I stormens øye

Kim Hankyul, The Tempest (2020). Foto: Vegard Kleven / NBK

Hver høst har det blitt en vane å se Høstutstillingen. Jeg begynner alltid med å gå opp trappene, det gjør det litt mer høytidelig for meg. Å gå opp trappene uten helt å vite hva juryen har valgt eller lagt vekt på i sin prosess, og da få se hva resultatet er blitt. Jeg prøver å ikke lese om utstillingen før jeg har vært der selv. Vil helst se uten å vite for mye. Jeg vet at om noe fanger min interesse så vil jeg uansett undersøke det nærmere  i etterkant. Et verk som trigget min interesse var gjemt bak et forheng.

Jeg vet liksom ikke hva som venter når jeg stiger inn i et rom som er adskilt fra utstillingen på denne måten.. Å gå inn i rommet uten å vite hva som er der inne og så bli omsluttet av mørke skaper en egen stemning. Den første opplevelsen en får er lyder. Øynene blir sakte vant til omgivelsene, og en oppfatter elementene og deres plassering i rommet. Rommet virker litt lite når jeg står der så det mekaniske og motorene som skaper  bevegelsene, som igjen gir lyd fra metallplatene, blir veldig fremtredende.  Jeg blir stående i rommet ganske lenge og etterhvert er disse drønnene som skapes såpass kraftige at man kjenner de  i kroppen. Det er som jeg er blitt kastet inn i stormens øye. Øynene klarer etter hvert å justere seg til mørket så jeg ser maskinene og hvordan de er satt sammen. Det er fascinerende å se de mekaniske bevegelsene som skaper disse kraftige lydeffektene. Min nysgjerrighet rundt kunstner og verket er dannet. Jeg har vært inne på Kim Hankyul sin nettside og sett video av verket.  

Tittelen The Tempest sender tankene mine til Shakespeare sitt stykke av samme navn. Stormen i den innledende scenen hvor båten de seiler blir tatt av en storm, både lydene, bevegelsene og frykten når et skip i storm går ned kan man assosiere seg frem til  med dette verket. På samme måte som tittelen i The Tempest av Shakespeare ikke bare henspiller på den fysiske stormen i begynnelsen av stykket, men også de underliggende tonene i samspillet mellom karakterene, kan man tenke at disse lydene kan være et underliggende varsel om noe som skal komme. Som torden i det fjerne som varsler at uværet kommer. Noe som forteller oss at vi bør endre kurs, søke ly eller trekke oss vekk. Det krever en handling av oss, vi må ta et valg om vi skal bli værende, søke ly, eller komme oss vekk.

Kim Hankyul debuterte på Høstutstillingen i år, men er ikke ny på kunstfeltet. Han er født i Sør-Korea i 1990, og har en bachelorgrad fra Seoul National University. Videre har han en mastergrad fra Fakultet for kunst, musikk og design (KMD) ved Universitetet i Bergen, byen hvor han bor og jobber den dag i dag. Hankyul har tidligere vist arbeider ved Bærum Kunsthall , Ekko Festival nr. 17 og Landmark i Bergen, Galleria Sculptor i Helsinki og Atelier Nord i Oslo.
Jeg finner frem et intervju han har gjort om sine arbeider og i det[1] sier han selv  at han jobber med minimalt konstruerte maskiner som er skapt for å lage enkle repetitive bevegelser, som han ved å sette mikrofoner nært opptil konstruksjonene fanger vibrasjoner og lyder som skapes i nåtid, uten at man pre-recorder det. Matrialene han bruker endrer funksjon fra sitt opprinnelige industrielle bruksområde og blir satt inn i en lydskapenede funksjon. Han jobber ofte med å skape lyd vi assosierer med andre lyder vi gjenkjenner fra før, som her hvor vi gjenkjenner lyd av torden i lyden fra metallplatene. Han bruker lang tid for å undersøke og for å komme frem til den rette kvaliteten i lyden som han er ute etter. Han lager også kinetiske skulpturer som kun lages for å fokusere på selve bevegelsene, hvor lyd ikke er et hovedtema, men den blir mer spontan og intuitiv.

