Konfrontasjon med en sorgprosess – et visuelt og personlig narrativ om det å være HIV-positiv
Pluss Minus tar oss med inn i et eksistensielt narrativ om en ung mann med HIV. Det er en intim og introvert forestilling da den inneholder lite monolog og er bygd opp av kontraster; på en side konfronteres man med kropp, intimitet, blod og sykdom, og på den andre siden visualiseres en fargerik side av queer-kulturen. Forestillingen problematiserer personlig og kollektiv identitet sett i lys av historien og det sosiale stigmaet denne diagnosen (fortsatt) bærer med seg. Corentin JPM Leven fremstår modig ved å fortelle sin personlige historie, og åpner opp for samtale og debatt omkring et tema som ofte er tabulagt.
Forestillingen på Black Box er regissert og koreografert av den franske kunstneren Corentin JPM Leven, og er hans første fysiske soloforestilling. Hans uttrykk har en sterk tilknytning til queer-miljøets arv og historie, og formidler ulike sider og problemstillinger knyttet til det å være queer i dagens samfunn. Pluss Minus er en performance-forestilling og skiller seg fra en mere tradisjonell teaterforestilling, hvor elementer fra teater, billedkunst, dans og musikk smelter sammen til et utrykk. Da dette utrykket verken gjør krav på det ene eller det andre, kan forestillingen betraktes som et stykke kunstverk. Parallelt med at forestillingen formidler et narrativ fremstår den også på mange måter som et rituale og en utforskning av egen kropp som bringer opp spørsmål om hvordan man skal forholde seg til sin egen kropp som har fått et dødelig virus, og hvordan akseptere dette?
Ved å belyse konsekvenser og følger av HIV-diagnosen ønsker Pluss Minus å skape en åpenhet omkring denne sykdommen i vår tid. En viktig referanse for kunstneren er vandreutstillingen "Ecstatic Antibodies: Challenging the AIDS Mythology" som foregikk på 1980-tallet. Media på den tiden definerte HIV og AIDS gjennom bilder som var ladet av sykdom, homoseksualitet, skam, straff og død. Photography Group basert på London Lesbian and Gay Centre utfordret kunstnere til å utforske andre måter å fremstille AIDS-krisen på. I et annet perspektiv handlet AIDS-krisen også om kamp, samhold, kjærlighet og seksuell frigjørelse. Det er en viktig påminnelse som står i kontrast til det sosiale stigmaet og noe Leven belyser igjennom forestillingen.
Konfrontasjon
Det begynner med at Leven sitter på en stol med en sprøyte i armen som fylles opp med noe jeg går utifra er hans eget blod. Blodet heller han utforskende ut på et stykke papir som han klemmer sammen i hånden. Leven konfronterer publikum med blodet; det er ydmykt og påtrengende på en og samme tid. Handlingen kan virke tvetydig, da det er vanskelig å forstå hva Leven ønsker med å vise frem papiret. Skal man ta det i sine egne hender eller forholde seg mer passivt som betrakter? Vi får øyekontakt med ham, men publikum virker ikke skremt, bare mer spente og avventende. Denne konfrontasjonen kan for noen være en tillitserklæring, mens den for andre kan virke ubehagelig – noe som kanskje også er meningen, å utfordre stigmaet rundt diagnosens smittsomhet.
