En annen kraft – Livet her er vidunderlig av Marie Darrieussecq

Hun er kanskje mest kjent som den første kvinnelige kunstneren som malte seg selv naken, men ifølge forfatteren av Livet her er vidunderlig omformulerte Paula Modersohn-Becker også hvordan andre kvinner males nakne – virkelig nakne.

Paula Modersohn-Becker, Selbstbildnis am 6 Hochzeitstag, 1906. Paula Modersohn-Becker Museum, Bremen. Wikimedia Commons

«Jeg er ikke lenger Modersohn, og jeg er heller ikke lenger Paula Becker.

Jeg er

Meg,

Og jeg håper at jeg kommer til å bli mer og mer Meg.»

I 1906, tretti år gammel, forlater Paula Modersohn-Becker hus, ektemann og det trygge miljøet i Tyskland. Hun reiser fra sine plikter som hustru, datter og kvinne, og i et riktig Nora Helmer-øyeblikk har hun bestemt seg for å finne både seg selv og kunsten i Paris. Dette er året Matisse maler Le bonheur de vivre, Virginia Stephen (senere Woolf) publiserer sitt første skjønnlitterære verk, og Cézanne dør i Aix-en-Provence. Det er modernismens gullalder, og Paula har vært i Paris tidligere. Hun har blant annet studert på Colarossi-akademiet, tatt timer i anatomi og vant Akademiets priskonkurranse i 1900. Ikke minst har hun forelsket seg i byen; i Louvre, Montmartre, Cézanne, Rodin, varm sjokolade og stekte egg. Hun produserer 45 malerier det året, men lever febrilsk, i ensomhet og i pengetrøbbel. 

Marie Darrieussecqs Livet her er vidunderlig: Paula M. Beckers liv, som nå foreligger på norsk hos Solum Bokvennen, er ingen biografi slik vi forventer å lese dem. For etter å ha oppdaget Modersohn-Beckers kunst tilfeldig i en psykoanalyse-pamflett ser den franske forfatteren det som sitt personlige prosjekt å hente denne kunstneren frem fra historiens mørke. Boka er basert på dagboksnotater og personlige brev, men er skrevet i sprang – noen ganger raskt fortellende, andre ganger inderlig beskrivende. Nå og da synes sitatene å åpne opp umulige tidsportaler til kunstnerens mest intime og hverdagslige situasjoner, godt fargelagt av Darrieussecqs varme penn. Andre ganger opptrer forfatteren i overkant nærgående og nærmest overskyggende i beretningene fra eget liv. De to kvinnene glir over i hverandre, som om forfatteren kjenner seg litt for godt igjen i denne tyske kunstneren, hennes vilje, stahet og ambisjoner. 

Men i boka gjør Darrieussecq likefullt Modersohn-Becker levende igjen for leserne. Hun skildrer livet i kunstnerkolonien i Worpswede; vennskapet med skulptøren Clara Westhoff og dikteren, europeeren Rainer Maria Rilke, forholdet til foreldrene og ekteskapet med kunstneren Otto Modersohn som aldri egentlig forstår henne og utrykket hennes. Modersohn-Becker er en søkende og opprørsk ung kunstner som ringte skandaløst med kirkeklokkene midt på natten, men hun er også en nylig forlovet kvinne som tvinges til to måneder husmorskole med tilberedning av kalvefrikassé blant mennesker «som holder seg fullkomment innenfor sin sosiale rolle». Hun drives av drømmer og vilje, og maler konformiteten i Worpswede midt i mot: «Hender som skjeer, neser som gavlspir, munner som sår, åndssvake ansikter».

Paula Modersohn-Becker, Stilleben mit Spiegeleier, 1907. Paula Modersohn-Becker-Stiftung, Bremen. Wikimedia Commons

Menn! Overalt!

