Sammen alene med historien og kunsten
Foto: Henrik Follesø Egeland
Tre søndager på museums- og galleritokt på det store internettet med mamma på slep
Se for deg dette:
Lyden som møter deg i det du stenger lyden av bylivet bak deg. Forsøket på hvisking som beveger seg fra kunstverk til kunstverk, men som fanges i rommets klang og beveger seg tilbake til deg. Lukten av et nyvasket betonggulv og nymalte hvite vegger, og frustrasjonen av at uansett hvordan du stiller deg foran fotografiet foran deg blir du fanget i glassets refleksjon.
Nå, se for deg dette:
Lukten av en nytraktet kaffekopp, Venus fødsel som forsvinner i piksler idet du zoomer deg inn på laptoppen, og en frustrert mor som ikke får til å dele skjermen sin på Skype.
Dette er en kort beretning om hvordan moren min og jeg har, gjennom tre søndager, utforsket forskjellige måter å oppleve online museer og gallerier på over Skype. Ingen av oss har noe særlig kunstfaglig bakgrunn, men vi vet å sette pris på kunst og er ikke redde for å bevege oss ut i ukjent digitalt farvann. Hvordan oppleves det egentlig å ikke kunne bevege seg rundt fysisk? Er du friere til å utforske kunst digitalt? Og får du nok informasjon om det du ser? Dette er kun noen få av spørsmålene vi stilte oss før vi satte i gang.
15.mars, 11.00, Womens History Museum
Med en nytraktet kopp kaffe i hånden setter jeg meg foran mamma. Det er en uke siden vi så hverandre sist. Hun gir meg en kort oppdatering på livet og jeg gjør det samme tilbake. Det har ikke skjedd så mye. Jeg er inne mesteparten av tiden, prøver å gjøre skolearbeid og FaceTimer med vennene mine når jeg kan. Mamma er usikker på om hun blir permittert eller ikke. Stemmen til mamma sprekker og munnen hennes forsetter å forme ord uten at det kommer noe lyd ut. Jeg avbryter og leser informasjonen foran meg:
«Historically women were not allowed to leave home without the consent or presence of a male family member.»
Vi befinner oss på The National Women`s History Museum. Utstillingen vi ser på, Outdoor Adventures, handler om kvinnelige historiske skikkelser som har trosset tradisjonelle konvensjoner og utført spektakulære ekspedisjoner eller slått sportslige rekorder.
The National Women`s History Museum ble etablert i 1996 og er en organisasjon som forsker, samler og formidler kvinners bidrag til det sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske livet i Amerika, noe som også har bidratt til å endre verdenshistorien. For øyeblikket er museet kun digitalt og tilbyr utdanningsprogrammer, stipender og forskning.
Blant utstillingene finner man Fashioning Yourself! Som handler om historien bak hjemmesyerskene som først arbeidet fra hjemmet, deretter i fabrikkene og tilslutt endte opp tilbake på hobbyrommet.
Screenshot fra Lineas galleritokt
Indoor Adventures
Jeg klikker meg videre inn på Outdoor Adventuers. Utstillingen minner noe om en Powerpoint-presentasjon. Hver kvinne er plassert i en boble som man kan trykke seg inn på for å få informasjon. Blant kvinnene er Sacagewea, Gertrude Ederele og Cassie De Pecol. Imens vi klikker oss gjennom kvinnene småprater vi og diskuterer informasjonen som blir presentert. I tillegg supplerer mamma med sine egne faktaer der hun kan.
Det tar kun 10 minutter å gå igjennom utstillingen og vi bestemmer oss for å se på enda en. Utstillingen Standig Up For Change er presentert litt annerledes. I det du trykker på sorthvit-bildet blir du flyttet over til Google Arts & Culture og du blir vist et slideshow av bilder supplert med informasjon. Google Arts & Culture er en side vi fort endte opp på ved flere anledninger. Siden har flere tusen virtuelle gallerier og online utstillinger du kan utforske. De virtuelle galleriene er utformet ved hjelp av Google Earth som gjør det mulig for deg å navigere rundt i rommene. Blant galleriene og museene finner man Rijksmuseum, Munch Museet og Museu Nacional d'Art de Catalunya.
