Kledd i kunst: Dronning Elizabeth I

Ill. 1: Marcus Gheeraerts den yngre, The Ditchley Portrait, ca. 1592. Olje på lerret, 241 x 152 cm. London: National Portrait Gallery.

Den generelle drakthistorien har i dag liten plass i norsk kunsthistorieutdanning – likevel møter vi på den daglig uten å merke det. Kan man lese et verk utelukkende igjennom hva motivet har på seg? Ikke bare det vi ser, men også hva som ligger under. Og har det en relevans?

Den 7. september 1533 ble dronning Elizabeth I født, også kjent under kallenavnene jomfrudronninga og Gloriana. I 1558, etter en serie tragiske hendelser, ble hun kronet til dronning og satte England på kursen mot det som kalles engelskmennenes «gullalder». Spesielt i drakthistorien har dronninga spilt en stor rolle, og som vi i dag kjenner til som den elisabetanske æra, hvor hun påvirket hvordan alle kvinner (uansett klasse) skulle kle seg. 

Undertøyet

The Ditchley Portrait av Marcus Gheeraerts den yngre fra 1592 (ill. 1) viser ei dronning i et hvitt statsantrekk. Elizabeth hadde personlig en garderobe med over 3000 antrekk som hun hadde stor tilknytning til. Ei kvinne utenfor aristokratiet ville enten arve kjoler fra familie og noen ganger fra kvinner av en høyere rang, men Elizabeth ville fått klærne sine sydd kun for henne. Helt frem til klær ble en lett tilgjengelig handelsvare i nyere tid, brukte fortidens mennesker en spesiell metode for å bruke plaggene sine over lengre tid: riktige tekstiler. Det første som måtte på var en underkjole av lin, for den var alltid i kontakt med huden og kunne vaskes. Her ble også strømper av ull eller silke brukt. 

Ill 2. Livstykke. Illustrasjon av Kathinka Prestmo Valestrand.

Så skulle man bygge silhuetten. Snøreliv eller livstykke (ill. 2) (tidligere begreper for korsett som ikke ble tatt i bruk før på 1800-tallet) var en vestlignende konstruksjon med hvalbein eller siv sydd inn i kanaler for å oppnå en rett underflate for overkjolen. Den hadde stropper som ble knytt fast til forsiden, og midjen ble snørt igjen mellom brystene og ned til livet, men en avlang og flat stokk av tre ble tredd langs midtpartiet for å holde en stødig overkropp i noen design. Kvinnen kunne puste i den og ryggen ble rett. Under den elisabetanske æra endret snørelivet seg fra å ende ved hoftebeina, til at de frontale bitene strekker seg et stykke lengre ned, for å gi illusjonen av en lengre overkropp. 

Fra livet og ned ble en vertugade brukt for å skape voluminøse skjørt. Dette var en konstruksjon bygd av fleksible hvalbein formet til sirkulære ringer, som først ble introdusert av Katharina av Aragorn fra Spania på begynnelsen av 1500-tallet. I begynnelsen lignet konstruksjonen en langstrakt kjegle som endte ved føttene, men på slutten av århundret ble en hjulformet vertugade (ill. 3) tatt i bruk, og konstruksjonen kan ligne ballerinaens tutu. Derfor kan man se portretter av kvinner som ser nokså rektangulære ut fra denne tiden. For å skjule de harde linjene snørelivet og vertugaden ville lagd, ble flere underskjørt og et sjal lagd av lin tredd over før overkjolen ble påført. 

Nedskrevne kilder fra tiden hinter til at vertugaden ble brukt av kvinner for å distansere seg i det offentlige rom, både seksuelt og sosialt, men de er som regel bare skrevet ned av menn og ingen oppskrift på plagget eksisterer i dag. Frem mot slutten av viktoriatiden på 1800-tallet gikk store skjørt støttet opp av en vertugade, eller senere kjent som crinolin, bustle og panier, inn og ut av mote, men i den elisabetanske æra har man trodd at den ble brukt spesifikt av kvinner for å utmerke sin makt i hoffet. Visstnok skal kvinner ha tatt så mye plass at James I måtte bannlyse vertugaden i 1613, selv om nyere rekonstruksjoner av plagget fra overlevende illustrasjoner viser til at den bare var 80 cm i bredden, da tidligere påstander har hintet til at den skal ha vært nærmere 2 meter. 

Ill. 3: Hjulvertugade. Illustrasjon av Kathinka Prestmo Valestrand.

Overtøyet

De separate delene som til sammen former en kjole avhenger av farge og stoff for å kunne gi hoffet signal om hvilken rang vedkomne var av. Elizabeths egen stil var influert av fransk og italiensk mote, og det var ikke uvanlig å hyre inn syersker fra andre hoff til sin egen fordel. I portrettet ser vi Elizabeth bruke en overkjole av hvit sateng og med et mønster dannet av hvite silkebånd og roseornamenter med medaljonger av ulike design og med varierende steiner. Hvitt var fargen dronninga brukte for å vise at hun var jomfrudronninga, mens rosen symboliserte Tudor-familien. Skjørtet draperes over vertugaden og vi ser at det er to separate deler. Overdelen starter med blonder og gullornamenter brukes i overgangene, men stopper opp rett over brystet, da det var vanlig for ugifte kvinner å ha en udekt barm. Ermene ser ut til å være separate fra overdelen. De er store og voluminøse, akkurat som hoftepartiet, for å balansere silhuetten. Ermene har også overermer, som kan ligne en kappe, og strekker seg ned til enden på skjørtet. Ved første øyenkast ser Elizabeth ut til å være liten om midjen og skjørtet rektangulært, men både portrettkunstneren og drakten har gitt oss en optisk illusjon. For bak det draperte, hvite skjørtet henger en sølvkappe med fløyelsornamenter i oker, som er mørk nok til å se ut som om midjen er mindre enn den egentlig er. Den samme dekorasjonen finnes også på innsiden av kappeermene, som så vidt kan skimtes ved føttene hennes.

Detaljer

Rundt Elizabeths hals henger perlesmykker, halsbånd og en prestekrage, mens fra nakken er sløret støttet opp av sølvtråder og bærer åtte store anheng med juveler og perlekjeder. Like perler er flettet inn i parykken hennes og hele kransekaka er toppet med ei lita krone av juveler og edelstener. I hver sin hånd holder hun hansker og ei vifte. Smådetaljene i statsantrekket kan virke overveldende, men mye tyder på at hun tonet ned draktene til hverdagslig aktivitet.

Litteratur

Bendall, Sarah. A. «‘Take measure of your wide and flaunting garments’: The farthingale, gender and the consumption of space in Elizabethan and Jacobean England». Renaissance Studies. Vol. 33, nr. 5 (2019): 712-737. 07.04.2020. DOI: http://dx.doi.org.ezproxy.uio.no/10.1111/rest.12537 

Norris, Herbert. Tudor Costume and Fashion. Mineola: Dover Publications, 1997. 

Videre referanse:

«Dressing up an Elizabethan lady 1570-80» av Prior Attire viser elisabethanske hverdagsklær før hjulvertugaden: https://www.youtube.com/watch?v=HDZXA6IWkIo