som er ganske høy. Og kanskje er det slik at jeg leser inn mine egne erfaringer og minner inn i bildene. Men er ikke det en god kvalitet ved kunst, at bildene blir som speil? Som Haugeruds Speiling i elvevann og musikkstykket Spiegel im Spiegel av Arvo Pärt.

Ill. 7. Halvard Haugerud, Speiling i elvevann, 2020. Olje på lerret, 30 x 44 cm.

Jeg tenker på det å forsvinne inn i et landskap, være det seg visuelt eller musikalsk. Jeg tenker på musikken jeg hørte på da jeg var tenåring. Det som ga meg ro og fordypning. Band som Hammock, Slow Meadow og The Album Leaf. Jeg husker togturene, trærne og åkrene, og jeg husker at jeg en gang elsket en jente som vokste opp midt ute på et jorde, der ingenting hendte, samtidig alt, inni henne.

Utstillingen Nye digte av Halvard Haugerud er å se på Galleri Haaken til og med 7. november.