Kunst i praksis: In the Eyes of the Child på Kunsthall Oslo

Installasjonsfoto. Foto: Kunsthall Oslo.

Jeg startet arbeidet med utstillingen In The Eyes of the Child i praksisperioden ved UiO, som del av masterprogrammet «Kuratering, kritikk og modernismens kulturarv». Dette er noen av erfaringene mine fra praksisen, og som prosjektleder for utstillingsprosjektet.

Å planlegge for åpenhet 

Utstillingsideen var å gi ungdom og unge voksne som ikke vanligvis går på kunstutstillinger frie tøyler på Kunsthall Oslo. Vi satte sammen et ungdomsråd i alderen 16-23 år med tilknytning til nabolangene rundt Kunsthallen: Grønland, Tøyen og Gamlebyen. Vi ville se deres ideer og løsninger. De vil blant annet at utstillingen skal inspirere flere unge til å lage kunst selv. Et av utstillingsrommene er gjort om til kunstverksted, og blir en møteplass for profesjonelle kunstnere og ungdom med aktiviteter gjennom sommeren. Slik ville vi korte ned avstanden mellom det å se og det å lage kunst.

Installasjonsfoto. Foto: Kunsthall Oslo.

Av Bella Fasmer og Julie Aida. Foto: Kunsthall Oslo.

Kuratorene sier at de vil utfordre publikum til å se kunsten med et åpent blikk. Og i løpet av prosessen har det å være åpen for endring vært fundamentet for prosjektet. Som prosjektleder kunne jeg ikke, og skulle ikke, forestille meg hvordan resultatet kom til å se ut. 

Prosjektet har hentet inspirasjon fra kunstnere og kuratorer som jobber kollektivt og prosessbasert. Det å etablere noen rammer, og deretter gi fra seg kontroll, var noe de andre på Kunsthall Oslo har lang erfaring med. Likevel var denne utstillingen annerledes fordi vi tidlig ble enige om at ungdomsrådet alltid skulle ha siste ord.

Fra South Bronx til Kunsthall Oslo

Tim Rollins og Kids of Survival (K.O.S.) var et kunstnersamarbeid som startet i South Bronx, New York på 80-tallet. Will Bradley og Kathrine Wilson på Kunsthall Oslo introduserte meg for dette kunstnerkollektivet, som jeg ikke kjente til fra før. Rollins var både kunstner og kunstlærer og startet en kunstklubb etter skoletid, The Art and Knowledge Workshop, for de mest dedikerte elevene sine. De valgte selv navnet K.O.S. da de fikk sine første utstillinger. De ble snart invitert til biennaler og soloutstillinger og er nå del av samlingene hos blant annet Tate og MoMA. Rollins døde i 2017, men Studio K.O.S. lever videre og fortsetter å lage kunst med nye grupper av ungdom. 

Soverommet, et rom med kunst, design, musikk og bøker. Foto: Kunsthall Oslo.

Jeg ønsket å gjøre praksisen min hos Kunsthall Oslo fordi jeg visste at de var opptatt av å skape sammenhenger mellom samtidskunst og samfunnet. De hadde gjort flere kunstutstillinger rettet mot barn og unge. Dette var noe jeg også hadde lyst til å jobbe med. I stedet for å foreslå en kunstner eller tema for en utstilling for dem, spurte jeg om forslag. Tilfeldigvis var de i gang med å utvikle prosjektet Oslo Kunst- og Kunnskapsverksted, inspirert av Rollins og K.O.S. Situasjonen i South Bronx på 80-tallet og bydel Gamle Oslo. I dag er en helt annen virkelighet, men kunstfeltet er stadig et lukket økosystem. Folk på kunstskolene, i museene og galleriene er en overraskende homogen gruppe, og unge fra Oslo øst er blant de som er underrepresentert. Kunsthall Oslo ville introdusere flere unge for samtidskunst og øke rekrutteringen til kunstfeltet, og dette ble et naturlig utgangspunkt for utstillingen jeg ville lage.

Tegninger av Edda Gimnes. Foto: Kunsthall Oslo.

