Hvorfor Agnes Martin?
Illustrasjon av Mari Lorentzen
Agnes Martin er ikke bare en av mine favoritt kunstnere, men også en av de temaene jeg liker aller best å snakke om. Men av alle de geniale kunstnerne der ute, hvorfor akkurat Agnes Martin?
Det siste året har jeg ved flere anledninger, med varierende hell, prøvd å forklare for både venner og familiemedlemmer hvorfor jeg har blitt så glad i kunsten til Agnes Martin. Da især de monokrome rutenett-maleriene hennes. Jeg har prøvd å forklare hvorfor jeg har brukt så mye tid på denne kunsten, og hvorfor jeg synes at de også bør ta seg tiden til å se på disse verkene. Som sagt har resultatet vært noe varierende. Første gang jeg prøvde å komme med en god forklaring var da jeg var på Stedeliijk museet i Amsterdam sammen med bestevenninnen min og plutselig sto jeg ovenfor et Agnes Martin verk. For meg var det en stor kunstopplevelse, og jeg sirkulerte tilbake til verket flere ganger før vi kunne dra derfra. Men for venninnen min, som for så vidt også studerer kunsthistorie, men som har barokken som sin favoritt epoke, så var nok min store kunstopplevelse ganske komisk å overvære. Der og da hadde jeg ikke noen sjanse til å kunne greie å forklare hvorfor dette hvite lerretet med et vagt rutenett tegnet på ga meg en så overveldende opplevelse. Så nå vil jeg prøve å en gang for alle komme med en god forklaring. Sånn at neste gang jeg begir meg ut på temaet monokrommalerier, skal jeg bare sende vedkommende linken til denne artikkelen, istedenfor å begynne å snakke meg bort i en uendelig følelsesmessig spiral om min store kjærlighet for Agnes Martin.
Agnes Martin (1912-2004) var en amerikansk-kanadisk bildekunstner. Hun er mest kjent for sine monokrome rutenett-malerier som hun malte på 50- til 70-tallet, samt hennes fargefelt-malerier i duse pasteller fra 70-tallet og fram til hun døde i 2004. Hun har flere ganger blitt klassifisert som minimalist, men selv anså hun seg som abstrakt ekspresjonist. I dokumentaren With my back against the world (2002) forteller Agnes Martin om hvordan hun i de tjue første årene hun malte egentlig aldri likte noen av sine egne verk, og at hun kjente på at hun ikke enda hadde funnet ut hva det var meningen at hun skulle male. Men så en dag, imens hun satt og ventet på inspirasjon, begynte hun å tenke på hvor uskyldige trær er, og plutselig så hun for seg et motiv. Hun forteller at dette motivet ikke så ut som et maleri for henne, men samtidig følte hun sterkt at hun måtte prøve å male det. Dette motivet ble det første av hennes lett gjenkjennelige monokrome rutenett-malerier, og etter dette malte hun ikke figurativt igjen. Frances Morris, direktøren for den internasjonale samlingen ved Tate Modern, beskriver hvordan Martin lagde kunsten sin. Hun pleide å sitte i gyngestolen sin og vente på inspirasjon. Inspirasjonen kom til henne i form av bilder som hun så for seg for sitt indre. Disse bildene var på same størrelse som et frimerke. Når bildet var på plass i hodet hennes tok Martin fram en notatblokk, og ved hjelp av komplisert matematikk skalerte hun bildet opp til å passe lerretet sitt, som alltid var 183 x 183 cm (6 x 6 feet).
Hva ser vi når vi ser på et av Agnes Martin sine monokrome rutenett-malerier? Grass fra 1967, er som alle maleriene hennes fra denne perioden 183x183 cm. Lerretet er malt hvitt med et tynt lag akrylmaling, og rutenettet er tegnet på for hand med en grafittblyant. Akrylmalingen er så tynn at når du kommer nærme verket, kan du se teksturen i lerretet gjennom malingen. Rutenettet er tett, og linjene som det består av er tynne. På avstand oppfattes rutenettet kun som en svak uklarhet over lerretet. Kombinasjonen av det tynne laget med maling og det tette rutenettet får verket til å framstå som skjørt og emosjonelt. Rutenettet er symmetrisk og repeterende, og man får følelsen av at det kunne ha fortsatt ut forbi lerretet i det uendelige. Martin sine verk er teknisk komplekse, både med tanke på matematikken som ligger til grunn for motivet, men også med tanke på de nøye utførte rutenettene som er tegnet på forhånd. Linjene er lange, 183 cm, rette og jevne. Verkets tekniske kompleksitet, og den nitide nærheten Marin har hatt til lerretet, gir Martin en form for tilstedeværelse i verket, selv mange år etter sin død.