Darrieussecq kaller henne bare Paula. Hun leser i notatene, brevene og maleriene et ønske om å uttrykke noe eget, om å skape seg selv i en mannsverden, om å være noe i seg selv, og hun beærer denne intensjonen ved å fraskrive kunstnerens etternavn. Både Modersohn og Becker er bare «midlertidige lån», «ustabile tegn» som kun refererer tilbake til menn: Modersohn, ektemannens navn; Becker, jomfrunavnet.

Paula Modersohn-Becker, Liegende Mutter mit Kind II, 1906. Kunsthalle Bremen, Bremen. Wikimedia Commons

Livet her er vidunderlig er ikke bare et personlig prosjekt, men også et feministisk prosjekt i ånden etter Linda Nochlin, og allerede ved Darrieussecqs første møte med Modersohn-Becker tennes denne ilden. Darrieussecq har aldri sett noe liknende! Bildet viser en mor som ammer et barn, malt under oppholdet i Paris i 1906, kun ett av en hel serie portretter av nakne kvinner og barn. For Darrieussecq er det realiteten i denne erfaringen som hos Modersohn-Becker er så gripende – nettopp innsikten i denne alminnelige, men kraftfulle relasjonen mellom en mor og hennes barn. For  den franske forfatteren skiller Modersohn-Beckers skildring seg kraftig ut; i et hav av madonna-mødre og horete Venus-skikkelser er hennes mødre hverken søtladne, sakrale eller erotiske. 

Ved gjenoppdagelsen av Modersohn-Becker og hennes kunstnerskap tar Darrieussecq et viktig steg mot en forståelse av kvinnens posisjon i kunsthistorien. Livet her er vidunderlig forteller om en annen stemme (les: pensel) som var både særegen og viktig i modernismens utvikling, men som ikke ble anerkjent i sin samtid og som i stor grad også har blitt oversett av kunsthistorien. Da Modersohn-Becker forlot Tyskland for Paris var hun fremdeles nødt til å sende brev hjem og be om penger. Og da hun besøkte Louvre var bare fire kvinnelige kunstnere utstilt, men mennenes kunst var overalt. Nakne kvinner prydet museumsveggene. 

Paula Modersohn-Becker, Selbstbildnis vor blühenden Bäumen, 1902. Museum Ostwall, Dortmund. Foto: The Yorck Project (2002)/Wikimedia Commons

Virkelig nakne kvinner

Paula Modersohn-Becker, Selbstporträt, 1906. Kunsthandel Wolfgang Werner KG, Bremen/Berlin. Foto: The Yorck Project (2002)/Wikimedia Commons

Modersohn-Becker er mest kjent som den første kvinnen som malte seg selv naken, og dertil tilsynelatende gravid – i 1906. Boka undersøker dette selvportrettet, og sammen med et blikk på de mange andre portrettene hennes av nakne kvinner setter den også lys på andre, mer skjulte sosiale strukturer og diskursive praksiser som skapte og opprettholdt skillet mellom kjønnene. Modersohn-Beckers kvinnekropper understrekes her som virkelig nakne, som «avkledd det maskuline blikket». Ifølge Darrieussecq er det «man» som maler kvinner: «‘Man’ er den universelle maskuliniteten, århundrer med dette blikket». Et kunstverk – et portrett – er aldri en nøytral gjengivelse av verden, men også et ideologisk syn på verden. Det er en produksjon av hvordan kjønnene blir tenkt og fremstilt – en produksjon av et verdenssyn. 

Modersohn-Beckers portretter utfordret dette verdenssynet, de befant seg utenfor diskursen, og antakelig var dette også en av grunnene til at bildene hennes ble så kraftig avskrevet. Livet her er vidunderlig fremstiller en kunstner som danser til en annen, fremmed rytme hele sitt unge liv, og disse portrettene opptrer som selve kulminasjonen av hennes egenhet. Med Darrieussecqs bok har Paula Modersohn-Becker omsider blitt mer Seg.