Praksisperioden 

I praksisperioden august-desember 2020 jobbet jeg tre dager i uka på Kunsthall Oslo. Det første jeg gjorde var å etablere samarbeid med ungdomsorganisasjonene Agenda X og Forandringshuset Grønland. De hjalp oss blant annet med uvurderlig innsikt i unges behov, og med å nå målgruppen. Vi søkte på flere tilskuddsordninger sammen. Kunsthall Oslo hadde allerede kartlagt ungdomsprosjekter innen musikk, dans, tekst og teater som vi kunne sammenligne oss med. Jeg undersøkte lignende initiativer innenfor billedkunst, og så på hvordan andre museer jobbet med medvirkning i utstillingsproduksjon. I løpet av høsten lyste vi ut stillinger og rekrutterte ni personer til ungdomsrådet.

Gjennom praksisoppholdet fikk jeg se hvordan utstillinger lages på Kunsthall Oslo, fra planlegging til gjennomføring. Det har vært lærerikt å følge arbeidsmetodene deres, og alt det andre man ikke finner i pensum. Kunsthall Oslo er en liten ikke-kommersiell kunstinstitusjon, som posisjonerer seg mellom mindre kunstnerdrevne initiativer og større kunstmuseer, og ofte samarbeider med begge. En stor fordel med liten stab og flat struktur er at man får innsikt i det meste som gjøres på relativt kort tid.

Av Jibril Lateef og Nicole Rafiki. Foto: Kunsthall Oslo.

Sammenhenger mellom teori og praksis 

På Kunsthallen tas avgjørelser i fellesskap, også i dette prosjektet. Derfor har jeg hele veien fått jobbe med kollegaer som var like investert i utstillingen som jeg selv har vært. I januar 2021 ble jeg ansatt for å fullføre prosjektet vi startet sammen, og utstillingen åpnet 19. juni 2021. I prosessen med å ta prosjektet fra hypotetisk skoleoppgave til reell utstilling har avgjørelsene ikke vært opp til meg, men når prosjektet har endret karakter har det helt klart vært til det bedre. Mens jeg var opptatt av K.O.S. og prosjektet i South Bronx, var ungdomsrådet mer interessert i å komme i kontakt med kunstnere som jobber i Oslo her og nå, og som tar opp temaer knyttet til identitet på ulike måter.

I prosjektrapporten fra praksisperioden desember 2020 skrev jeg om den foreløpige planen for utstillingen, selv om jeg visste at mye kom til å endre seg. Masteroppgaven min våren 2021 var en komparativ analyse av Tim Rollins & K.O.S. og det tyrkiske kunstnerkollektivet Oda Projesi, der jeg undersøkte kunstnernes kollektive arbeidsmetoder. Selv om masteroppgaven, rapporten og utstillingen er uavhengige av hverandre har jeg fått teste teori i praksis og prøvd å oversette praktisk samarbeid tilbake til teori.

Av Helene Duckert. Foto: Kunsthall Oslo.

Åpent blikk

Utgangspunktet for K.O.S. er at alle kan være en kunstner. Tim Rollins var inspirert av blant andre pedagogen John Deweys ideer om praktisk læring, og ville lære elevene om kunst gjennom å lage kunst. Gruppa var opptatt av å utfordre ekskluderende mekanismer som hindrer dem som ikke har «riktig» klassebakgrunn, kulturell bakgrunn eller utdannelse fra å få tilgang til kunst og kultur. Dette betød ikke at de underkjente verdien av utdanning – tvert imot – Rollins ville hjelpe de unge kunstnerne inn på kunstskoler. Men rekkefølgen – at man først skulle formes i akademias støpeskje, før man kunne kalle seg kunstner, opponerte han mot.

På samme måte ønsket vi å undersøke om man kan lære om kuratering gjennom å lage en utstilling. Og i dette prosjektet har læringen gått begge veier. Ved å bruke den kunnskapen ungdomsrådet allerede sitter med, og stille Kunsthall Oslos ressurser og kompetanse til deres rådighet, ville vi skape en utstilling som både gir unge en inngangsport til kunsten og gir det faste kunstpublikummet nye perspektiver. Fungerte det? Gir utstillingen oss et nytt blikk på kunst? Se den og døm selv.