Online utstillingene er utformet litt annerledes. Utstillingen Standig Up For Change minner for eksempel mer om en vanlig nettside, hvor bildene er godt supplert med informasjon. Den handler om de afroamerikanske kvinnene som sto bak store deler av borgerrettighetsbevegelsen i USA.
Klokken nærmer seg tolv og mamma forteller at hun snart må fortsette på dagens gjøremål. Men det gjør ikke noe. Neste søndag ses vi igjen, og med ny informasjon innabords logger vi oss av.
22.mars, 11.00, The British Museum og keltiske smykker
– Kan ikke jeg spandere en kaffe på deg, spør mamma.
Foran oss står to sorte, virtuelle foodtrucks. Det er ikke kø og det kan virke som vi er de første til å ankomme museet denne søndagsmorgenen.
– Ellers takk! Jeg har allerede, sier jeg og tar en slurk av kaffen.
Vi humrer og mamma klikker på pilen på bakken. Med lynets hastighet blir vi transportert videre inn i et hjørne. Frustrert ser mamma inn i kameraet og ber meg hjelpe henne tilbake. Etter å ha navigert tilbake går vi inn i bygget. Turen denne søndagen går til den virtuelle versjonen av The British Museum og mamma har fått ansvar for å navigere dagens besøk.
– Har du hørt den sangen av Fred Astair, «A Foggy day», spør mamma og begynner å nynne:
«A foggy day in London Town, Had me low and had me down, I viewed the morning with alarm, The British Museum had lost its charm, How long, I wondered, could this thing last?»
Trygt inne i museet prøver vi å undersøke de to første statuene som møter oss. Idet mamma trykker på gulvet blir hele bildet fordreid og vi suser bort til punktet på bakken. Vi forsøker deretter å se om vi kan lese informasjonen på plakatene, men når vi zoomer inn forvandles skriften til piksler. Dette er noe som skjer flere ganger både med tekst og kunstverk, og til stor frustrasjon. Nydelige penselstrøk blir til usymmetriske kryssting.
Screenshot fra Lineas galleritokt
En oljemalt buddha
Mamma trykker på en av etasjene, vi flyr opp og plutselig står det et display med buddhastatuer foran oss. Vi går bort og zoomer inn på ansiktene.
– Dette er kanskje en medisinbuddha, sier mamma og legger til:
– Den kunne vi trengt nå!
Jeg tar en bit av brødskiven min og et par smuler faller ned på gulvet. Idet det skjer kommer jeg på at det faktisk ikke gjør noe. I denne settingen kan jeg faktisk spise og drikke så mye jeg vil uten en eneste bekymring. Det er faktisk ingen som kan komme løpende og jage meg ut, eller be meg holde meg innenfor streken når jeg zoomer altfor langt inn på kunstverket foran meg.
Inne i hovedrommet på utstillingen blir vi omringet av gigantiske, feite og fornøyde buddhaer. Mamma forsøker å plassere oss mellom tre av dem, men det er utrolig vanskelig. Pilene vil ikke høre på henne og det er også vanskelig å finne en god balanse mellom å se opp eller å se ned. Når vi zoomer inn blir ikke keramikken til piksler, men heller til noe som kan minne om et oljemaleri. Mamma begynner å bli frustrert av å ikke få til navigeringen og jeg spør om hun heller vi se på noe annet.
Screenshot av en «oljemalt buddha»
Uendelige mengder historier
Vi klikker oss ut av den virtuelle verdenen og inn på en av historiene på Google Arts and Culture. Som utstillingene til The National Womens History Museum er også disse utstillingene presentert gjennom et format som kan minne om enten en Powerpoint-presentasjon, en nettside eller et slideshow. Blant utstillingene finner man The Vanity of Small Differences (Grayson Perry), Laluah and their images of a man (Andrej Barčík og Rudolf Krivoš) og The Adolpho Leirner Collection.
Mamma velger derimot noe litt annet, utstillingen Celtic life in Iron Age Britain, som også er en av kolleksjonene til The British Museum. Utstillingen viser nydelige gull-, sølv- og bronseobjekter fra jernalderen. Gjennom et slideshow blir du presentert objektene sammen med informasjon. Det er også mulig å trykke inn på enkelte bilder for å få de opp større og få mer utdypende informasjon.