For The tempest mottok Hankyul Kistefoss Kunstpris på 250.000 kr. Juryen sa om verket: “Vinnerverket er konsist, tilstedeværende, gjennomarbeidet og monumentalt. Det er både nært og nærværende, og setter sansene opp mot hverandre. Øyne, ører eller begge deler? Hele kroppen? Det er en kroppslig opplevelse gjennom lyd og resonans, som henter frem dype følelser.” The tempest er det første verket av Kim Hankyul jeg har sett og opplevd live og jeg vet jeg kommer til å følge med på hans fremtidige produksjoner og utstillinger.

Helt tilbake til hulemalerienes tid har mennesket forsøkt å formidle inntrykk av bevegelse i det tegnede eller det malte bildet. Å kunne gi uttrykk av bevegelse er et område som ofte utforskes i kunsten. Kunstnere som driver med kinetisk kunst inspireres ofte av  fenomener i naturen knyttet til sykluser av blant annet lys; overgangen dag/natt, vind, og luft, gravitasjon og vektløshet samt vannets bevegelser. 

Selve ordet “kinetisk kunst” ble første gang brukt i 1920, i forbindelse med Naum Gabo sin skulptur Kinetic sculpture, en stålskultptur hvor bevegelsen var generert av en tilkoblet elektrisk motor. Marcel Duchamp var fascinert av bevegelse og lekte med dette allerede i 1913 i sin ready made skulptur Bicycle Wheel, men den var ikke drevet av noen motor så det var ingen bevegelse i den om den ikke ble satt i gang av ytre påvirkning. Men allerede i 1925 hadde han laget skulpturen Rotative demi-sphére,  hvilket var en maskindrevet skulptur som lagde en optisk illusjon. Mange kunstnere eksperimenterte med denne kunstformen og det ble laget mange kinetiske skulpturer fra denne tiden og frem til i dag. 

Kinetisk kunst favner bredt. I tillegg til skulpturer i bevegelse er også optiske verk og to-dimensjonale verk som gir inntrykk av bevegelse, både kontrollerte som ukontrollerte, kinetisk kunst. Kunstgruppen Groupe de Recherche d'Art Visuel var en gruppe på 11 kunstnere som jobbet med optisk og kinetisk kunst, og de hang seg på Victor Vasarely sitt konsept om at den enslige kunstneren var utdatert og et kunstverk krevde deltagelse fra publikum for å kunne være aktuell. Tilskuere deltok ved å gå inn i selve installasjonen, eller ved for eksempel å klappe i hendene, for å skape bevegelse i verket. En kunstner som stilte ut med denne gruppen var den kinesiskfødte, amerikanske kunstneren Wen-Ying Tsai, en av de mer markante skikkelsene innen kinetisk kunst. Han startet med kinetisk kunst på bakgrunn av misnøye med sine statiske skulpturer. Hans kinetiske skulpturer spant ut i fra inspirasjon fra naturen og at han selv ville kunne bruke sin bakgrunn som mekaniker til å skape en illusjon lik naturens.[2] Alexander Calder på den annen side brukte i starten motorer i sine skulpturer for å få de til å bevege seg, men gikk etterhvert over til å la luftstrømmer skape bevegelsene.

Kunstverk i bevegelse og kunst som involverer betrakteren har alltid tiltrukket meg. Hva som åpenbarer seg bak forhenget, i det mørke rommet på en utstilling vil alltid vekke min umiddelbare interesse. Kim Hankyul sin kinetiske installasjon vil nok være det verket jeg vil huske best fra Høstutstillingen 2021.

Litteratur
[1] https://visp.no/kim-hankyul/

[2](Sam Hunter, The Cybernetic Sculpture of Tsai Wen-Ying, exhibition catalogue, National Museum of History, Taipei, 1989)