Terje Nicolaisens Klagesang: En sår oppmuntring til lek
Foto: Tor Simen Ulstein
Den aktuelle kunstneren Terje Nicolaisens (f. 1964) utstilling som bærer navnet Klagesang, kan sees i helgene mellom 13 og 16 (evt. etter avtale) på galleriet Van Etten, på Enerhaugen i Oslo, frem til 29. oktober.
Direkte fra Prosjektskolen, tar det meg snaue tre minutter å gå til Van Etten, som ligger bortgjemt i et ganske så normalt borettslag oppe i høyden her på Tøyen. Den første som møter meg er kunstneren selv. — Kan jeg få bomme en sigg, tror du, spør jeg den røykende kunstneren. — Har bomma sjøl, beklager han, men tilbyr meg i stedet en sigarillo, som jeg aksepterer og tar i mot (om enn noe nølende, da jeg aldri helt har mestret denne «puffende sigarkunsten», hvor man ikke trekker røyken helt ned til lungene). Han er en relativt slank og høy mann, med kortklipt grått hår og en aldri så liten «pappamage», iført generiske klær på en ikke-generisk måte: Han har to skjorter på, en lukket grønn en, og en åpen skjorte nummer to rett over. Utenpå der igjen har han en oransje vindjakke, og som om ikke det var nok, har han også en grå dressjakke helt ytterst — som et slags strøssel på toppen. Nedentil har han de tilhørende dressbuksene. Det hele føles litt som når man ved et uhell tar grillkrydder på grøten i stedet for kanel. — Det er du som er kunstneren? halvveis spør og konstaterer jeg i en og samme setning. — Det er da det, sier han, overrasket over at denne litt eksentriske, snobbete jenta, som er iført en diger og eldgammel pelslue, puffende på en av hans sigarer, både kjenner til ham og konfronterer ham på denne skamløse måten. — Kult, sier jeg, og fortsetter; Jeg likte vinklingen du har skrevet — det virker som du har fått til noe sårbart (og i denne setningen ligger det en kanskje noe uvitende undertone av et «for en gangs skyld»). Han takker, litt fortumlet, før jeg tusler de to trappetrinnene ned og inn i det lille, kritthvite gallerirommet. Her nede mister jeg litt av min selvgode piff, for jeg hadde ut fra pressebildet, sett for meg i alle fall én relativt stor skulptur, i «sånn omtrentlig» menneskelig format. I stedet blir jeg møtt av en slags avlang barskranke som deler rommet i to, med fjorten miniatyrskulpturer spredt utover. — Her har Terje virkelig spilt meg et puss ved hjelp av fotografiets unike evne til å spøke med virkelighetens perspektiver, tenker jeg, og forsøker å gjenvinne selvtilliten og roen jeg hadde bare sekunder tidligere, for så å omstille meg til å skulle evaluere en helt annen utstilling enn jeg i utgangspunktet var forberedt på.
Rommet er fylt av voksne mennesker, og i midten er en horisontal søyle fylt av små figurer som minner meg om det høyst organiserte rotet på gulvet til et barnerom. Folkene i rommet er velbefarne kjenninger fra Oslos kunstnermiljø, og det virker som om alle disse er svært positive til de små lekeklossene som pryder den horisontale søylen. Atmosfæren er nonchalant og avslappet, og jeg treffer både nye mennesker og gamle kjente. Litt varmere i trøya blir jeg selvsagt etter et glass fra rødvinsdunken som står innerst i lokalet, og ganske raskt føler jeg meg inkludert i den uanstrengte stemningen som omgir meg. Det slår meg at jeg har lengtet etter en vernissasje som dette, som ikke føles overhode pretensiøs, men er senket ned på et helt menneskelig nivå.
— Alt bunner i grunn i denne krakken her, hører jeg Terje si til Mathilde (drifteren av Patchinko galleri, som har påtatt seg å stille kunstneren spørsmål i mitt sted), mens han peker mot en enkel tegning på veggen, rett til venstre for inngangen. Tegningen, eller rettere sagt akvarellen, er en rufsete komposisjon Terje laget i 2017, bestående av en hvit firkant som støtter seg på et sort stolben, stående på en gressplen. I bakgrunnen er himmelen faretruende rustrød. Et infantilt bilde han sier er inspirert av de møbelaktige skulpturene til kunstneren Reinhard Mucha, som han så opp til i sin studietid på 90-tallet. Resultatet av dette retrospektive arbeidet, er en serie av små, grønne krakker som støtter flere av skulpturene som ikke selv har evnen til å balansere på underlaget. Denne akvarellen er slettes ikke alene, men akkompagnert av et knippe andre, som pryder de resterende veggene i lokalet. Disse fremstiller derimot ikke møbler, men er minimalistiske og abstrakte fremstillinger av ansikter og kropper. På ett av bildene ser jeg en trett og hvithåret mann, som fåfengt forsøker å slepe seg i motsatt retning av den veien føttene hans peker. Et selvportrett, kanskje?
