SISSEL TOLAAS’ «RE________»: Kunsten som blir en del av deg
Foto av Christian Øen, Astrup Fearnley Museet
Sissel Tolaas sin nyeste utstilling regjerer for øyeblikket duftarenaen på tuppen av Oslos Tjuvholmen. Utstillingen er satt opp på Astrup Fearnley museet fra oktober til slutten av desember 2021, og utforsker en lite brukt sans i møte med kunstens omfattende sfære.
Både innvendig og utvendig har den Berlin-baserte, norske kunstneren fått lov til å utfolde verkene sine; ytterveggen er malt med svettelukten til redde menn, og som en ekstra liten velkomst inviteres man ved inngangen til å vaske hendene sine med kunstnerens egen kroppslukt. Allerede før man har rukket å stille seg i kø blir man dermed gitt muligheten til å føle på lukt-kunstens verden.
Foto av Astrup Fearnley Museet
Det neste som møter deg er billetten, Liquid_Money_1. Dette velomtalte og karakteristiske symbolet tar form som en ampulle, med utseendet til duftprøver du kan motta på et parfymeri, og inneholder en kjemisk fremstilt pengelukt. Inngangssummen oversettes til Tolaas’ eget språk og transformeres til å bli en del av utstillingen selv. Det kan oppleves som et sarkastisk stikk mot kunstens elitistiske tendenser, fordi det understreker en økonomisk terskel som distingverer mellom utstillingsrommet og omverden. Ironien ligger i utstillingens innhold, ettersom Tolaas har valgt å plassere noe så naturlig som en usynlig men hverdagslig sansbar verden på pidestaller. I tillegg skal det påpekes at omverden i denne settingen er Oslo sentrums ypperste vestkant, så lukten av penger er kanskje ikke et spesielt uvanlig attributt.
Utstillingen i seg selv er ikke en særlig fargerik reise. Synssansen er, etter min mening, det minst prioriterte virkemiddelet for opplevelsen. Behagelige toner i et anonymt fargespekter danser sammen til følelsen av en rolig skumring. Det var utstillingens taktile og følbare funksjon jeg opplevde som mest forfriskende. Endelig kunst man kan ta på! Fra en gjennomsiktig labyrint av gardiner som blafret i kunstige viftevinder, til isblokker som mottok midlertidige håndavtrykk og sakte smeltet sammen med dem, og videre noe som kan minne om et mislykket forskningsprosjekt som oste av, for en students herdede nese, den velkjente lukten av mugg. Også de mindre åpenbare og kanskje mindre følbare verkene inviterer beskueren til å oppleve dem på ukonvensjonelle måter. Kollektivt beveger man seg både høyt og lavt, og kryper langs gulvets tilsynelatende tilslørte lukter, før man står på tå for å rekke opp til hullene i veggen. Ingen lukter skal forbigås. Det er imidlertid en slags metafor i det å møte kunst du kan plukke opp, føle på, lukte på, med hender som allerede er døpt i kunstnerens kroppslukt. En ny verdiperspektivisk anerkjennelse av kunstopplevelsen, kanskje?
En bivirkning ved å stille ut uavgrensede kunstverk, uten avsatte rammer, er evnen deres til å inkorporeres i hverandre. Allerede i døråpningen trenger en fyldig og udefinert balsam av en lukt inn i nesa, og blir der under hele besøket, gjerne også litt lenger. Alle duftene valses sammen og utgjør en slags døsig ikke-synlig tåke. Kombinert med utstillingsrommets tradisjonelle stillhet, og fraværet av krevende visuelle inntrykk, kokes alt sammen til en diffus meditativ hodepine. Pustens sentrale plass i nettopp denne meditasjonen ble for min del katalysator for luktens makt, og respekten for den.
Foto av Christian Øen
Det ligger en ironi i utstillingens kairos, ettersom korona-pandemiens virkning i relasjon til luktesansen har forsterket bevisstheten om dens betydning. Dette er fordi tap av luktesans er et karakteristisk symptom på covid-19. Kunstneren har selv sagt i et intervju med Art of Change at «med korona får luften vi puster inn omsider den oppmerksomheten den fortjener» (Audouin 2020). Selv kan jeg bekrefte virusets evne til å utstøte luktesansen som om det er en mislykket transplantasjon, og deretter savnet, og det tidligere degraderte behovet for å kunne oppleve luftens spennende kompleksitet. Det tilføyer et nytt nivå til utstillingens aktualitet, men også til argumentet for hvorfor det er en utstilling verdt å få med seg.
Sissel Tolaas gjør en gjennomført jobb i å ta med beskueren på en atypisk reise, og på idiosynkratisk vis ønsker hun velkommen til en usynlig virkelighet man ellers ofte bagatelliserer.
Referanser:
Audouin, Alice. «Conversation with the artist Sissel Tolaas.» I Art of Change 21. 2020. https://artofchange21.com/en/conversation-with-the-artist-sissel-tolaas/
Bjerke, Mona Pahle. «Ode til luktesansen.» På NRK. 2021. https://www.nrk.no/anmeldelser/anmeldelse_-_re_________-av-sissel-tolaas-pa-astrup-fearnley-museet-1.15685277