ACE OF PENTACLES

Foto: Siobhan Beasley

ISCA Gallery har åpnet sin første gruppeutstilling, i nye lokaler i Skovveien 17 her i Oslo. Tittelen på utstillingen, Ace of Pentacles, er hentet fra et tarotkort, som i spådomskunsten symboliserer en ny start. Som det står på galleriets nettside, kan et nytt utstillingslokale by på både nye muligheter og nye utfordringer, og denne utstillingen lover godt for galleriets nye kapittel. Bidragene til utstillingen er fra unge skandinaviske kunstnere, som arbeider med et bredt spekter av ulike materialer og medium, og fremstiller alt fra figurative til stiliserte malerier og skulpturer.

Foto: Siobhan Beasley

LIV ERTZEID
How much flowers do you need? More than you think (2023)

Idet jeg trer inn i lokalet, fanges blikket mitt umiddelbart av A poem for my son av Liv Ertzeid. Det store maleriet henger rett overfor inngangsdøren og er slående av flere grunner enn bare størrelsen: det er fargerikt, og likevel naturtro. Valmuene og de grønne knoppene som ennå ikke har blomstret, får meg til å tenke på våren, og jeg glemmer øyeblikkelig  den bitende vinterkulden utenfor galleriet. Behagelige, duse pastellfarger i bakgrunnen står i kontrast mot de oransje-røde blomstene, og får motivet til å stå ut fra lerretet på en iøynefallende måte. Ertzeid fortsetter med den botaniske tematikken i sine to andre malerier: How much flowers do you need? More thank you think og The sound of June. Blomster malt tett i tett, og de virrende fluene blant blomsterstilkene gir assosiasjoner til viltvoksende blomsterenger og varme vår- og sommerdager.

Maleriene av Berit Louise Sara-Grønn trekker meg ut av min vårnostalgi, og gir meg heller assosiasjoner til sublime naturlandskap. De solide formene av farger minner for min del om abstrakte isberg og voldsomme havstormer. Verkene har dessuten noen overraskende elementer. Coy viridian har et dekorativt bånd limt på oppe i venstre hjørne, og Bahabealyi gilai njommelvaimma har en rød strek som farer over lerretet. De overraskende innslagene trekker meg ut av i mine dagdrømmer om stormer og store, solide isfjell, og får meg til å tenke over bildenes materialitet, – om malingen som drypper nedover lerretet på visse steder, og de ekspressive penselstrøkene, spesielt synlig i The way it is.

Sophia Sørholts malerier, Elbows in og Tuck & roll, har også solide former av farger, men noe mer kantete. Bildene har pastose penselstrøk som gir dem en teksturert overflate. Idet blikket mitt beveger seg rundt på lerretene, virker de ulike «brikkene» å gjøre det samme, lik som i Tetris. De dype røde og de mosegrønne partiene står harmonisk til Liv Ertzeids røde valmuer og grønne stilker, som henger på veggen ved siden av.

Foto: Siobhan Beasley

IDA MADSEN FØLLING
Outer (2023)

Maleriet Outer av Ida Madsen Følling gir derimot assosiasjoner til en utenomjordisk natur. Hun har brukt tørrpastell, blekk og vannmaling på papir, og skapt noen interessante effekter med neonfarger og bølgemønstre. Komposisjonen er svært detaljert, og man kan stå og studere det en god stund. De store runde formasjonene kan minne om planeter, og bølgene kan gi assosiasjoner til solens varmestråler som man kan se i luften på en varm sommerdag. 

På gulvet ved siden av Føllings maleri står Markus Li Stensruds Amateur on a Horseback (Souvenir Ashtray), en solid skulptur av gips, betong, tre, sand, silikatmineralmaling og akrylgips. Stumpete og knekte sigaretter springer ut av en vaselignende form, lik en plante ut av en potte, oppå den abstraherte hesteryggen: en betongblokk med et stilisert dyremotiv på. Camilla Løws installasjon Blood bone brain er på samme måte bygd opp av flere elementer som er satt sammen. Skulpturenes sammensatte oppbygning og industrielle uttrykk er et fint motstykke til Ali Shah Gallefoss’ skulpturer, som virker mer organiske og helhetlige i formen. 

Wall one, Wall two og Wall three av Gallefoss står stilt opp mot et vindu. De tre skulpturene i stentøysleire er jordfargede, med et uthulet mønster. De vakre mønstrene fremstår som organiske, men dekorative, nærmest som termittspiste trestammer. Gallefoss’ No title I og No title II har det samme organiske og naturlige uttrykket som resten av hans skulpturer i utstillingen. Den nedtonede turkise fargen minner om havet, og skulpturene kan i seg selv gi assosiasjoner til korallrev. Også disse har tunneler og uthulinger, som gir dem et organisk preg. 

Foto: Siobhan Beasley

MIA VAN VEEN
Glødeskall (2023)

På vei ut av lokalet legger jeg merke til et verk ved døra, Diopside av Mia Van Veen. Verket er innrammet i en tykk stålramme, og selve motivet er en abstrakt figur laget av lodding på varmvalset stål. Et annet verk av Veen, Glødeskall, har et annet abstrakt mønster, men er lagd på samme måte. Hennes siste verk, Riper satt i system har samme motiv som Glødeskall, men her har hun brukt høypolert messing med tinnlodding. Den glatte platen er kontrasterende mot den grove tinnloddingen, og på avstand gir det fornemmelsen av at mønsteret faktisk er risset inn i platen. Veens verk er stilt ut i samme rom som Gallefoss’ skulpturer og to av Ertzeids verk. Dette gir lokalet en spennende dynamikk, ved at man kan iaktta Veens verk av stål og messing i samme rom som Ertzeids blomstermotiver, og beundre kunstnernes særegne uttrykk på ett og samme sted. 

Gruppeutstillingen som helhet lykkes med å manifestere den nye starten for ISCA Gallery i Skovveien. Med friske farger, botaniske motiver og organiske former, minner flere verk om våren og naturens gjenfødsel. Utstillingen kan gjøre at man allerede i desember begynner å lengte til varmere tider. Samtidig presenteres det også abstrakte verk i betong og metall ved siden av de figurative blomstermotivene, og utstillingen lykkes dermed også med å vise frem det mangfoldet av uttrykk som galleriets kunstnere har. Med så mange ulike interessante idéer og verk presentert, spår Ace of Pentacles en lys fremtid for ISCA Gallery i det nye lokalet.