Kroppen
Leven kler seg naken og vi fornemmer en sårbarhet som også forsterkes i blikkontakten som oppstår mellom oss og han etter at han har kledd av seg. Klærne blir brettet pertentlig sammen, hvert enkelt plagg som en trekant; de homoseksuelles minnesymbol for dem som ble holdt fanget av nazistene under andre verdenskrig. Her trekkes historie, samhold og tilhørighet frem. Leven setter seg på huk og vipper bakover til en mer varig skulderstående posisjon. Dette er den samme posisjonen som man har sett i programmet. Føttene strekker seg mot taket, armene som brukes som støtte peker mot oss, og vi er ikke lenger i kontakt med ansiktet hans. Musiker og sangskriver Marianna Sangita A Røde har bidratt med musikk som formidler de ulike stemningsendringene igjennom stykket. Noen ganger er det en mystisk og spent stemning, andre ganger spilles gonger og vokalstemmer. Den kroppslige posisjonen kan være et uttrykk for smerte og kanskje en fremmedgjøring av egen kropp. Kroppen blir senere smurt varsomt inn i hvitt pulver hentet fra scenen som laget av kalsium og fremstår som et stort lysende ark. Han knyter hendene sine sammen på ryggen, som i et forsøk på å holde fast i seg selv. En lyskaster rettes mot hendene til Leven, og det blir det eneste vi ser. Lyset, den hvite kroppen og de klamrende hendene gir denne scenen et intimt og følsomt preg.
NAMES project AIDS Memorial Quilt
HIV og AIDS skapte ikke bare splittelser; det brakte også folk sammen. Et lappeteppe fremstår som et viktig symbolsk element i forestillingen, og er en bevisst referanse til det fantastiske prosjektet "project AIDS Memorial Quilt." Dette var et enormt oppbud av mennesker på minnestunden som startet i San Francisco i 1987 for å hedre menneskeliv som gikk tapt av årsaker relatert til AIDS. Her ble de avdødes personlige dynetrekk samlet sammen til et gigantisk lappeteppe. Fra et topografisk perspektiv kan dette minne om en kirkegård hvor gravsteiner er skiftet ut med fargerike dynetrekk. Dette teppet graver Leven desperat opp av den hvite scenen, som deretter blir erstattet av det fargerike lappeteppet. Med dette fremhever han viktigheten av å ivareta det kollektive minnet, og det blir tydelig at dette ikke bare er hans historie eller hans tid, men at han er del av noe større.
En uventet dans
Rommet og tiden som har vært preget av noe som kan minne om en sorgprosess, blir plutselig avbrutt når Leven forteller om den dagen han fikk sin HIV-diagnose og deretter begynner å danse, ikledd en fargerik kimono og rød truse. Utrykket i ansiktet hans veksler fra dyp alvorlighet til en energisk og nesten barnslig glede, som en flukt fra nåtidens harde sannhet og inn i en lettere fortiden. Ved å visualiserer noe helt uventet oppstår en tydelig referanse til "Ecstatic Antibodies: Challenging the AIDS Mythology." Fremfor å fremheve det vonde ved å ha blitt HIV-positiv, velger han heller å markere noe som minner om den fargerike, åpne og festlige delen av pop- og queer-miljøet, som hele tiden har eksistert parallelt med AIDS-krisen.
Historien bæres videre
Leven synger La vie Rèserve des Surprises, en vakker fransk sang som handler om det å miste noen man elsker til AIDS og som vi etterhvert får følge med på i en engelsk oversettelse på bakveggen. Denne sangen gir en klump i halsen og jeg føler med alle dem som har mistet sine elskede av AIDS. På en måte blir den sorgprosessen vi har vært vitne til igjennom forestillingen projisert over på oss, og vi blir sittende igjen med en følelse av sorg. Leven inntar igjen en skulderstående posisjon og pakker inn seg selv i det symbolske lappeteppet, som om Levens personlige narrativ og den kollektive historien her blandes sammen. La vie Reserve des Surprises tar oss med til det siste vi får se: Leven som nærmest går i blinde, forårsaket av historien, en tung byrde han bærer med seg videre, og han fortsetter å gå i sirkler selvom benene rister av utmattelse.
Pluss Minus handler om det å kjempe videre og ikke minst om synliggjøring. Det blir tydelig gjennom forestillingen at det personlige narrativet ikke visualiseres lineært, men forholder seg dynamisk til tiden og Levens engasjement til sin egen diagnose og den kollektive historien den bærer med seg.