Den store veven

Tom Gundersen, Bio Grafisk, 2021 på Norske Grafikere. Foto: Norske Grafikere

Året er 2021. Mennesket har dannet intrikate samfunn, formet både høy-og lav-kulturer, og vårt vitenskapelige utforskningspotensiale virker å være grenseløst. De fleste vil trygt si at gapet mellom mennesket og de andre artene på jorda er ganske betydelig. Tross alt er navneforslaget til nåtidens geologiske periode, Anthropocene, passelig nok oppkalt etter menneskeheten selv.

Ser vi på menneskets historie i retrospekt, kan man ikke fornekte ens fascinasjon over hvor mye vi har utrettet. Men mens mennesket banker seg på brystet og teller sine triumfer, velger Tom Gundersen derimot, å stoppe opp, stikke fingeren i jorda og betrakte det som ligger til grunns for deg og meg. 

I utstillingen Bio-Grafisk som ble holdt på Norske Grafikere tidligere i høst, inviterte Gundersen til en samtale om evolusjonsbiologiens intrikate historie, hvor han utforsket hvordan mennesket er en del av dette. Utstillingen markerte et kall tilbake til det grunnleggende biologiske, det som til tross for menneskets bragder, gjør at vi ikke er så ulike fra de andre artene vi deler vår verden med likevel. 

Etter nærmere 50 års favorisering av portrettet, har kunstneren valgt å vike fra dette motivet. Vant med en sjanger som krever en viss analytisk og personlig tilnærming, grenser han nå, dog ikke så langt, over i en ny sjanger som tillater en mer frigjørende tilnærming til det menneskelige. Denne sjangeren blir kalt «tronie», og betegnes som uttrykkshoder eller karakterhoder, som opprinnelig fremstilte menneskets saturerte følelsesuttrykk og studier av ansiktets bevegelser, først utforsket i den nederlandske gullalderen. Men i stedet for å skildre menneskets uttrykk for sitt indre følelsesliv, forklarer Gundersen sine intensjoner om å ta sjangerens egenskaper videre, og kombinerer dem i stedet med sin utforskning av det biologiske indre. 

Tom Gundersen, Tronie 18. Foto: Norske Grafikere.

Fra det antroposentriske portrettet, flyttes altså fokuset over til en utforskning av menneskets tilhørighet i det biologiske fellesskapet som gjennom milliarder av år har bosatt jorden. Gundersen betegner dette fellesskapet som den store livs-veven, hvor vi er de senest ankomne. 

Tom Gundersen, Tronie 9. Foto: Norske Grafikere

I denne utforskningen møter vi intrikate motiver. Det tar tid å skjelne hva man egentlig ser på. Mennesket har en markant posisjon i verkene, definert av kontrasterende linjer og farger. Kunstneren anvender både finspisset, detaljert skravur og mer bastante linjer, som gir et allsidig og variert uttrykk. Utstillingen har kunsthistoriske aspekter i tillegg til det biologiske, som viser menneskelige profiler og kroppsdeler i alt fra en studerende til en mer forenklet synsvinkel. Det kunsthistoriske aspektet kommer frem i hans skildring av hulemalerier, anatomiske modeller og karakterer som kan minne om noe middelaldersk. Motivene er proppet full av referanser, for de av oss som sjarmeres av slikt.

I tillegg til mennesket finner vi som nevnt det biologiske. Organiske formasjoner, celleklaser og forhistoriske arter pryder papiret. Rotsystemer er å finne i flere av trykkene, der de vokser og snor seg oppover og utover. En utvikling formidles her, og endringene skjer mens vi flytter blikket over motivet. Men denne biologiske utviklingen skjer ikke adskilt fra det menneskelige. De to overlapper, vokser inn i hverandre og blir til noe både elementært og ugjenkjennelig. 

Mennesket både deltar i og skuer over denne prosessen, der den øyer allvitende over alt som kom før det. Synssansen fascinerer Gundersen spesielt, og dens evne til å oppfatte og beskytte mot omgivelsene. I verkene tar han for seg denne funksjonen, og diskuterer hvordan denne evnen er noe av hva som forener oss med selv encellede organismer, som tross sin totale mangel på sanser og et nervesystem, har funksjonelle mekanismer som varsler om nærliggende næringsrike eller skadelige omgivelser. Denne evnen har vært tilstede siden tidenes morgen, fra sin aller mest primitive funksjon til det vi i dag ser i intrikate nervesystemer og de elektriske signalene som går mellom dem. Produktet av denne utviklingen finner vi i alle arter rundt oss, og i oss selv. 

Tom Gundersen, Uten Tittel. Foto: Norske Grafikere.

I sin formidling av en slik tematikk, anvendes det her en mikstur av lino og tresnitt. Etter en betydelig mengde år innen grafikkarbeid tar kunstneren i bruk sitt brede arkiv av trykkplater, som gjennom komplekse kombinasjoner utforsker et uttrykk like intrikat som prosessen selv. Gundersen trykker, tørker, stryker og trykker igjen, lag på lag, som til slutt gir et resultat mye likt arkeologiske lag i jorden, hver del med like mye betydning i det helhetlige bildet. I prosessen faller enkelte lag mot bakgrunnen, delvis dekket av hva som kom over. Likevel mister det ikke sin betydning, men bidrar heller til et komplekst motiv hvis historiefortellende kvaliteter fascinerer. Prosessen er vanskelig å kontrollere, og gir ofte uventede resultater, mye likt hvordan både evolusjonshistorien og en kunstners prosess oppleves.

Gundersens arbeid viser frem hver enkelt stripe i jordas store veveri. Kanskje blir noen bidrag glemt et sted i prosessen, men i det store bildet fremhever og styrker det arbeidets helhet. Livet på jorden er intrikat, og utviklingen har krevd det ytterligste av oppfinnsomhet. I denne utstillingen ser vi noe av den samme tilnærmingen, hvor lag tilføres, blander seg, forsvinner og dukker opp igjen, alt i sitt felles mål om utvikling for utviklingens skyld. Produktet av denne prosessen har skapt alt vi ser rundt oss, og minner oss på at til tross for våre tilsynelatende ulikheter, kan alt dette spikkes ned til den ene cellen som startet det hele.

Litteratur

Galleri Norske Grafikere, Bio Grafisk. 2021. https://www.norske-grafikere.no/tidligere-utstillinger/44476/

Kommentar om utstillingen fra kunstneren.