En samtale med Terje Nicolaisen

Foto: Galleri BOA

En samtale med Terje Nicolaisen: RENTSNUK DANCING og kroppen som situasjon

Omvisningen tok sted 15.11.2021

Vi står utenfor BOA, et lite galleri plassert i det gule huset på Christiania Torv. Gjennom vinduene får vi et glimt av fargerike verk. Hengende i en av vinduskarmene møter en neon-oransje kjole oss  - den samspiller godt med noen tynne lysrør av samme farge i to av vinduene. Klokka er 12.53 og med nykjøpt kaffe står vi og diskuterer om vi skal gå inn nå eller vente til den avtalte tiden som er 13:00. Forstyrrer vi om vi kommer tidligere? Neida, vi prøver.

Vi kommer inn døra til at Terje arbeider med oppsettet av utstillingen. Det ligger en drill, noen skruer og litt plastposer med søppel på gulvet. Det er tydelig at det er nå de siste forberedelsene før utstillingsåpningen blir gjort.

– Heihei, det er bare å legge fra seg jakkene og komme inn!

Vi blir møtt med et smil, og legger forsiktig tingene våre på en benk i gangen. Idet vi trer inn i rommet legger vi merke til et stort maleri på den innerste veggen, den brer seg ut som et panoramabilde. Det er umiddelbart gjenkjennelig, verket er det som blir brukt på forsiden av BOA sin nettside for å promotere utstillingen. Bildet på nettsiden var avkappet, så det er en helt annen opplevelse å se det i virkeligheten. Før vi får tid til å se nærmere på verket kommer Terje bort og introduserer seg selv, vi gjør det samme, med god gammeldags håndhilsing. Mens han fortsetter med forberedelsene, tar vi en tur i galleriet. Vi får kun tatt en rask titt på noen av verkene før Terje kommer bort til oss igjen og slår seg ned i en svart skinnsofa plassert midt i rommet. 

Terje Nicolaisen, Me At My Best, 2021. Foto: Galleri BOA

Det starter med at Terje introduserer oss for RENTSNUK DANCING, navnet på utstillingen, så vel som et konsept. Som vi leste på nettsiden til BOA, blir vi fortalt at tematikken til dette prosjektet spirer fra Terje sin opplevelse med prolaps i mars 2020. Ettersom Norge stengte ned på grunn av pandemien, var det ikke en mulighet å dra på treningssentere og badstuer for å forbedre ryggen - slik satte prolapsen seg fast og resulterte i redusert arbeidskapasitet. Dette virker til å ha vært en svært ny opplevelse for en så produktiv kunstner.

Terje Nicolaisen, Untitles (NO by TN), 2021. Foto: Galleri BOA

– Du nevner på nettsiden din at du har fått hjelp av kunstneren JinBin Chen til utstillingen, og at dette er nytt for deg. Hvordan har assistansen foregått, og hvordan er det nytt?

– Mye forskjellig. En del med praktiske ting, som rydding og vasking. Men JinBin har også hjulpet med å fylle inn noen av de større feltene på maleriene. I tillegg har han malt to kropper på et av verkene (refererer til verket: NO), man kan se at det ikke er jeg som har malt de kroppene, han er bedre på å male realistiske proporsjoner. Og ja, det er nytt, jeg er vant med å gjøre alt selv. Jeg tar for eksempel alltid med meg utstyr til galleriene jeg stiller ut på, jeg kan ikke stole på at andre har alt det jeg trenger, som skruer og slikt. 

– Tittelen på utstillingen, RENTSNUK DANCING, la jeg merke til at var KUNSTNER DANCING baklengs. Hva innebærer denne tittelen? 

– Man kan si det er en begreps-kollaps, en kollaps av begrepet kunstner. Jeg vil si at kollapsen er gjennomgående i dette prosjektet. RENTSNUK høres også kulere ut, det blir mer et konsept enn et ord.

Terje fortsetter ved å si at 

– Utstillingen ble laget med tanke på å utstille på BOA, for det er vel ikke så mange som kjenner til BOA, har dere vært her før?

Nei, det hadde vi ikke. Noe som kanskje er merkelig med tanke på at det er et så sentralt galleri. Terje meddeler at han gjerne vil sette litt fart i BOA som et galleri

– DANCINGen er et forslag til BOA om å starte opp med medlemsarrangementer, hangout, dansing og social club. Fordi dette er viktig for å bygge organisasjonen opp, slik at den blir sterkere og mer synlig.

– Har du laget alle verkene spesifikt for utstillingen, eller er tidligere verk også inkorporert?

– Både og. Det er tydelig at utstillingen har et narrativ, men dette er et produkt av noe jeg kaller “post-rasjonalisering”. Meningen skapes i etterkant av at verket er laget, narrativet er der jo for å kunne formidle prosjektet til andre. Mye av det jeg har laget her er litt sånn: aha, så det kan hende at dette er det jeg tenkte på i det jeg lagde det! Det verket bak her er faktisk et gammelt portrett jeg har malt over. Jeg malte over det med et hvitt felt, så malte jeg over det igjen ut ifra bilde jeg tok av meg selv. Jeg tok bildet av meg selv med tåa fra dusjkabinettet, det er en interessant vinkel, sier Terje og ler

Terje Nicolaisen, Shower, 2021. Foto: Galleri BOA

Terje Nicolaisen, Suspended, 2021. Foto: Galleri BOA

 – Vil du si at du arbeider intuitivt?

