Å bringe flammene og vannet sammen – Om Lisa Brätschi sitt Sandvorhang[i]
Helmhaus er et kunsthus som ligger ved elven Limmat i Zürich. Utstillingene som vises der er gratis, fordelt i rom hvorav de fleste har store vinduer. Om du ikke vil komme for kunsten, kan du dra dit for å se ut av vinduene mot elven, og mot folkene som går langs den. Da jeg tok turen til Helmhaus i november, hadde jeg knapt fått med meg tittelen til den pågående utstillingen «Verstehen – Das problem des Anderen». Du kan derfor gjerne si jeg kom for utsikten, og så kan jeg svare at jeg ble for kunsten.
Etter at jeg hadde stormet igjennom det meste av utstillingen i andre og tredje etasje i Helmhaus, fikk jeg nemlig høflig, men noe insisterende beskjed om at en fremvisning snart skulle begynne. Jeg ble fulgt ned igjen til andre etasje, og ledet inn i et av husets (få) rom uten vinduer. Foran meg og to andre besøkende sto kunstneren Lisa Bärtschi, og hennes verk, «Installation Sandvorhang mit Maschine «Reàlnost» und Druck Sandvorhang». To stolper av aluminium, et slags stativ med to metallkasser i mellom, en oppe og en nede, skapte en ramme, eller et mål uten nett. I utstillingsbrosjyeren står det at Lisa fikk hjelp av maskiningeniøren Alex Luijten til å utarbeide mekanikken i dette kinetiske verket. For meg fremsto verket ubevegelig og kaldt. Så skrudde Lisa Bärtschi av lyset.
Først ble det mørkt, så lyste to projektorer fra hver sin side opp rommet, og prosjekterte videoer mot hver sin motstående vegg. Tall og bokstaver. Sorte, grønne, røde, blå. Kalde og varme farger, hver på sin side. Oddetall på en side, og partall på den andre. Jeg opplevde tallene og bokstavene som tegn i en gåte, og kunne ikke samle hverken bokstaver eller tall til mening. Så trakk Lisa forsiktig i en remse av teip, som var festet på undersiden av den øverste metallkassen. Ut av kassen ilte sanden ut, og fylte rammen.
I midten av rammen oppsto nå motivet. De to projektorene som på hver sin side av rommet hadde vist selvstendige klipp, ble forent på den rennende sanden. Klippene kom ikke i konflikt, men skapte nå en helhet sammen. Da to klipp ble ett, ble oddetall, partall og bokstaver fra hver sin side, til to ord og en tolvsifret klokke. Sanden var også tiden den målte, og fikk klippene til å endre kvalitet. Bildene ble kornet til og lignet en Super 8-film. De to ordene, FEU (flamme) og EAU (vann) ble bundet sammen ved livet av U-en. Da sanden rant ut forsvant meningen som ble skapt i fellesskapet.
Foto: Lisa Bärtschi
Etter fremvisningen spurte jeg Lisa om å få stille noen spørsmål om verket. Lisa beskrev sandforhenget, der Sandvorhang, som det siste stoffet i en rekke av seks kunstverk. Disse stoffene, var ifølge Lisa de ikke helt ferdige, ikke helt utstillingsklare ideene som hun visste at ville dukke opp igjen i hennes reportoir. Da kuratorene for denne utstillingen i Helmuset kom til hennes atelier og kommuniserte tittelen til utstillingen, ble sandforhenget reaktivert som stoff. Lisas beskrivelse av gjenbruk av stoffene i samlingen hennes, ga meg assosiasjoner til grunnstoff og fysikkens lover. Jeg kom til å tenke på loven om at energi hverken kan oppstå eller forsvinne, men kun omdannes til nye former. Ingenting forsvinner i sandforhenget heller. Når sanden rant ut av den ene metallboksen, ble den samlet opp av boksen under. Med en viss finurlighet viste Lisa hvordan metallboksene kan bytte plass på midten, og sanden (med tiden) kan renne på ny.
Lisa forklarte at verket kan oppleves på denne måten to ganger om dagen. Repetisjon kan utgjøre et viktig element i en prosess for forståelse. Sanden kan gis nytt liv, og dermed også bildene i rammen. Lisa fortsatte: Jeg hadde allerede prosjektert på et sandforheng, det var imidlertid tettere, tykkere, men altså, da blir altså et stoff reaktivert, og denne ideen om å prosjektere fra to sider slumret allerede, fordi jeg i sammenheng med krig tenker, krig er alltid ein Nicht-verstehen.[ii] Lisa fortsatte med å si at krig er mangelen på et grunnlag for det konstruktive, og at vold tas i bruk i tro om at det kan forkorte prosesser. I realiteten er vold mislykkede forsøk på å ta snarveier som i stedet leder av veien. I sandforhenget derimot, møter ikke vannet flammene for å slukke dem. Dette er ikke en snarvei, men et kompromiss. Den konstruktive løsningen blir skapt av at begge sider får tilføye noe. En konstruktiv prosess er nettopp en skapende prosess. Ordet konstruktiv kommer fra det middelalderlatinske constructivus til latin construere. Og muligens er det først når flammene og vannet kommer sammen at de kan finne eller skape et fellesskap. Som symmetrisk bokstav er U-en lik fra begge sider man ser sandforhenget fra. En U i sanden gir håp om forståelse fra begge sider.
Senere forklarte Lisa at U-en som fellesnevner nettopp er ment som et tegn på håpet om forståelse, når ulike perspektiver møtes: «Jeg synes det er viktig at man vet at jeg vil bringe flammene og vannet sammen, to elementer som ikke egentlig kommer så godt overens», sa Lisa. Hun brukte det tyske verbet vertragen, som utover å brukes i sammenheng med hvem eller hva man kommer overens med eller forstår, også kan brukes i sammenheng med hva man tåler. Jeg kom til å tenke på hvordan man tåler mer når man forstår mer. Lisa bringer flammene og vannet sammen på en måte hvor det ene elementet ikke sluker det andre, men hvor elementene får eksistere samtidig. De tåler hverandre, så de kan forstå hverandre, eller forstår hverandre fordi de tåler hverandre. Flammene og vannet får noe til felles, eller hadde det i grunn hele tiden.
De to projektorene skaper noe nytt når de forenes på det flyktige lerretet sandforhenget skaper. Lisa understrekte at i tillegg til dette nye som oppstår i fellesskapet, handler verket også om likevekten til de begge perspektivene. Som et slags apropos til denne likevekten, avsluttet Lisa setningen med oder? I sandforhenget oppnås likevekten ved at projektorene ikke overkjører hverandre i farger eller tegn, men gir plass til hverandre. Meningen skapes i den ilende sanden mellom projektorene, ikke når de slår sine bilder opp mot hver sin hvite vegg. Om sanden samles opp, får vi prøve på nytt igjen.
Les mer om utsillingen og utstillingssted her!
Noter:
[i] Verkets fullstendige tittel: Installation Sandvorhang mit Maschine «Reàlnost» und Druck Sandvorhang.
[ii] Oversettelse: Mangel på forståelse, eller direkte oversatt «ikke-forståelse».