‘’I say I paint with my back to the world because if you wake up in the morning and feel very happy about something, no cause, that is what I paint about. The sudden emotions that we feel without cause in this world. And I’m hoping that when people respond to them they will realise that they make responses to that are completely abstract. Their lives are broader than they think.’’
Via kunsten inviter Martin publikum til å bli med å snu ryggen til verden. I møtte med kunsten hennes, den monokrome flaten, tvinges publikum til å stoppe opp, se, og føle. Martin ønsker å skape en kunst som får folk til å respondere med en følelse som de ellers ikke kjenner på. Richard Tuttle, Martins tidligere venn og gallerist, skrev en tekst om det å se på et verk av Martin i relasjon til 90-års jubileet hennes. Her kommer han med det geniale poenget at når vi ser på et av verkene hennes, så ser vi på det på akkurat samme måte som vi ser på en ball eller en kaffekopp. Men i verkene hennes finner vi hverken ball eller kaffekopp, eller noen andre objekter for den saks skyld. Så hva er det da øyene våre ser på når de ser på verkene hennes? De kan for eksempel se følelser sier Tuttle. En følelse som kan beskrives som ren og åpenbarende, fordi den er noe som i stor grad er ukjent for oss. Når vi ikke har noen aspekter av den materielle verden foran oss, aspekter som allerede er fylt opp av assosiasjoner, står vi helt frie i møte med verket. Denne friheten til å stoppe, se, tenke, og faktisk kjenne på hvordan vi reagerer er sjelden vare i et samfunn som er dominert av en kulturindustri som alltid jobber for å selge mer. Ved å snu oss bort fra verden i møte med verkene hennes blir også vi frie, og får muligheten til å oppleve disse rene følelsene som vi alle har i oss, men som ofte drukner i et masseprodusert samfunn hvor hver reklame, hver bok og hver produktdesign er produsert for å skape en bestemt følelse i oss, og for å selge oss denne følelsen. De rene følelsene er alle de følelsene vi mennesker har med oss fra fødselen av. I voksen alder opplever vi sjelden disse følelsene i sin rene form, fordi også de blir gjort om til et produkt av det senkapitalistiske samfunnet. I Martin sine verk kan man søke ly fra alt dette.
Denne muligheten til å løsrive seg er hovedgrunnen til at jeg har falt så hardt for Agnes Martin. Og fordi jeg mener at verkene hennes er demokratiserende ovenfor publikum, fordi de ikke krever noen form for forkunnskaper av deg, bare at du setter av den tiden det tar å stoppe opp og kjenne etter. Det er vanskelig å få et ordentlig inntrykk av et Agnes Martin verk ut ifra et fotografi, de må nesten oppleves i virkeligheten for å oppnå full effekt. På et vis synes jeg det er veldig synd, for jeg skulle ønske så mange som mulig fikk muligheten til å oppleve den effekten verkene hennes kan ha på deg. Men samtidig så gjør det dem vanskeligere å gjøre om til noe salgbart som kulturindustrien kan profittere fra, og på det viset bevares effekten deres til den dag i dag.
Bibliografi
Adorno, Theodor W., og Anson G. Rabinbach. "Culture Industry Reconsidered." New German Critique, no. 6 (1975): 12-19. doi:10.2307/487650.
ARTnet, With My Back Against The World, 2002. Tilgjengelig fra: <http://ubu.com/film/martin_wind.html> 22.10.19
Klarck, Tj. ‘’Farwell to an Idea. Episodes from a History of Modernism.’’ Yale Universety Press. 1999.
TateShot, Beauty Is In Your Mind, 2015. Tilgjengelig fra: <https://www.youtube.com/watch?v=902YXjchQsk> 22.10.19
Tuttle, Richard. "What Does One Look at in an Agnes Martin Painting? Nine Musings on the Occasion of Her Ninetieth Birthday." American Art 16, no. 3 (2002): 92-95. Tilgjengelig fra: <www.jstor.org/stable/3109427> 31.03.20.