Tekstilkunstens paradigmeskifte
Installasjonsfoto: Christian Tunge / Henie Onstad Kunstsenter
Da vi fikk invitasjonen til å delta på pressevisningen til Henie Onstads nye, store utstilling, var jeg ikke sen med å takke ja. Kunstneren er en jeg fikk godt kjennskap til da vi arbeidet med Paragones forrige papirutgave, «Tekstil», nemlig Magdalena Abakanowicz.
Abakanowicz vokste opp i Polen under andre verdenskrig og ble sterkt preget av dette. Hun ble bestemt på å engasjere seg på global skala, og etablerte en karriere som internasjonal kunstner til tross for at hun etter krigen studerte og levde under restriksjonene til kommunistpartiet. Hun høstet anerkjennelse for sine installasjoner, som på sin tid var revolusjonerende. Hvorfor de var revolusjonerende blir presentert i utstillingen Floker av Tråd og Tau.
Utstillingen er et samarbeid mellom Tate Modern i London og Fondation Toms Pauli ved Musée cantonal des Beaux-Arts i Lausanne/Platforme 10. Hvorfor et samarbeid mellom nettopp disse institusjonene? Kunstneren ga flere av sine verk i gave til Tate Modern og så museet som en viktig institusjon. Lausanne var i 1962-1995 vert for en tekstilkunst-biennale, som dessverre ikke eksisterer lenger. Hvorfor ha denne utstillingen på Henie Onstad? Museet hadde i 1977 en omfattende utstilling om Abakanowicz kunstnerskap, Organiske Strukturer. Denne utstillingen var en viktig impuls blant de norske tekstilkunstnerne på den tiden, og vi ser at store navn som Synnøve Anker Aurdal, Elisabeth Haarr og Brit Haldis Fuglevaag, har latt seg påvirke av Abakanowicz’ kunstnerskap. Det er derfor med stor glede at Henie Onstad nok en gang omfavner den store skulptøren.
Floker av Tråd og Tau ble vist på Tate Modern fra midt-november ’22 til midt-mai ’23. Det er intet mindre enn en fryd å få oppleve en så viktig og stor utstilling i Henie Onstads skjønne omgivelser. Visningen ble ledet av Caroline Ugelstad som har kuratert utstillingen, gjestet av Ann Coxon som er kurator for internasjonal kunst ved Tate Modern, og Mary Jane Jacob som er en uavhengig kurator.
Det første vi ble møtt av var Abakanowicz’ abakaner. Utstillingen starter med slutten. Abakanene, de monumentale og dramatiske vevene, viser kunstnerens videreutvikling i sitt formspråk - hvor tekstilet beveger seg vekk fra veggen og ut i rommet. Det gir mulighet for å oppleve en abakan fra alle vinkler. Abakanowicz jobbet med installasjonskunst før det ble et etablert begrep. Winter (1975-80) fanget oppmerksomheten i skogen av abakaner. Det lignet et stykke bark der det hang, uten mulighet for å oppleve verket tredimensjonalt. Plassert i et hjørne, med en fold som forener de to stykkene, later verket til å ville bevege seg ut av rommet, og frigjøre seg fra det todimensjonale. På grunn av nettopp dette verkets todimensjonalitet blir man ekstra oppmerksom på tekstilets tekstur som danner sitt eget landskap. Winter er verket som understreker hvordan skogen av abakaner eksisterer utover tid og rom, som om det fortsetter forbi veggenes begrensninger.
Magdalena Abakanowicz, Abakan Orange (detalj), 1971. Installasjonsfoto: Christian Tunge / Henie Onstad Kunstsenter
Abakanowicz vevde abakanene vertikalt, noe som kan sammenlignes med en malerisk tilnærming til prosess og produksjon, versus den mer alminnelige horisontale veven. I følge Coxon og Jacob hadde kunstneren ingen plan for utformingen av abakanene. Hun utforsket derimot hvordan materialet utfoldet seg i dialog med henne selv. Når man møter skogen er det vanskelig å tro at abakanene har oppstått uten nøye planlegging, men heller gjennom kontinuerlig dialog mellom materiale og kunstner. De er elegante og møysommelig utformet. Til felles for abakanene er en opplevelse av at noe uforklarlig er på vei ut av kroppen gjennom skulpturene. De er en forlengelse av selvet utenfor den fysiske kroppen.