– Ja, eller heller impulsivt. Det er et prosessarbeid. Noen av verkene er fra 2012-2014, eller jeg startet å male dem da, også har de sikkert gjennomgått en del endringer siden det.

Vi sporer stadig vekk av i samtalen, men kommer alltid tilbake til den gjennomgående tematikken i utstillingen, som virker til å være den sårbare, aldrende kroppen - og begrensningene som kommer med den. Terje legger til at: “Min egen kropp - den bruker jeg her for alt det er verdt. Jeg er en 57 år gammel, heterofil og hvit mann, så det blir vanskelig å bruke en annen type kropp i kunsten.” Vi bestemmer oss alle tre for å ta en tur rundt i galleriet og se på verkene. Vi tar med oss hva Terje har sagt, og berører også dette temaet senere i omvisningen.

Det henger et par plagg på en line - fargene samspiller til bildene på veggen. Terje tar en kjole fra linen og viser den fram

– Jeg har alltid hatt lyst til å lage en kjole, jeg husker jeg så en kjole med samme silhuett i Milano rundt året 2000. Den har jeg ikke glemt.

Kjolen er blå med en tynn stripe av neon-oransje på bunnen. Den er kort med en klassisk silhuett, og kan minne om en 60-talls mod-kjole.

– Jeg prøver å jobbe med ting jeg ikke har jobbet med før, og jeg har aldri jobbet med tekstil før - så ja.

Vi blir informert om at plaggene som henger på linen er laget med mange ulike materialer. Noen med stoffer fra Grønland, andre med partyteltduk fra Biltema. Og sist men ikke minst, får vi se på et slips av presenning - klippet rett ut! 

– Skal klærne brukes?

– Jeg tenkte på at det skal jeg ikke tenke på!

–Kan man si at plagget er en idé av et plagg?

– På en måte, det er forslag til klær, mer enn at det er klær. De kan ikke vaskes eller brukes noe særlig. Klærne, og bildene forsåvidt, har jeg lyst til å se, derfor lager jeg det. Ikke nødvendigvis at jeg vil se det på noen.

Terje tar frem en neon-oransje kjole

– Denne kjolen er ikke utfordrende; den er generisk. Alle vet om denne formen, det er bare en kjole som en kjole er. Jeg har ikke spilt på forføring eller begjær når jeg lagde kjolene. Det ville blitt tatt feil, med tanke på at jeg er en 57 år gammel mann, så det vil jeg styre unna selvfølgelig.

– Hva er samspillet mellom klærne og bildene på veggen?

– Da er vi tilbake i post-rasjonaliseringen. På veggen har vi nakne kropper, og her ute i rommet har vi klær. Klærne hører til kroppene. Men det er jeg som er naken. Et grep for å unngå at det blir tatt feil er ved at jeg bruker meg selv, min egen kropp, det er ikke sex. Det er mer sårbarhet og skjørhet.

Foto: Galleri BOA

Mens samtalen med Terje fortsetter klarer vi ikke å motstå å stille noen spørsmål om det store panoramiske verket som var det første vi la merke til når vi kom inn i galleriet. Motivet blir dominert av en kropp. En eldre mann sin kropp. Han poserer på en sær måte, nesten som en yoga-posering. Terje sier at den kroppen vi ser malt er inspirert av et bilde av han som poserer naken på en stein, også skjedde det bare at han dupliserte kroppen så den ble gjennomgående figur i verket. Terje forteller oss videre at han har tatt i bruk tørrpastell, blekk, kull, akrylmaling og tusj når han lagde det. Det er ikke nytt for han å ta i bruk mange ulike materialer i ett verk.

– Mixed media boss?

– Ja! Hahaha. Det må man nesten være. I atelieret mitt har jeg masse forskjellig utstyr. Om jeg kommer på at jeg trenger noe, så vet jeg at jeg har det. Jeg er glad i å prøve ut nye ting, og så lenge jeg gjør så godt jeg kan, så kan ingen ta meg på det. Jeg bare kliner til.

Det er mye mer jeg kunne beskrevet fra utstillingen, men jeg tenker at noe burde være igjen til fantasien å tolke og øynene å se. Men før vi sier oss ferdig var det et par siste ord å snakke med Terje om; nemlig det han tidligere sa om å bruke sin egen kropp som utgangspunkt.

– Jeg synes det er veldig interessant hvordan begrensningene til kroppen er et gjennomgående tema i dette prosjektet. Ville du sagt at du her viser kroppen din som en situasjon?

Foto: Galleri BOA

– Ja, på en måte. Min egen kropp er det jeg har å rutte med, og den kommer med sine begrensninger. Utstillingen min på Van Etten Galleri i 2020 var preget av kroppen som det urørte stedet, et fristed som du kan eie. Mye av tematikken sprang fra pandemiens begrensinger av handlefrihet. Denne utstillingen er preget av min egen opplevelse av kroppen. Det er smerte i kroppen, og smerte er greit, men den er der alltid, og tar mye plass mentalt. Det blir derfor helt naturlig å arbeide med.

Tiden på galleriet avsluttes i en ta-på-seg-jakkene-og-pakke-tingene-atmosfære i gangen. Vi takker for en innholdsrik omvisning, og Terje sier at det blir veldig gøy på utstillingsåpningen. Før vi går hver vår vei, avslutter Terje med å si:

– Tell your friends!

Utstillingen RENTSNUK DANCING er åpen fra 18. november - 12. desember 2021. Den tar sted på BOA galleri i Rådhusgata 19. Sjekk ut nettsiden til Terje for å se tidligere prosjekter: terjenicolaisen.com.