Foto: Tor Simen Ulstein
Blant skulpturene finnes også mange menneskelige former, både hele kropper, og enkeltstående kroppsdeler som hender og ansikt. Mange av dem støtter seg på en av disse grønne krakkene. Blant materialene er det flere ting som ofte brukes av skulpturelle kunstnere, eksempelvis tre, leire og plexiglass. Men i det jeg skuer utover benken, er det særlig en komponent jeg stusser over. Hvorfor isopor? Jeg blir stående og undre mens jeg betrakter verket Skjerming; en brun figur i leire som klemmer rundt en hvit isoporball for harde livet. Omsider får jeg vite at Terje har oppdaget en reaktiv prosess mellom de to komponentene, der leiren spiser seg innover isoporen. Lenger borte på “bardisken” ser jeg isoporen fylle en grønn seng, og i den har en utstrakt leiremann bokstavelig talt sunket ned i den hvite madrassen – åpenbart en figur som trengte mer støtte enn den lille, grønne krakken kunne gi. Ved siden av finner jeg verket Attraksjon, som raskt blir min favoritt. Denne skulpturen består ironisk nok av noe enda mer banalt enn isopor, nemlig et kvart uttørket surdeigsbrød, og en enslig skalamann (en liten plastfigur, hyppigst brukt av arkitekter). Den bittelille mannen ser ut til å være på månen, og virker hjelpeløs blant de store kraterne. Det er først her jeg føler at jeg virkelig får grepet om Terjes gravalvorlige tematikk, som han ofte tilslører med sin jevne og flittige bruk av humor.
Foto: Sunniva Olavsdatter
Det er både morsomt og sårt, og på en viss måte inspirerende, å se en mann på randen av 60-årene, som også er en seriøs og etablert kunstner, leke seg med materialer og teknikker han ikke konvensjonelt behersker på denne måten. Han viser frem en sårbarhet, og en barnlig nysgjerrighet som er svært tabubelagt i machokulturen blant brorparten av voksne menn. Tittelen, Klagesang, bærer også på noe sårt, og minner meg om de sorgtunge fuglene fra min barndoms bok, Mio, min Mio, som egentlig slett ikke er fugler i det hele tatt, men bortkomne barn som er blitt fanget i fugleform av den onde ridder Kato. Terje er en mann av mange medier og uttrykksformer, og store deler av hans kunstnerskap har gått til den provoserende og ene og alene idébaserte kunsten, som aldri realiseres noe annet sted enn gjennom kunstnerens egne ord og tanker. Av hans fysiske verk, er han nok mest kjent for sin store produksjon av raske malerier og tegninger, og er blant de fem kunstnerne som i 2004 startet den anerkjente gruppen kalt Tegneklubben. Disse skulpturene kan minne om tegningene hans, men har ikke nøyaktig den samme selvtilliten, da man kan ense at dette ikke nødvendigvis er kunstnerens best vante medium. Det hele bærer en spennende eim av å være på ukjent farvann; å veide utenfor sitt naturlige habitat.
Etter min mening bør alle voksne mennesker både etterstrebe og verne ømt om opprettholdelsen av lek i hverdagen. Tross alt er det her vi finner vårt helt eget menneskelige aspekt, når alt annet av naturlige instinkter overstyres og mettes av masseproduksjon, fastfood-kjeder og kapitalistisk vinning. Denne lille og relativt sentralt plasserte utstillingen er åpen til og med 29. oktober, og tematiserer en middelaldrende manns sårbarhet på en ærlig og søt måte. Den krever verken mye av din tid eller hjernekapasitet, men kan muligens inspirere deg til å huske å leke. Kanskje er det verdt å ta turen for å bli minnet på denne enkle, men uhyre viktige delen av selve livet?