Nytt fra iskanten: Mesteraften x 12

Foto: Erik Berg

Festivalen avlyst!
Det er utrolig leit å lese at operaen, fornuftig nok, har valgt å avlyse alle forestillinger på grunn av smittefaren rundt koronaviruset. Som skribent føler jeg likevel at denne anmeldelsen burde leses av kunst og kulturinteresserte ved universitet, fordi den er 100% genuin. Teksten ble først påtenkt halvveis inn i andre akt av forestillingen og jeg begynte umiddelbart å notere meg ned stikkord i mørket på programmet jeg hadde fått. Hele anmeldelsen ble skrevet umiddelbart etter forestillingen, og var ferdig innen klokken var 12. Jeg håper dermed min lett berusede skriveeskapade kan oppmuntre dere til å prøve enten opera eller ballett når denne epidemi-situasjonen avtar.

Foto: Erik Berg

Klimadebatten om nordpolens iskant er aktuell, og det samme er Oslos eget isfjell: Operaen!

I disse dager foregår nasjonalballettens festival Mesteraften x 12, som består av fire forskjellige programmer fordelt på tolv kvelder. For en som meg med spirende interesse for både opera og ballet som underholdningsform, virket det åpenbart å dra på åpningskvelden for den tre uker lange festivalen. Av de fire programmene som er satt opp, viste de det første programmet denne kvelden, og de andre programmene vises flere ganger i løpet av festivalen.

Forestillingen er tre timer lang og inndelt i fem kortere stykker av både nyere og mer klassiske balletter. Disse ble vist for en entusiastisk sal denne første lørdagen i mars. 

Undertegnede anser seg selv som nokså konservativ i hva gjelder preferans på balletter. Så for skribentens egen del er favoritten det avsluttende nummeret Theme and Variations. Koreografien til denne er av den verdenskjente og i sin tid revolusjonerende koreografen George Balanchine og er satt til Pjotr Tjajkovskijs Orkestersuite nr. 3. Ved det røde fløyel-teppets oppgang blir øyet møtt med en synkron oppstilling av et dusin ballerinaer ikledd glitrende hvite tutuer. Scenografien er minimal, så fokuset er kun på dansen og musikken. En av mine felles beskuere, to rader bak meg, uttrykket med ett ord hva hele salen må ha følt: «WOW!» Det er en fantastisk synkronisert ballet med utfordrende koreografi som absolutt er beundringsverdig. De to dusin danserne holder et godt mønster gjennom hele balletten, og med flere imponerende hopp, løft, og synkroniserte bevegelser, er det nok å bli imponert over.

Ballett er på alle måter en kunstform. Skulle det fortsatt eksistere individer som tviler ved det, er mesteraftenen i operaen i Oslo håndfast bevis på det motsatte.

Som ung nyter vi godt av visse goder, og operaens unge-voksen tilbud "ung i operaen" gir gunstige tilbud for førsteklasses underholdning om du er mellom 16 og 30 år. Jeg anbefaler alle lesere å undersøke om det kan være noe for dem. Personlig kjøpte jeg billetter før jeg i det hele tatt var klar over innholdet. Jeg var skeptisk, men er nå utrolig fornøyd med å ha fått oppleve balletter jeg ellers aldri ville tenkt på å se.

Som studenter får vi -50% på alle ordinære forestillinger, så det å unne seg en tur i operaen i ny og ne skal være fint mulig. Baren tilbyr både vin, øl, og snacks i pausene, men der vil du ikke nå spesielt langt med noen studentrabatt.

God fornøyelse!

Litteratur
Program for “Nasjonalballettens festival Mesteraften x 12”. Den norske opera & ballett. Oslo 2020.

Den første forestillingen; Wayne McGregors Chroma, er en moderne ballett for og fra det 21 århundre, med musikk komponert av blant annet Jack White (ja, White Stripes-musikeren Jack White). Denne var både pulsøkende og sterkt kontrastert til det man kan kalle klassisk ballet. Den minimalistiske scenografien gjør scenen til en hvit boks, og i bakgrunnen var det gradert lys som danserne og musikken utfoldet seg foran. Musikkens sterke og dramatiske tempo, nesten som filmmusikk, gjør beskueren sterkt oppslukt i samarbeidet mellom utøver og orkester. Wayne McGregors Chroma gir beskueren sjeldent pustepauser i løpet av den timelange opptreden, så når de rolige pausene først kommer, er de satt pris på. 

I Picture a vacuum, kveldens andre forestilling, er dans satt til såkalt spoken-word-musikk, der en skikkelsesløs irsk fortellerstemme gir mening til dansen på scenen. Stykket handler om en gruppe søvnløse mennesker som bor tett på hverandre i London. Danserne er bleke og ikledd nattkjole-liknende plagg. Beboerne møtes ute i nattemørke, og gjennom en storm hvor lyd og lyseffekter er flittig brukt, skapes et fellesskap i søvnløsheten deres. Søvnløshetens plager er også forsterket og understreket av opptredenen til et ungt barn.

Halvveis i forestillingen kommer operaens ballettsjef, Ingrid Lorentzen opp på scenen for å informere om endringer i programmet. Grunnen er en skade fra dagen før, som gjør at det tredje verket Gomennasai, av Alan Lucien Øyen, er byttet ut med en mer klassisk forestilling kalt Grand Pas Classique av Victor Gsovsky. En duo bestående av en kvinne og en mann, gir beskueren et inntrykk av en søken etter kjærlighet i historien som utfoldes gjennom dansen. Til tross for det, er dette et stykke som presenterer balletten og dens danseteknikk i sin reneste form og har ikke noen spesiell historie å formidle. Bruken av lys er også bemerkelsesverdig og fremmer skygger som sier like mye, om ikke mer enn danserne.

Islands

Islands er en ballettforestilling med to kvinner. Denne inkluderer myke grasiøse bevegelser, og en høy grad kroppslig kontakt som har utgangspunkt i koreografen Emma Portners eget liv. Selv har hun uttrykt at stykket likevel holdes åpent, slik at publikum selv kan gi mening til verket. Personlig trakk jeg paralleller til flukt fra krig og/eller klimaendringer. Det ville likevel vært veldig interessant å høre andres tolkning av verket, for som nevnt av Emma porter selv: “Jeg hater å fortelle publikum hva de skal føle”