Verkenes tekstur er essensiell. Sisal var gjennomgående for Abakanowicz’ kunstnerskap, et grovt, slitesterkt plantefiber som er godt egnet til tepper. Hun omfavnet mulighetene materialet ga henne. I tillegg til sisal brukte hun blant annet hestehår, ull og bomull. Organiske materialer blir former som utvikler seg organisk i dialog med hverandre og med kunstneren selv. I hver abakan eksisterer en egen topografi av fjell, daler, sletter og elver. De monumentale verkene henger tungt, og kan ses som installasjoner hver for seg – eller som en totalinstallasjon. Felles for mange av abakanene er at det i landskapet av tekstur, befinner seg slisser som skaper glipper hvor man får utsikt gjennom og til den andre siden av abakanen. I et allerede storslått univers kan man ved hjelp av slissene som mikroskop undersøke hva som (kanskje) skjuler seg på den andre siden.
Vi beveger oss ut av skogen, og nærmere virkeligheten. Verkene er preget av todimensjonalitet. Vi beveger oss bakover i tid, før abakanene løsrev seg fra veggene. Som tilskuer blir man videre trukket mot noe skinnende i det ellers grove materialet. Her blir første bevis på Abakanowicz’ innflytelse på Anker Aurdal tydelig, med bruken av metalltråd og metallelementer i vevet. Det ellers grove, men myke verket får et interessant motspill i det skinnende metallet. Nesten som et smykke.
Installasjonsfoto: Christian Tunge / Henie Onstad Kunstsenter
Videre opp trappen i storsalen finner vi en utforskende Abakanowicz. Mediene er mixet, med både blekk på papir, gouache på både lin og bomull, ullvev og modeller av menneskekroppen. Det mest spennende er kunstnerens utforsking av kvinnekropp og graviditet. Pregnant (1970-80) er en gravid mage vevet i sisal og hestehår. Magen er foldete og litt spiss, med en liten åpning sentrert i midten. En navle? Eller noe som prøver å bryte ut fra innsiden av magen? Med en mørk rød og sort bakgrunn, og en lysere rustrød mage er det som noe hellig stiger opp fra mørket. Lyset treffer nøyaktig hvor den lille åpningen er. Verket har en nærmest magisk aura der man står og venter på om noe bryter ut av magen.
Når jeg kommer på avstand fra verket for å studere det fra siden, blir jeg brått fanget av noe helt annet. Mellom de to skilleveggene henger et gigantisk, opplyst veggteppe. Det er Helena (1964-5). De jord-aktige fargene er forenet i en grasiøs dans over veggen. En dans som tegner et landskap av ull, bomull, sisal og hestehår. Vi er i begynnelsen av Abakanowicz kunstnerskap, i selskap med collager og gouache på forskjellige materialer.
På vei ut av utstillingen beveger man seg kronologisk gjennom kunstnerskapet. Jeg blir slått av et velbehag. De grove, men myke strukturene. De monumentale verkene, som sammen skaper et univers man kan fordype seg i. De dempede, men klare fargene. Abakanowicz holdt seg tro til fargepaletten hun startet med, men forsterket den. Hvert enkelt verk skiller seg ut fra de andre i form og farge, men opptrer sammen i en harmonisk symbiose. Jeg innser at Helena innkapsler kunstnerskapet, og kan nærmest ses som en slags profeti. Formene, fargene, materialene og teknikkene er alle tatt videre med i utviklingen – enten samlet eller hver for seg. De abstrakte, men organiske formene man finner i Helena får liv og nærmest menneskelig form gjennom abakanene. Videreutviklingen av kunstnerens formspråk er et faktum.
I 1977 var overskriften “Et jordskjelv i billedkunsten” i VGs anmeldelse av utstillingen Organiske Strukturer på samme museum. Nåtidens utstilling har samme effekt. Magdalena Abakanowicz var en av sin tids mest innflytelsesrike tekstilkunstnere. Floker av Tråd og Tau er en lett, leken og vakker utstilling som fremhever hvorfor kunstneren var en radikal pionér i sin samtid. Utstillingen står til 25. februar 2024.