For Frihet - Et portrett av en verden full av uro, men også håp og kjærlighet
Foto: Javad Parsa
Med alt som skjer i verden om dagen, og som har skjedd de siste årene, har det blitt enda viktigere å dokumentere samfunnet vi lever i. I hverdagen tar vi en drøss av bilder med telefonene våre, men svært sjeldent stopper vi opp og ser tilbake på disse bildene vi har tatt. Kanskje bildene vi tar, ikke er viktige nok? Det er som oftest på utstillinger vi virkelig blir bevisst hva bildets betydning og filosoferer rundt dette. Og en utstilling som nylig fikk meg til å gjøre nettopp dette, og å virkelig reflektere rundt fotografiets viktige rolle, er Jawad Parsas nyåpnede utstilling på Fotografiens Hus, med tittelen «For frihet».
Under sin tale på åpningsdagen forteller Parsa at han allerede som 16-åring kjøpte sitt første kamera, og at han stort sett alltid har tatt bilder siden den gang. Det har skjedd mye i livet til Parsa siden da, men kameraet har alltid vært ved hans side. Parsa har studert fotografi og jobbet som frilansjournalist, og i forbindelse med sitt arbeid som nettopp frilansjournalist, ble livet hans snudd på hodet. Det er denne og flere hundre iraneres fortellinger han nå ønsker å formidle gjennom sin aller første soloutstilling, «For frihet».
Som fotojournalist i Iran opplevde Parsa stadig at bildene hans ble utsatt for sensur, og dette gjaldt spesielt bildene som rettet søkelyset mot de negative sidene ved Iran. I forbindelse med hans dekning av deres presidentvalg i 2009, tok han en rekke bilder av demonstranter under protestene som pågikk. Senere ble flere av bildene han tok av demonstrasjonene mot regimet, trykket på forsiden av Times Magazine. En stor bragd for en fotograf og kunstner, men som dessverre førte til at Parsa umiddelbart måtte flykte fra hjemlandet sitt, Iran, for å ikke bli arrestert. Han flyktet først til Tyrkia, og senere videre til Norge. Det er her selve ideen, og prosjektet han nå har jobbet med i 14 år, startet.
Når jeg entrer et fullsatt Fotografiens Hus, er det første som møter meg en innrammet utgave av The Time Magazine. Forsiden som gjorde at han måtte flykte fra hjemlandet, og fra et norsk og demokratisk perspektiv, rynker ikke jeg på nesen av dette bildet. Men jeg kjenner på det viktige budskapet det formidler. Det er et utrolig sterkt bilde, som sier noe om menneskets følelser, fortvilelse og misnøye rundt landet de bor i. Mens dette bildet er tatt i Iran, er de andre fotografiene man møter i utstillingen tatt av iranere som er på flukt, altså eksiliranere. Akkurat som Parsa selv også en gang var.
Utstillingen er delt inn i seks forskjellige deler etter forskjellige land, og landene Parsa har møtt eksiliranere i er Norge, USA, Canada, Tyrkia, Israel og Hellas. Bildene er tatt i alle mulige settinger, alt fra hverdagslige settinger, til høytidelige og mer alvorstunge situasjoner. Alle menneskene har forskjellige historier, og det er også tydelig at de har forlatt Iran av forskjellige grunner. Noen er på flukt på grunn av krig eller fordi det ikke er trygt for dem å være den de ønsker å være. Og for andre av de vi møter i utstillinga, er det rett og slett ikke trygt å oppholde seg i hjemlandet grunnet andre politiske årsaker.
Til felles for mange av disse bildene er at det er akkurat som om tiden står stille, og at menneskene på bildene venter på noe. Og det er nok akkurat det de også gjør. I mange av bildene er det en sentral følelse man kan kjenne på, nemlig menneskenes håp. Og Parsa forteller om dette i sin innledningstale, at til felles for alle de han har fotografert og møtt, er det at de en dag håper de kan vende hjem. Ikke til det Iran de dro fra, men til et fritt og demokratisk Iran.
Foto: Javad Parsa
Blant bildene som treffer meg sterkest, er det nok veggen med bilder av eksiliranere i Norge, og det er nok flere grunner til det. Kanskje det er fordi det er det landet og samfunnet jeg kjenner best? Men det er nok også nettopp fordi disse bildene viser så store kontraster. Bildene i Norge portretterer et helt annet samfunn og livssituasjon enn den vi blir kjent med fra de andre landene, men også samfunnet vi kjenner fra deres hjemland Iran. Sterke er også bildene som viser eksiliraneres ferd over havet på vei fra Tyrkia, og som nå prøver å finne best mulig vei videre inn i Europa, på jakt etter frihet i gummibåter. Disse bildene har Parsa tatt i Hellas, og videre ser man bilder av flere eksiliranere som står i lange køer etter å ha klart overfarten til Hellas, der frivillige på den greske øya Kos tar dem imot. For andre endte derimot ikke ferden slik. Enkelte bilder viser redningsvester, klær og sko liggende i strandkanten, bilder som gjør et dypt inntrykk på meg.
Mot slutten av utstillingen kommer vi til Norge, og det er her kontrastene virkelig blir store. Jeg kjenner på en klump i magen. Spesielt et bilde her treffer meg, bilde av en iransk mann ikledd dress og slips, som har kommet til Norge og som nå går i 17.mai-tog. Da man på bildene fra Hellas kunne se eksiliranere i gummibåter på vei over havet, får man nå se bilder av eksiliranere som er med på å feire grunnlovsdagen og demokratiet i Norge. Det er da det virkelig går opp for meg hvor mesterlig portrettert denne utstillingen er, og hvor viktig det er at disse bildene blir tatt. Og ikke minst hvor heldige og privilegerte vi er i Norge som lever i et fritt samfunn, mens eksiliranere verden over hver eneste dag kjemper en kamp for frihet, og for å få komme hjem.
Det er viktig at dette blir tematisert gjennom kunst og foto, slik at vi mennesker kan få et visuelt inntrykk av hva som foregår rundt i verden. Selv om det er vanskelig for den gjengse nordmann å relatere til, er det en utstilling som vekker sterke følelser, og som vi virkelig har godt av å se, spesielt her i trygge Norge.
Utstillingen åpnet 26. oktober og står til og med 26. november.