Kunst i krise

Pierart dou Tielt, 1353. Miniatyr. Foto: Wikimedia Commons.

Raphael, Sebastian, 1501-1502. Olje på panel, 43 x 34. Foto: Wikimedia Commons.

Billedkunsten er et av de viktigste verktøyene for visuell kommunikasjon. Fortidens kriger, naturkatastrofer, terror og pandemier, har alle visuelle symboler som hjelper dagens samfunn å kontekstualisere. Hva kan fortidens pandemier fortelle oss gjennom sin kunst? Og hvilken betydning har kunstnere under Covid-19?

Mennesker har en utrolig egenskap til å overvinne kriser og traumatiske opplevelser. Krig, naturkatastrofer, store ulykker og sykdommer er noe de fleste har et forhold til, enten på nært hold eller mer distansert. For yngre generasjoner kan en pandemi som Covid-19 virke som noe nytt og uovervinnelig. Men om vi ser tilbake på historien finner vi at mennesker har gjennomlevd og overlevd pandemier i århundre. Vår stå-på-vilje til å vinne over slike katastrofer kan leses i litteratur, og oppleves i museer. Sorgen over tapt liv, gleden over seier, og trangen til å dokumentere, er noe vi har hatt med oss fra steinalderens hulemalerier til dagens digitale samfunn. Via arkeologiske utgravinger, litteratur, musikk og objekter, har vi opprettet et massivt arkiv hvorpå vår forståelse av historiske eventer og epoker er bygget.

Pandemi er et kjent fenomen i historien, og noe som kommer til å fortsette å påvirke mennesket i fremtiden. Svartedauden er nok for oss den mest kjente. Den fant sted på midten av 1300-tallet og var starten på noe som vi idag tenker på som «worst case scenario». Pandemi med stor P. Pandemien over alle pandemier! Det er også her vi først finner ordet «karantene», fra det Venetianske «quarantena», som betyr 40 dager. 

I middelalderen konsoliderte geistligheten og kongemakten, og kirken nådde sin topp i høy- og senmiddelalderen, før reformasjonen på 1500-tallet. Derfor er mye av kunsten om svartedauden tydelig religiøs og symbolistisk. Det var en utbredt tro at pesten var sendt fra Gud for å straffe synderne. Kunsten tok en mer morbid retning, med fremstillinger av vold og død. Kunstnere var i hovedsak ansatt av kirken for å gjenskape historier og eventer på en kristelig og fengslende måte. I løpet av pandemien fikk kirken donasjoner og «arv» fra de døde, som ofte ble brukt til kunstneriske oppdrag. Analfabetisme var vanlig, og kirken var derfor avhengig av bilder for formidling til menigheten. Bildene ble laget først og fremst som en skremselstaktikk, for å inkorporere frykten for Guds straff i underklassen.

Samtidig så man et behov for å sikre frelse gjennom portretter, minnesmerker, og hedring av  helgener. Portrettene ble malt i et idealistisk lys, der man fremstilte seg selv slik man selv ville bli husket, mens bilder av helgener var sett på som apotropeisk - brukt for å avlede ondskap. Spesielt St. Sebastian var trodd å kunne avlede pesten, og avbildninger av han var å finne i mange hjem.

Theodor Kittelsens «Pesta» er nok den mest kjente skikkelsen i kunst relatert til svartedauden i Norge, selv om Kittelsen selv levde 700 år etter hendelsen. Pesta er en personifisering av svartedauden, og noe av Kittelsens mest kjente arbeid. Illustrasjonene av Pesta var laget til boken Svartedauden (1900), og har blitt sagt å ha utløst en ny frykt for pandemier i Norge. Ifølge sagnet kom Pesta gående med en sopelime og en rake. Om hun brukte sopelimen, døde alle. Der riven ble brukt, overlevde noen.

Theodor Kittelsen, Pesta i trappen, 1894-1896. Lavering, 273 x 228 mm. Oslo: Nasjonalmuseet. Foto: Nasjonalmuseet/Thorkildsen, Morten.

«Pesta med sin sopelime
skaaner ingen
Soper den som træt af livet,
knækt af kummer og af smerte,
ber om døden.
Soper den som ber om livet,
den som først i rædselen
i sit sidste øyeblik,
hykler for et gudebilled.
Soper alle uden skaansel,
ind I døden.
Livets lille søppeldynge.»
- Svartedauden (1900)

Denne nye frykten for pandemier viste seg å ha god grunn. I løpet av 1918-19 antar man at spanskesyken drepte opp mot dobbelt så mange som ved svartedauden. Edvard Munch var et av ofrene til denne pandemien, og malte seg selv mens han var syk. «Selvportrett i spanskesyken» er et ærlig og intens maleri av den kjente kunstneren. Munchs kjærlighet for temaer som sykdom og død spilte godt med i disse portrettene, og det er blitt fortalt at han beskriver opplevelsen «som å råtne». Han klarte med dette portrettet å gi spanskesyken et ansikt, gult, hvitt og utvisket. Han gisper etter luft, forsømt og utmattet. 

Guds vrede var ikke lenger et tema på 1900-tallet. De som ble syke ble ikke lenger sett på som syndere. Da falt noe av kirkens motivasjon for å ansette kunstere bort. Mangelen på religiøse kommisjoner, gjør at kunstnerens personlige verk og fremvisninger av pandemien blir mer fremtredende. Dette gjør 1900-tallets pandemikunst mer personlig, og på sett og vis mer skremmende. 