Vi har holdt på i en time og vi bestemmer oss for å avslutte dagens økt, men før vi logger av avtaler vi neste møte.
29.mars, 12.10, Monets hage og private gallerier
– Nå er jeg virkelig Lin(n)ea i Monets hage, sier jeg og smiler lurt inn i kameraet.
En sjarmerende britisk dame står foran en haug med rosa blomster og forteller om kunstnerens hage. I dag hadde mamma et behov for å være ute, men slik tilstandene er akkurat nå er det litt vanskelig. Dermed bestemte jeg meg for å undersøke mulighetene for å besøke en botanisk hage. Det var flere forskjellige tilbud som dukket opp. Den første var en Youtube-video med en guidet tur i Monets hage. Den britiske damen forteller med behagelig stemme om stedene i hagen Monet hentet inspirasjon fra. Samtidig spiller behagelig pianomusikk i bakgrunnen og klippene veksler mellom å filme guiden og vakre blomster. Men dessverre ender det hele innen to minutter og jeg blir dratt tilbake til den kjedelige grå stuen min.
Mamma vil ha mer og dermed finner jeg en ny hage. United States Botanic Garden kan man besøke gjennom Google Earth. Det er som alt annet vi har funnet så langt helt gratis, noe studenten i meg synes svært godt om. Siden mamma navigerte sist var det nå min tur. Med høy selvtillit klikket jeg meg gjennom stier og grusbelagte veier, forbi roser, kinesiske lønnetrær og diverse buskas, inn i glasshuset og ut igjen – det eneste som mangler er duften som hører til. Under et par bjørketrær stoppet jeg opp og navigerte blikket opp mot himmelen. Jeg var strålende fornøyd helt til mamma utbrøt:
– Jeg blir sjøsyk av all denne bevegelsen.
Mamma var blitt lei og vi måtte dermed finne på noe nytt. Heldigvis hadde jeg funnet frem noen alternativer før hun logget på.
Screenshot fra Lineas galleritokt
Når privatpersoner blir kuratorer
På siden artsteps.com kan man besøke virtuelle gallerier laget av privatpersoner. På nettsiden skriver de at siden er til for kunstnere, kunstorganisasjoner og kunstentusiaster, og gir dem mulighet til å publisere faktiske eller selvlagde tredimensjonale gallerier. Galleriene her har varierende kvalitet. Noen av utstillingene oppleves som nøyere gjennomtenkte ved at de har valgt ut bilder eller fotografier som passer godt sammen på veggene. Mens andre oppleves som rotete og mer eller mindre uferdige. Den første utstillingen The Silk Road Museum er et eksempel på det sistnevnte.
I et bygg midt ute på havet trasker jeg og mamma rundt fra rom til rom. Rommene er for det meste tomme, men kuratoren gf har forsøkt å skape en fortelling i hvert rom om den velkjente silkeveien. Det er på en måte interessant, men informasjonen man blir presentert er mangelfull og du må selv tolke det meste av det som blir presentert. Det tar ikke lang tid å runde denne utstillingen heller, og etter både å ha besøkt to botaniske hager og en utstilling er mamma fornøyd for dagen og logger av. Jeg blir derimot værende igjen. Det er nemlig en siste utstilling jeg vil besøke.
Kuratoren Wang Tou Kun har i utstillingen Contemporary Photography forsøkt å lage et godt gjennomtenkt fotogalleri. Hver vegg er nøye sammensatt av bilder og historier. De forskjellige rommene er i kategorisert som grafiske-, gate- og iscenesatte bilder. Blant fotografene finner man Joyce Tenneson, Helmut Newton og Jim Goldberg. Som med de andre utstillingene vi har vært på er det heller ikke her mulig å se på detaljene i bildene uten at de forvandles til piksler, men det er her jeg oppdager noe både jeg og mamma har savnet i alle galleriene vi har besøkt, nemlig en funksjon for å få mer informasjon om bildene vi ser på. Jeg trykker på et av bildene, og i hjørnet av skjermen dukker det utrolig nok opp både navnet på fotografiet og navnet på fotografen. Det eneste som mangler nå er mer generell informasjon om fotografen og jeg kan si vi har funnet den optimale virtuelle utstillingen. Men jakten på det beste virtuelle galleriet får vente til neste søndag, eller kanskje søndagen etter det. Vi får se!