Noe skjuler seg bak naturen

Linn Fernström, Kyrksalen, 2021. Foto av Axel Öberg

Midt på Djurgården i sentrale Stockholm ligger kunsthallen Liljevalchs. I 2021 feirer de 100 år med nytt påbygg og nye utstillinger. I de to øverste etasjene av det nye påbygget, Liljevalchs+, er Linn Fernström (f. 1974) sin kunst plassert. Liljevalchs omtaler henne som en av Sveriges fremste samtidsmalere.

Vi gikk inn gjennom de nye glassdørene som åpnet for første gang i august i år, og kom inn i et enormt kontemplativt rom. Byggets hovedmateriale er betong, og vi ser med en gang at fokuset er lagt på lyssettingen. Oppover de brede betongtrinnene blir vi møtt av blomsteroppsatser i friske farger. Med den lille smakebiten som vises på nettsiden til Liljevalchs føles blomstene som en fin aperitiff til selve utstillingen. Vi kommer inn i det første rommet, det er lyst og åpent. Det er sikkert seks-syv meter under taket, varme lysegrå vegger, smale lyse gulvplanker og en rolig, avslappet stemning. Det er en gjennomgående bruk av harde materialer og tydelige rektangulære rom. Taket er dekket med et slags rutemønster laget av betong med firkantete åpninger som slipper inn dagslyset. Den strenge arkitekturen til Liljevalchs+ kontrasterer sterkt med den maleriske kunsten til Fernström. Finner de til sammen en harmoni?

Veggene lyses opp av fargerike naturmotiver av mennesker, dyr og planter. Ved første øyekast ser alle maleriene nokså like ut. Alle er oljemaling på en utstrukket hvit duk, i formater på om lag 100 x 200 cm. Motivene som går igjen er blomster, øyenstikkere, duse bakgrunner og kvinner som ligner på Fernström selv.

Opp en liten trapp er et til rom, nå med en kombinasjon av malerier og keramiske skulpturer. Skulpturene måler ca. 20 x 20 x 20 cm. Skulpturene er realistiske fremstillinger av dyr og mennesker, likevel gir komposisjonen dem et mer urovekkende uttrykk. Skulpturene er satt sammen av gjenstander og kropper vi allerede kjenner til, men måten de er plassert, limt sammen og nesten strødd utover det hvite underlaget, er forstyrrende. Flere av skulpturene er fremstillinger av mennesker som mangler kroppsdeler, enten underkroppen, en arm eller hele kroppen unntatt hodet, noe som skaper en nevrotisk stemning i rommet.

Linn Fernström, Målaren, 2021. Foto av Axel Öberg

Målaren henger på en vegg for seg selv. Det er et figurativt verk med to selvportrett av kunstneren i høyre halvdel og en liten apekatt på venstre side. Både blikket til kvinnen og apen er hevet på en nedlatende og usikker måte mot betrakteren. Rundt dem er et fantasilandskap fullt av grønne grener, store rosa blomster og øyenstikkere. I forgrunnen er det et preg av realisme som vokser seg fra nederste billedkant og oppover i bildet. Lenger bak i verket er det uklare og diffuse linjer og farger, og bakerst er det et tomt hvitt rom. Det er en fremstilling av en ukjent verden som kan tiltrekke visse og skremme andre.

Oljemalerienes bakgrunner er vanskelige å tyde. I verk som Kyrksalen er det et arkitektonisk uttrykk i bakgrunnen som står i kontrast mot den maleriske naturen i forgrunnen. I andre verk, som Knopp i dis, er bakgrunnen bygget opp av rennende maling og naturmotiver i diffuse farger. I forgrunnen er det klare blomster som vokser seg oppover i billedrommet, men det er ingen tegn til kunstneren i verket. Det sistnevnte verket ser noe uferdig ut, som om vi venter på at Fernström selv skal klatre inn gjennom billedrammen.

Illustrasjon av Linn Fernströms Pojke i boll, 2021. Illustrasjon av Mathea Saric

I midten av den øverste salen er det bygget en smal hvit vegg på en meters høyde. Nedover den smale hyllen er det plassert rundt 15 keramiske skulpturer i de samme fargepalettene som maleriene. Det ser nesten som ut om figurene i maleriene har hoppet ut av rammen og ned på bordet. Skulpturene er figurative fremstillinger av mennesker og dyr i alle former og fasonger. Pojke i boll er en keramisk gutt i en ball. Skulpturen konsentrer seg om organiske former. Rundt han ligger tørkede blomster og flere hoder uten kropp. Hodene deler samme ansiktsuttrykk med maleriene: en følelse av at noe ikke stemmer, igjen noe nevrotisk.

Estetikken til skulpturene er noe annerledes enn maleriene. Det hviler en udefinerbar uro over skulpturene. Ansiktsuttrykkene til både dyr og mennesker er særegne og noe groteske. De kroppsløse hodene spiller en mystisk rolle sammen med menneskene som er plassert inn i og oppå de ulike geometriske figurene.

Kombinasjonen av motivene og de lyse fargene, noen ganger i pastell, den solide rennende oljemalingen og/eller den glinsende keramikken passer ikke godt sammen. Ofte assosierer vi pastellfarger med noe lett, vakkert og gledefylt. Likevel har Fernström kombinert disse fargene med uhyggelige uttrykk av blomster, dyr og seg selv. På avstand ser hennes malerier utopiske ut, men desto nærmere vi kommer jo mer oppleves det som et indre mareritt.

I forbindelse med utstillingen sa Linn Fernström til Göteborgsposten «På något sätt gör storleken att man får en känsla av att man själv kan gå in i världen på duken. Att man kan kliva in i den och vara där.» Fernstöm kommenterer at de store formatene gjør at vi får et 1:1 forhold mellom vår egen kropp som betrakter og figurene i maleriene. Da kan vi klatre inn gjennom billedrammen og oppleve verdenen med egne øyne og sinn. For min egen del høres det ut som en drøm jeg helst ville våknet opp fra. For andre kan det være utrolig spennende å «klatre» inn i en annen persons tankestrøm. Fernström nevnte også til avisen at uten det makabre elementet ville kunsten bli fattig. Hvis Fernström mener at det makabre elementet hører hjemme i en realistisk verden, hvordan ville hun da fremstilt en «perfekt verden»?

Linn Fernströms kunst viser oss et univers som eksisterer mellom virkeligheten og noe fiktivt. En verden full av følelser i opposisjon. Det ukjente rommet føles skremmende, ubehagelig og nervepirrende samtidig som vi kan få en frihetsfølelse av det lette uttrykket. Hun maler seg selv inn i denne ukjente verdenen med et mulig utsagn om å likestille balansen mellom dyre- og plantelivet. Ved å male seg selv inn i bildene blir Fernström sitt eget univers. Det er et lett preg av surrealisme som minner om andre kvinnelige kunstnere, deriblant Frida Kahlo. Fernström viser oss et mål der mennesket finner sin plass og posisjon i en verden, og lever i harmoni med naturen. Det kan vise til en opplevelse av fremmedfølelse, en trang til å flykte og et behov for å finne mening. Fernström viser den uoppnåelige harmonien mellom overflate og dybde.

Utstillingen varer frem til 20. februar 2022.

Linn Fernström i sitt atelier. Foto av Axel Öberg

Kilder:

Göteborgsposten online. «Linn Fernström: det makabra är nödvändigt» Oppsøkt 21.11.2021. https://www.gp.se/kultur/kultur-nöje/linn-fernström-det-makabra-är-nödvändigt-1.57908712

Liljevalchs, «Linn Fernström.» https://liljevalchs.se/kalender/linn-fernstrom/