Edvard Munch, Selvportrett i spanskesyken, 1919. Olje på lerret, 150 x 131 cm. Oslo: Nasjonalmuseet. Foto: Nasjonalmuseet/Høstland, Børre.

En bivirkning av spanskesyken var ensomhet. Familiemedlemmer er døde og vi isolerer oss for å unngå smitte. Mange kjente på stillheten i gatene og i hjemmene. Abstrakte fotografier og malerier var en måte å vise til denne ensomheten. Et kubistisk fotografi av Morton Schamberg, viser en mangel på menneskelig liv i gatene i New York. Schamberg døde av spanskesyken i 1918. Effekten av ensomhet og isolasjon er noe vi fortsatt kjenner på. Vakre fotografier av tomme gater viser en trist sannhet, en slags spøkelseslignende stillhet. De er ikke nødvendigvis pandemisk kunst, men en dokumentasjon av tomheten og dens psykologiske påvirkning. 

Morton Schamberg, [View of Rooftops], 1917. Fotografi, 23,7 x 19 cm. New York: Metropolitan Museum of Art. Foto: Wikimedia Commons.

I dag er gatene tomme igjen. Covid-19 har hatt enorm effekt internasjonalt, og vi kan føle på, og sympatisere med, ofrene i tidligere pandemier. Frustrasjonen og behovet for å uttrykke seg har også nådd dagens kunstere. Vi kan se dette på de digitale plattformene, men ikke minst i form av gatekunst. Mens så mange av oss blir oppfordret til å holde seg hjemme, griper gatekunstnere denne muligheten til å skape pandemi-inspirert kunst for offentligheten. Politiske meldinger og oppfordringer til å ta hensyn til hverandre er et tema som går mye igjen, men vi kommer også tilbake til religiøse og symbolistiske bilder. En versjon av Caravaggios «Supper at Emmaus», kan sees i sør-øst kanten av London. Her har Jesus fått på seg blå hansker, en påminnelse for de som ser veggmaleriet om å oppholde god håndhygiene. Skaperen av denne kunsten, Lionel Stanhope, har laget flere veggmalerier i London der han takker helsearbeidere for deres innsats under pandemien.

I vårt digitale samfunn har dokumentasjon av hendelser aldri vært enklere. Likevel kommer kunst til å bety mye for fremtidens generasjoner. Uansett om det blir brukt som et politisk verktøy eller som personlig utløp, vil kunsten formidle hendelsene og opplevelsen av å gjennomleve en pandemi. Dagens debatter tar for seg alt fra dopapirsamlere, konspiratører, hypokondere og anti-vaksinasjons grupper. Mye av det som skjer nå vil nok bli sett på med humoristiske briller i fremtiden. Likevel skal man ikke kritisere menneskers reaksjoner i krisetider, og deres ønske om å overleve. Hvem vet, kanskje de hadde rett. Uansett hva fremtiden bringer, kan mennesket se tilbake på Covid-19 som et punkt på listen over kriser som vi har gjennomlevd og overlevd. Samtidig må vi lære av våre forfedre og av hverandre, for å kunne navigere fremtidens pandemier på beste måte. 

Lionel Stanhope, interpretation of Caravaggio’s Supper at Emmaus, 2020. Wall art. London: Ladywell. Foto: Lionel Stanhope.

Sjekk også ut covid art museum:  https://www.instagram.com/covidartmuseum/

Bibliografi:

• CBC. 2020. «Pandemic-inspired street art in Canada and around the world.» Hentet 8. November 2020. https://www.cbc.ca/news/world/photos-see-wall-art-in-canada-and-around-the-world-1.5559295

• Griffin, David og Justin Denholm. 2020. «This isn’t the first global pandemic, and it won’t be the last.» Hentet 8. November 2020. https://theconversation.com/this-isnt-the-first-global-pandemic-and-it-wont-be-the-last-heres-what-weve-learned-from-4-others-throughout-history-136231

• Helgheim, Matias. N.d. «Skrekkens mester Kittelsen.» Hentet 8. November 2020. https://www.nasjonalmuseet.no/historier-fra-museet/dypdykk-i-samlingen/skrekkens-mester-kittelsen/

• Kambhampaty, Anna Purna. 2020. «How art movements tried to make sense of the world in the wake of the 1918 flu pandemic.» Hentet 7. November 2020. https://time.com/5827561/1918-flu-art/

• Kasriel, Emily. 2020.  «What plague art tells us about today.» Hentet 8. November. https://www.bbc.com/culture/article/20200514-how-art-has-depicted-plagues

• Klafstad, Jacob og Erlend Hem. 2010. «Edvard Munch og spanskesyken.» Hentet 8. November 2020. https://tidsskriftet.no/2010/10/medisin-og-kunst/edvard-munch-og-spanskesyken

• Medrano-Cabral, Sardis. n.d. «The influence of plague on art from the late 14th to the 17th century.» Hentet 8. November. https://www.montana.edu/historybug/yersiniaessays/medrano.html

• Steinhoff-Morrison, J. 2015. «Black Death and medieval art.» Hentet 8. November 2020. https://www-oxfordartonline-com.ezproxy.uio.no/groveart/view/10.1093/gao/9781884446054.001.0001/oao-9781884446054-e-7002273208

• https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2014062048028?page=15