What Am I Doing av Andrea Galiazzo
Galiazzo, Andrea, What Am I Doing. Ull og merceriert bomull håndvevd på digital jacquardvev. 2020
“What am I doing I am not a craft person and this is taking so long the whole day inside weaving old pictures won’t be able to make a living out of it nor providing for my family let’s hope I sell it sometimes soon in the meantime I think it could actually fit well in my bedroom”.
– fra verket; What Am I Doing (2020)
Hvorfor har Andrea Galiazzo valgt å inkludere denne bildetekst inn i sitt verk? Det sier oss vel egentlig ingenting om verket som kunst eller kunstnerisk ide bak bildet. Det kan oppleves heller som et resonnement- en unnskyldning for kunstnerpraksisen. Fanget mellom handelssamfunnet tidspress, og det dekorative i at det vil passe fint på rommet hans. Ironisk nok er verkets metode selvkritisk i å hentyde til denne tolkningen. Ettersom det er et digital jacquardvev og motivet av veveren er et tidligere treutsnitt ifra 1800-tallet.[1] Nettopp dette frarøver kunstneren verket, motivet er ikke hans og håndarbeidet er gjennomført av en maskin. Kunstneren kritiserer de sosiale tilnærmingene en kunstner må tenke på, selv om metodene for å lage noe så intrikat som vev har blitt digitalisert og effektivisert. Med dette burde jo de problemer i kunstpraksisen bli lettere å unngå - sant? Allikevel er resonnementet der, hvorfor? La oss ta en titt til.
Motivet viser nettopp en som er lik han selv. En som tar i bruk den nyeste teknologien (på 1800-tallet) som middel. Ordene under kan likeså være tilegnet figuren i motivet som Galiazzo. Det blir en intrikat kritikk av hvordan kunstneren (eller håndarbeideren) fortsatt er fanget de samme sosiale normene som før, selv om midlene som brukes har effektivisert seg.
Til slutt vil jeg til og med argumentere at kunstneren selv blir frarøvet en iboende hensiktsmessighet ved digitaliseringen. Sett at Galiazzo skriver i verksbeskrivelsen «the image is accompanied with a caption referring to plans, Thoughts and worries that crossed my mind while weaving.” -Sistnevnte «while weaving» er muligens betydelig for hvorfor retorikken er full av grammatiske feil og spontanitet. Digitalisering har gjort prosessen så raskt at kunstneren selv ikke har tid til å se tilbake. Dette kan argumenteres for i positivt lys, sett at de er kunstnerens usensurerte ord – det ferskeste av tanker, tilskueren inkluderes i det kunstneriske «geni». Men som nevnt er jo denne billedtekst lite beskrivende om noen stor kunstnerisk filosofi. Verket fremstår da mer humoristisk i brudd på den kunstneriske geni stereotype hvis vi tolker det slik. Eller som en dyster realitet på kunstpraksisen som aldri god nok, uansett om arbeid gjøres mer effektivt. Imidlertid vil jeg ikke at dette verket kun skal fremstå som en introduksjon til “tilbud og etterspørsel” innenfor markedsføring, men også hvilke motivasjoner inngår i prosessen av et verk. Noe både en kunstner burde være bevisst, men likeså en betrakter i kunsten de ser om ikke også billedteksten.